OCX har endelig slått klørne i det største som har skjedd med subversive tegneserier siden Robert Crumb. Den fjortende juni kan du møte legendariske Peter Bagge på Schous plass i Oslo. Mannen mest kjent for å ha udødeliggjort slacker-generasjonen i sitt magnum opus Hate, var i fjor aktuell med en tegneseriebiografi om kvinnerettsforkjemperen Margaret Sanger. Spranget er ikke så stort som en fort skulle tro.
Peter Bagges tegneserier så sin begynnelse i det toneangivende Punk Magazine, startet av blant andre den legendariske journalisten og forfatteren Legs McNeil. Bagges tegnestil med overdrevne ansiktsuttrykk og gummiaktige lemmer – som Looney Tunes på salmiakk og kokain – passet godt overens med punk-estetikken forøvrig.
Crumb-fan
Da Punk Magazine la inn årene ikke lenge etterpå postla Bagge materialet sitt til tegneserieundergrunnens gudfar, Robert Crumb. Crumb likte det godt nok til å utgi det i den avantgardistiske antologien Weirdo. I 1985 klarte Bagge å stable sin egen antologi på beina, Neat Stuff. De første utgavene var tydelig inspirert av Crumb, men han fant etterhvert sin egen stemme i serien The Bradleys, om en dysfunksjonell familie fra New Jersey.
Gjennombruddet
Bagge fortsatte tråden videre i Hate, serien som virkelig plasserte han på kartet. Hate følger det retningsløse livet til Buddy Bradley, en løgnaktig og egoistisk slubbert med kort lunte, alltid kledd i jeans og flanellskjorte.
I den første utgivelsen møter vi Buddy i en skitten kåk i Seattle med to romkamerater han stort sett misliker. Den ene er en paranoid eremitt som abonnerer på konspirasjonsteorier, den andre et samvittighetsløst snyltedyr som anklager Buddys kjæreste for kyskhet etter å ha møtt protester på at han sprader rundt naken med kjønnsvortene på utstilling mens han forsyner seg av andres spaghetti.
Grungeikon
Siden det hele starter i Seattle i 1990 har Hate blitt synonymt med en parodi på grunge-kulturen, og Buddy Bradley ble et ikon for slacker-generasjonen. I likhet med Seinfeld og Beavis & Butthead fanget Hate nittitallets zeitgeist. Tegneserien har dog mer å by på enn å være en generasjonssatire. Det er få, om noen, tegneserier som flyter bedre enn Hate. Samtalene er så levende og handlingsforløpet så naturlig at den eventuelle punchlinen fanger deg som en snare. Hver karakter er noen du har møtt før, og selv om du først og fremst blir kjent med deres dårlige side, er de også fulle av lengsler og alt som gjør en tegneseriefigur menneskelig.
Inspirator
Utover å ha kulturell relevans for generasjon X har Hate stått som en essentiell inspirasjonskilde for mange av den nyere generasjonen tegneserieskapere, blant annet tidligere OCX-gjester Martin Kellerman og Johnny Ryan. Sistnevnte sa til Publishers Weekly at “Bagge’s comics were like a demented, disgusting sitcom/soap opera. And incredibly well written.” På 00-tallet forsøkte Bagge å få Hate solgt som en animasjonsserie, men tross interesse fra FOX, MTV og HBO var det ingenting som materialiserte seg.
Et lyspunkt i apokalypsen
Bagges tegneserier post-Hate har vært en blandet pose trøfler. Et høydepunkt er den mørke komedien Apocalypse Nerd, hvis søkte premiss er at Kim Jong Il slapp en atombombe over Seattle mens de to hovedpersonene, Perry og småkjeltringen Gordo, var ute på campingtur. Perry, en nevrotisk dataprogrammerer som vegrer seg for å jakte hjort, må lære å tilpasse seg i en verden der folk klubber hverandre til døde bare for å få fingrene på en flaske 7-up. Apocalyse Nerd er rimelig festlig i sin fatalistiske grimhet, der den viser hvordan folks moral sakte oppløses til ingenting når ens egen overlevelse står på spill.
Bråkmakeren blir biograf
Bagges nyeste verk er en tegneseriebiografi om Margaret Sanger, kvinnerettsforkjemperen som omtrent på egen hånd gjorde prevensjonsmidler tilgjengelig for folk flest. Det kan virke eiendommelig at Peter Bagge tar for seg livet til en proto-feminist, særlig etter å ha lest Everybody is stupid except for me, en samling lavpannede og reaksjonære synspunkter i tegneserieformat. (“Kjøpesentre er toppen! Uteliggere lukter vondt! Alle burde ha rett til å eie en bazooka!”)
Beskyldt for rasisme
Det hele blir mer forståelig etter å ha gjort et google-søk på Margaret Sanger. Mange av resultatene inneholder anklager om at hun var ei skjøge og rasist, en forkjemper av rasehygiene og kompis med nazistene. Anklagene stammer riktignok utelukkende fra abortmotstandere/religiøse skrullinger som har vridd uttalelsene hennes ut av sammenheng. Det finnes ikke mye der ute som støtter de påstått rasistiske holdningene, bortsett fra da hun skrev om aboriginerne at de var “et hakk over sjimpansen”. Kontroversen gjorde Sanger uimotståelig for Peter Bagge, og han lagde dynamitt ut av det som i andre hender fort kunne ha blitt en trøtt og moralsk forutsigbar historie om en martyr forut for sin tid som kjemper for de svake etc. etc. etc.
Sanger-biografien er et lovende tegn på en ny vår i Bagges forfatterskap. Forhåpentligvis får vi et løfte om mer i løpet av OCX.
