Automobilfabrikken Fiske er Lars Fiskes fortelling om sin families befatning med norsk bilindustri. Det er en familiekrønike og en norgeshistorietime, i tillegg til å være en middelaldrene fars litt såre betraktninger om slektsbånd og sin egen ungdommelige ignoranse.[infobox]
Familiekrønike og historietime
Boka åpner med tre sidestilte sekvenser som alle omhandler det samme: familien Fiske biler til hytta på Geilo. Den første bilturen finner sted i 1928, med forfatterens farfar som sjåfør bak rattet på en åpen og ustabil motorvogn. Neste tur foregår i 1972, med forfatteren selv som utålmodig pjokk i baksetet, før vi blir brakt videre til 2006, hvor det nå er Fiske som sitter og grubler på slekters gang mens han trommer på rattet. Åpningen fungerer som en poetisk og god redegjørelse for forfatterens personlige, og bokens, prosjekt: å finne ut av Fiske-familiens rolle i norsk industrihistorie.
En jakt på historien
Fiske gjør det klart at han i sin ungdom valgte å konsentrere seg om å lese sci-fi-tegneserier og klusse med penn og papir fremfor å høre etter da historien om familiens bragder og nederlag ble fortalt. Og takke faen for det si – all den tid denne klussinga og eskapismen har resultert i en av Norges stiligste tegnestiler, samt en rekke av våre aller beste tegneserieutgivelser.
Kanskje er det alderen som gjør det, kanskje ungene eller midtlivskrisa, tidsklemma eller en fremskridende sentimentalitet, men uansett: Fiske bestemmer seg for å ta igjen det tapte. Han begynner en jakt på sin egen historie.
Denne søken etter historien tar leseren tilbake til tidlig 1900-tall, en tid da optimismen og fremtidstroen hersket, til tyngre tider på 20- og 30-tallet fram til ny giv på 50- og 60-tallet. Vi følger Fiske til farfarens gamle fabrikklokale på Kambo utenfor Moss og over grensen til bilmuseum i Sverige. Det er familiehistorien og bedriftene til far og farfar Fiske som er det primære målet for fortellingen, men gjennom utforskningen av denne får man også en redegjørelse for en spesifikk del av norgeshistorien. Fiske benytter hyppig sitater for å drive narrativet fremover 
Kulerunde rumper og rabiate barter
Bokas utseende er umiskjennelig Fiske. Neser som peker først oppover og deretter på skrå bakover, kulerunde rumper og rabiate barter gjør Automobilfabrikken Fiske til en konsolidering av det som kanskje er Norges mest distinkte og gjennomarbeidete stil. Sidenes layout er gjennomført og ren, fargebruken er sparsomt fordelt og brukes aktivt som fortellende element, samtidig som den underbygger atmosfæren i de ulike tidsperiodene og stedene historien beveger seg i. Når det er sagt er det kanskje en litt mer konservativ tegner vi møter i denne utgivelsen. Her er det fremleggelsen av historiske fakta som er sentral, og noe av den formmessige løssluppenheten og intrikate detaljarbeidet man husker fra utgivelser som Herr Merz (2012) uteblir.
Kuriøse greier
Det er enkelt å forstå hvorfor Fiske hadde lyst til å skrive denne historien: det er et arbeide som har en personlig betydning for forfatteren, for hans plass i historien. Men det er også enkelt å anta hvorfor han ikke har skrevet den før. Historien er rett og slett ikke veldig spennende, og det er vanskelig å la seg engasjere av den. Det er sjeldent noe reelt som står på spill og man får sjelden og bare overfladisk kjennskap til karakterenes følelser, holdninger og særegenheter. Når man da legger til at historien aldri blir stort mer enn kuriøs, så blir det lett å miste interessen.
Men boka innfrir det den lover. Vi lærer om hvordan det forholdt seg da bilismen gjorde sitt inntog i Norge. Vi får lære om familien Fiskes befatning med bilindustrien. Vi får en fortelling om en forfatter som tar tak i noe som oppleves viktig for ham – men kun som en sidehistorie. I disse delene av boka er det mye uforløst potensiale, men Fiske velger å fokusere på de historiske fakta slik de var. Det er meget mulig at det er en meningsfull historie å fortelle slekta og ungene og for ham selv å finne frem til, men det gjør den ikke nødvendigvis til en interessant historie å lese for oss andre.
Det vi imidlertid kan glede oss over er Fiske sin umiskjennelige strek.
Den kler utmerket det mekaniske designet til biler, moderne som gammaldagse, og gjør boka, kun i kraft av dette, til et hett gavetips til motor- og industridesignentusiaster – som kommer til å kose seg hele veien til garasjen/tegneblokka. Selv tar jeg en ny gjennomlesning av Hr Merz.
