Skarru værra virru værra superhelttegneserieleser?

Ja, hvor skal man egentlig begynne når man vil sette seg inn i superheltserier? Her er et titalls gode forslag.

Selv om superheltfilmer har dominert inntjeningslistene på kinoer verden over i halvannet tiår, er utviklingen i den amerikanske tegneseriebransjen en ganske annen.

Fremgangen til filmer som The Dark Knight, The Man of Steel og samtlige av Marvel Studios’ produksjoner viser at folket vil ha superhelter på skjerm, men de månedlige salgstallene til de to store amerikanske forlagene Marvel Comics og DC Comics tyder på at de ikke nødvendigvis vil ha dem i tegneserieform – og i alle fall ikke i det månedlige hefteformatet som tradisjonelt har vært den amerikanske tegneseriebransjens foretrukne format.

Filmenes suksess gjør at både superheltene og tegneseriene er tilstede i offentligheten på en måte de ikke har vært på mange tiår, men verken Marvel eller DC makter å omsette oppmerksomheten i økte salgstall. Ute av stand til å rekruttere nye lesere har de to forlagene skapt en forretningsmodell hvor de prøver å selge så mange og dyre tegneserier som mulig til en liten og lojal kundegruppe – ofte ved hjelp av absurde mengder alternative omslag – og dette leder til stadig mer referansetunge fortellinger.

I motsetning til superheltfimene kommuniserer dagens superhelttegneserier i liten grad med den øvrige populærkulturen, og der filmene er allment tilgjengelige krever tegneseriene ofte en absurd mengde forhåndskunnskaper.

Vi snakker altså om to typer underholdning som handler om de samme figurene, og forteller mer eller mindre de samme historiene, men der den ene er et av de siste tiårenes definerende kulturelle fenomener, er den andre en nisjehobby for spesielt interesserte.

Og ved å se på hvorfor superheltfilmene appellerer såpass mye bredere enn tegneseriene, kan man også finne superhelttegneseriens egenart. De viktigste årsakene til at folk som ser superheltfilmer ikke leser superhelttegneserier er:

  • Fysisk utilgjengelighet: Superhelttegneserier selges fortsatt først og fremst i spesialforretninger, og ennå har verken Marvel/Disney eller DC Comics/Time Warner maktet å få tegneserier inn i kinokioskene. Via digitale plattformer som ComiXology er det i dag relativt lett å lese tegneserier på en månedlig basis, men den amerikanske tegneseriebransjens økonomi hviler fortsatt på salget av fysiske tegneseriehefter, og for å være sikker på å få tak i disse må man i praksis bestille dem tre måneder i forveien hos sin lokale tegneseriebutikk.
  • Narrativ utilgjengelighet: Superhelttegneserienes verden er absurd innviklet, og om man har sett en Marvel-film og er lysten på mer, finnes det praktisk talt ikke noe godt sted å begynne. For enten det er snakk om Avengers, Spider-Man eller X-Men, vil man måtte kaste seg inn i en verden av endeløse føljetonger hvor høydepunktene uten forvarsel glir over i meningsløse trivialiteter. DC har tradisjonelt dratt større nytte av filmatiseringene sine ettersom det finnes et lite knippe gode, frittstående Batman- og Supermann-fortellinger som man kan henvise nysgjerrige nykommere til, men rekrutteringen av nye, trofaste lesere har like fullt vært beskjeden.
  • Estetisk utilgjengelighet: Superhelttegneserier følger et sett med innfløkte sjangerregler som knapt nok gir mening for faste lesere, og som må virke fremmedgjørende på mennesker om ikke er vokst opp med dem. Dessuten gjennomsyres de av en klam og utiltalende estetikk som er utviklet for å appellere til et heterofilt mannlig nisjepublikum, og som derfor har en hel del innebygde problemer som kan være tunge å svelge for nye lesere. Dertil kommer det faktum at tegnere og forfattere er utbyttbare størrelser, og at serienes tone og visuelle uttrykk sjelden holder seg stabilt over lengre tid.
(Illustrasjon: John Romita jr.)
UTILGJENGELIG: Det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne. (Illustrasjon: John Romita jr.)

Det første spørsmålet man bør stille seg når man vil begynne å lese superhelttegneserier er altså: Hvorfor? Hva er det denne typen tegneserier kan tilby som andre former for underholdning ikke kan levere på billigere, mer pålitelig og mindre arbeidskrevende vis? Er det action man vil ha, kan man heller se på film eller lese manga. Er det science fiction man er ute etter, vil man ha større sjanser for å finne underholdning av høy kvalitet ved å lese prosa eller se på tv. Og er man interessert i moderne populærkulturell mytologi, kan man med fordel heller bruke tiden sin på sosiale medier og sladderpresse.

På sitt beste er superhelttegneserier glorete, hyperkomprimerte fortellinger som sauser sammen pseudovitenskap, menneskelig psykologi og store filosofiske spørsmål til lett og visuelt slående underholdning med en forbausende dyp klangbunn.

Problemet er bare at superhelttegneserier sjelden er på sitt beste, og at det er vanskelig å skille klinten fra hveten om man ikke står med begge føttene godt plantet i materien.

Det betyr at det å lese superhelttegneserier innebærer en god del mer arbeid enn hva som vanligvis er påkrevd i møte med kommersiell underholdning. Og selv om dette i likhet med de forvirrende og selvmotsigende historiene i utgangspunktet framstår som noe som aktivt bidrar til å støte vekk potensielle lesere, er det langt på vei her superhelttegneserienes egenart ligger. For de fleste som begynte å lese tegneserier om superhelter i ung alder vil kjenne seg igjen i det at nettopp denne mangelen på forståelse og oversikt var en av hovedårsakene til at man i utgangspunktet lot seg fascinere. Superhelttegneserier handler om mer enn å lese historier, det handler vel så mye om å kartlegge veldige fiksjonsuniverser og komplekse kronologier som synes å leve sine egne liv.

lsh_poster1984 pic 2
FLUST: Det er nok av superhelter å ta av. (Illustrasjon: Keith Giffen)

Et av superheltfiksjonens definerende kjennetegn er nemlig det vi på godt norsk kaller shared universe-tilnærmingen til intertekstualitet. Dette innebærer at figurene i forskjellige serier befinner seg i samme verden, og at fortellingene dermed strekker seg på kryss og tvers av flere titalls publikasjoner og tiår. Og siden disse fiksjonsuniversene er bygget opp av historier som er skrevet, tegnet, tusjet, fargelagt, håndtekstet og redigert av flere hundre personer, representerer de noe større enn noen enkelt tegneserieskaper eller redaktørs visjon.

Over tid gir dette superheltene et skinn av noe større og mer varig enn vanlige fiksjonsfigurer, og samtidig lar denne overlappingsstrukturen hver enkelt tegner og forfatter sette sitt individuelle preg på dem. Dessuten gir de voldsomme tidsperspektivene opphav til en genuin uforutsigbarhet når de gjelder de store linjene; underholdningsindustrien har ennå til gode å etablere noen faste strukturelle mønstre for historier som utspiller seg over 50, 60 og 70 år. Der hvert sekund av en superheltfilm er et produkt av et gjennomprofesjonalisert underholdningsmaskineri under ledelse av en mer eller mindre talentfull regissør eller produsent, er tegneserienes fiksjonsuniverser en mosaikk bestående av et uoversiktelig mylder av særpregede, kuriøse og ofte motstridende versjoner av de samme figurene og konseptene.

Batman, Spider-Man og X-Men er omskiftelige størrelser som endrer seg over tid, i takt – og ofte i utakt – med tidsånden, og i samsvar med større og mindre økonomiske svingninger i markedet.

Figurer blir skapt av én eller flere personer, og deretter videreført av et samlebånd av andre bidragsytere, som ofte gjør figuren til noe helt annet enn den opprinnelig var tenkt som. I samspill med publikum oppstår dermed en type kollektiv fiksjon hvor redaktører, tegneserieskapere og forbrukere i fellesskap hamrer ut fortellingene, og hvor det gjennom prøving og feiling gradvis vokser fram en kanon av tekster som blir stående.

Det å se hvordan disse figurene og verdenene utvikler seg gjennom år og tiår, er interessant nærmest uavhengig av kvaliteten på de faktiske historiene de opptrer i, men siden tegneserier er en dyr hobby, er det ofte mer fristende å nøye seg med å skape seg et makroperspektiv ved å lese pressemeldinger, anmeldelser og smakebiter som legges ut i promoteringsøyemed.

batman pic 3
(Illustrasjon: Frank Miller)

Likevel finnes det som regel alltid en liten håndfull genuint gode superhelttegneserier der ute, og derfor har Empirix nå satt sammen en enkel guide til titler som i skrivende stund er under utgivelse, og som lar publikum ta del i den særegne opplevelsen av intertekstuell underveishet som er så karakteristisk for superheltfiksjonen som sjanger. Denne underveisheten er grunnen til at paradigmeskiftende dekonstruksjonsarbeider som Alan Moores Miracleman, Frank Millers The Dark Knight Returns og Moore og Dave Gibbons’ Watchmen – enn si Miller og David Mazzucchellis reviderte urtekst Batman: Year One – ikke er med på lista. Det samme gjelder toneangivende 80- og 90-tallsserier som Moores Swamp Thing, Grant Morrisons Animal Man og Doom Patrol, og Peter Milligan og Duncan Fegredos grovt underkjente Enigma, samt Matt Wagner, Steven T. Seagle og Guy Davis’ i dag langt på vei glemte Sandman Mystery Theatre, Morrisons JLA og Moores Supreme.

Lista inkluderer heller ikke seriene som kom ut under den andre kreative gullalderen som fant sted rundt årtusenskiftet, som for eksempel Warren Ellis og Bryan Hitchs – og senere Mark Millar og Frank Quitelys – The Authority, Morrison og Quitelys New X-Men, Milligan og Mike Allreds X-Force og X-Statix, og Alan Moores America’s Best Comics. Ekskludert er også Morrisons Seven Soldiers, All-Star Superman og Multiversity, Jonathan Lethem og Farel Dalrymples Omega The Unknown og Brett Lewis og John Paul Leons skjulte perle The Winter Men.

Dette handler nemlig ikke om å lese avsluttede fortellinger hvis kvaliteter harmonerer med tradisjonelle kriterium for kunst og underholdning. 

Det handler heller om å ta del i historier og fiksjonsuniverser som aldri er ment å opphøre, og som forgreiner seg sidelengs inn i andre serier og fram og tilbake i sjangerens snaut 80 år lange historie. Det dreier seg om å være midtveis i en historie fra måned til måned, og ikke vite når den vil slutte, hvem som vil tegne neste nummer eller om serien ganske enkelt vil bli kansellert av økonomiske eller strategiske årsaker.

Det er fra den altomfattende middelmådigheten denne produksjons- og publiseringsmodellen vanligvis resulterer i at de ovennevnte arbeidene henter sitt råmateriale og sin gjennomslagskraft, og i praksis vil man aldri kunne få fullt utbytte av superheltsjangerens mesterverk hvis man ikke har lest sin andel trivielle og banale ubetydeligheter. Derfor følger her en liste over gode og interessante superhelttegneserier hvis intertekstuelle koblinger uunngåelig leder leserne inn i en rekke andre utgivelser som umulig kan anbefales på grunnlag av kvalitet, men som potensielt kan bidra til økt forståelse og verdsettelse av sjangerens særtrekk.

The-Winter-Men-You-Moose pic 4
(Illustrasjon: John Paul Leon)

De tre beste amerikanske superhelttegneseriene som publiseres i dag har det til felles at de på ulike måter plasserer seg utenfor det vi forstår som mainstream superheltserier, men de oppfyller like fullt tilstrekkelig mange av kriteriene til at de forsvarer en plass på lista. Dette er gode tegneserier som er interessante også utenfor en superheltkontekst.

TFJoe02f pic 5
(Illustrasjon: Tom Scioli)

Tom Scioli og John Barbers Transformers vs. G.I. Joe (IDW) diskvalifiserer seg fordi verken Transformers eller G.I. Joe kan sies å være superhelter i ordinær forstand, men likevel er det i skrivende stund ingen andre serier som kommer nærmere superheltsjangerens platoniske ideal om bisart og sublimt populærkulturelt vissvass enn dette. Dette høyst besynderlige lisensproduktet ser ut som en Jack Kirby-tegneserie tegnet av en hyperaktiv trettenåring, og gjennomsyres av en kaotisk visuell energi som gjør at den aldri lar seg redusere til en enkel nostalgiøvelse. Transformers vs. G.I. Joe besitter dessuten en kvalitet som er svært sjelden blant dagens mainstreamtegneserier – nemlig at man kan plukke opp et valgfritt nummer av og få en tilfredsstillende leseropplevelse, uavhengig av det faktum at man ikke henger med på historien (hvilket er vanskelig nok for dem som har fulgt serien siden første nummer).

Videre lesning: Sein Jack Kirby (New Gods, OMAC, Captain Victory), American Barbarian (Scioli)

(Illustrasjon: Farel Dalrymple)
(Illustrasjon: Farel Dalrymple)

Prophet av Brandon Graham, Simon Roy, Giannis Milonogiannis og Farel Dalrymple tar utgangspunkt i Rob Liefelds 90-tallshelt ved samme navn, og spinner ham av gårde inn i en innfløkt romopera som har mer til felles med Jodorowsky og Gimenez’ Metabaronenes kaste enn samtidige superhelttegneserier. Prophet er satt ti tusen år inn i framtiden og handler om et imperium av kloner av den opprinnelige Prophet, og er dermed et godt eksempel på problemløsningsaspektet som er en så sentral del av superheltsjangeren. Her møter vi Liefelds gamle – og ofte latterliggjorte – ideer i science fiction-tapning, og noe av det mest interessante ved leseropplevelsen er å se hvordan Graham og co. får de gamle Extreme Studios- og Awesome Entertainment-konseptene til å passe inn i sitt galaktiske puslespill. Prophet er like fascinerende som den er forvirrende, og etter en lengre pause får sagaen i år sin avslutning med miniserien Prophet: Earth War, som begynte i januar.

Videre lesning: Metabaronenes kaste av Alejandro Jodorowsky og Juan Gimenez, Supreme: Blue Rose av Warren Ellis og Tula Lotay, Mister Majestic av Alan Moore og Carlos D’Anda.

Fiffe.15.Vitas_.Copra6_ pic 7
(Illustrasjon: Michel Fiffe)

Michel Fiffes egenutgitte COPRA  startet som en slags fordekt fan fiction basert på John Ostranders Suicide Squad, men har gradvis utviklet seg til også å inkludere stand-ins for Marvel-figurer som Magic og the Punisher. COPRA byr på enkle, underholdende og kun moderat nostalgiske superhelthistorier etter modell av Marvel og DC på 70- og 80-tallet, men det som gjør den virkelig interessant er Fiffes tegninger. Fiffe er tydelig inspirert av Frank Millers anno midten av 80-tallet samtidig som hans eksperimentering med layout og grafiske virkemidler sender tankene hen til en serie som Kevin Huizengas Ganges. Resultatet er en superhelttegneserie som kontinuerlig veksler mellom tradisjonell sjangerunderholdning og avantgardistiske formgrep på en måte som utvider superheltsjangerens visuelle repertoar.

Det er både vanskelig og dyrt å få tak i de månedlige COPRA-heftene, men hvis man virkelig vil, er det mulig å opprette en abonnementsordning via Fiffes Etsy-side.

Videre lesning: Suicide Squad av John Ostrander m.fl., Zegas og Deathzone av Fiffe.

Ser man på den faktiske superheltmainstreamen, finnes det også et par serier det er verdt å bruke tid og penger på, selv om tilbudet bærer preg av at det for tiden pågår en forskyvning bort fra Marvel og DCs tradisjonsrike franchiser. De siste årene har mange av bransjens mest interessante tegnere og forfattere søkt seg til Image og andre mindre forlag, hvor de lager serier de selv eier alle rettigheter til, og står fritt til å utforske sjangre som fantasy og science fiction. Selv Grant Morrison, som det siste tiåret er den enkeltpersonen som har gjort mest for å gjøre superhelttegneserier til noe mer enn lett underholdning, har tatt seg en pause fra sjangeren.

msmarveljersey åic 8
(Illustrasjon: Adrian Alphona)

Willow Wilson, Adrian Alphona og Takeshi Miyazawas Ms. Marvel er 10-tallets viktigste superhelttegneserie så langt, og den første amerikanske superheltserien som framstår som allmennkulturelt relevant siden Warren Ellis og Bryan Hitch lanserte The Authority på tampen av 90-tallet. Størstedelen av oppstusset rundt Ms. Marvel må tilskrives det faktum at hovedpersonen er en muslimsk pakistansk-amerikansk tenåringsjente, for ser man bort fra det rent identitetspolitiske, er den en klassisk Marvel-serie i tradisjonen etter Stan Lee og Steve Ditkos Amazing Spider-Man.

Samtidig skal man ikke undervurdere betydningen av kjønns- og etnisitetsaspektet i en konservativ bransje som superheltindustrien. Ms. Marvel er dessuten like godt skrevet som noen Spider-Man-tegneserie noensinne har vært, og når Alphona står for tegningene, ser den bedre ut enn stort sett alt som publiseres av amerikanske mainstreamserier. Etter at serien ble en hit har Marvel gjort den til del av sitt iherdige og enn så lenge spektaulært mislykkede forsøk på å gjøre The Inhumans til de nye X-Men – men Wilson, Alphona og Miyazawa ennå til gode å bukke under for shared universe-modellens innebygde entropi.

Videre lesning: Batgirl av Brenden Fletcher, Cameron Stewart og Babs Tarr, Young Avengers av Kieron Gillen og Jamie McKelvie, The Unbeatable Squirrel Girl av Ryan North og Erica Henderson.

1200 pic 9
(Illustrasjon: Gabriel Hernandez Walta)

Det finnes til enhver tid minst én fremadstormende og fremtidig ny Alan Moore/Grant Morrison/Garth Ennis/Warren Ellis/stryk-alt-for-ingenting-ender-noensinne-opp-med-å-passe i amerikanske mainstreamtegneserier, og for tiden er det Grayson-, Omega Men– og The Sheriff of Babylon– forfatter Tom King som innehar denne posisjonen. Hans beste serie The Vision følger oppskriften Matt Fraction og David Aja etablerte med kritikerfavoritten Hawkeye, som brukte bueskytterens beskjedne popularitet som utgangspunkt for å lage en serie som brøt med den alvorstunge tonen Avengers-seriene er kjent for. Som Hawkeye er The Vision en serie som handler om hva en av Avengers-filmenes mindre kjente karakterer (synergi!) fordriver tiden med når han ikke redder verden sammen med resten av gjengen. I The Visions tilfelle handler det mest om å forsøke å skape seg noe i nærheten av et vanlig familieliv, men når man er en androide med en androidekone og to tenårige androidebarn er ikke dét noen enkel oppgave.

The Vision er åpenbart inspirert av Moores Swamp Thing og de mange Vertigo-seriene dens suksess ga opphav til utover 90-tallet. For selv om Gabriel Hernandez Waltas tegninger både er tiltalende og gode, er serien skrevet på en måte som langt på vei gjør tegningene irrelevante. I likhet med så mange tidlige Vertigo-utgivelser er det en tegneserie hvor manuset hele veien er synlig gjennom tegningene, og hvor ambisjonene synes langt mer litterære enn hva som er vanlig i superheltsjangeren.

Sjansene for at The Vision fortsatt publiseres om et år er nok minimale, men hittil har serien vært over all forventning. Skuffelsen over at de få seriene som faktisk er bra legges ned fordi markedet verken gjenkjenner eller verdsetter kvalitet, er uansett en sentral del av det å lese superhelttegneserier, så det er bare å venne seg til følelsen først som sist.

Videre lesning: Hawkeye av Matt Fraction og David Aja, Hourman av Tom Peyer og Rags Morales, Swamp Thing av Alan Moore m.fl.

pic 11
(Illustrasjon: Greg Capullo)

Da DC Comics i 2011 rebootet og relanserte sitt omfangsrike fiksjonsmultivers, ble de belønnet med en voldsom medieoppmerksomhet og oppsiktsvekkende høye salgstall. Etter hvert som den opprinnelige entusiasmen svant hen, har imidlertid alt av tall og trender pekt i motsatt retning, og etter at fjorårets offensive DC You-lansering var en kommersiell flopp, ser det jevnt over dystert ut bransjens eldste og mest tradisjonsrike forlag, som ifølge ryktene nå planlegger enda en reboot. Gjennom alle disse oppturene og nedturene har imidlertid Scott Snyder og Greg Capullos Batman vært en pålitelig bestselger og et sårt tiltrengt lyspunkt for DC.

I Snyder og Capullos hender er Batman en tidvis grotesk og påfallende mangainspirert superhelttegneserie som holder et relativt høyt, men først og fremst veldig jevnt kvalitetsnivå. Serien viderefører en del av ideene fra Grant Morrisons åtte år lange metatekstuelle Batman-epos som ble avsluttet med Batman Incorporated i 2013, men gjør det i et langt mer konvensjonelt formspråk. For tiden er det Jim Gordon som spiller rollen som Batman, og han gjør det som en del av en omfattende politioperasjon, iført en robotdrakt som ligner mistenkelig på Briareos fra Masamune Shirows Appleseed. Snyder har ingen ambisjoner om å si noe nytt om verken Batman eller superhelter som fenomen, men han er en god håndverker, og sammen med den dyktige og pålitelige Capullo lager han en god Batman-serie for mennesker som liker å lese Batman-tegneserier.

Og når alt kommer til alt er dét sannsynligvis den beste lakmustesten på hvorvidt man skal fordype seg i superhelttegneserier: For hvis man ikke får noe ut av å lese kompetente og fint tegnede Batman-serier, er det godt mulig man burde lete andre steder etter lett underholdning.

Videre lesning: Batman: Knightfall 1-3, Moon Knight: From The Dead

20130116-131339 pic 12
(Illustrasjon: Lewis Larosa)

Valiant

Siden Valiant Entertainment gjenopptok forlagsdriften i 2012, har de høstet mye ros for sin tilnærming til shared universe-historiefortelling. Titler som Harbinger, X-O Manowar, Bloodshot og The Death-Defying Dr. Mirage har alle blitt hyllet som over gjennomsnittlig gode superhelttegneserier, men likevel er det det generelle kvalitetsnivået på utgivelsene som regnes som Valiants største bragd. For i en bransje hvor det å ikke produsere en stri strøm av søppel regnes som en prestasjon i seg selv, utmerker forlaget seg med en kvalitetskontroll langt over gjennomsnittet

Valiant har ennå til gode å utgi noe mesterverk – eller i det hele tatt en tegneserie som er relevant utenfor en superheltkontekst – men seriene er aldri virkelig dårlige, og takket være det faktum at forlaget gjør et poeng av å holde seg med et begrenset antall månedlige titler, kan man i teorien lese alt de gir ut. Det betyr at man kan få et overblikk over hele fiksjonsuniverset som i praksis er umulig med Marvel og DC, og dermed – teoretisk sett – få en opplevelse à la den Marvel tilbød leserne i de tidlige årene, før de pedantiske kontinuitetshensynene og det høye antallet månedlige titler gjorde livet vanskelig for både lesere og tegneserieskapere (vel å merke uten den sjangerdefinerende kreativiteten og den allmennkulturelle gjennomslagskraften).

Av de månedlige titlene Valiant i skrivende stund publiserer er Bloodshot Reborn den mest tilgjengelige. Bloodshot er en slags blanding av Wolverine og Cable som reiser rundt på enkle og underholdende eventyr som involverer store doser blod, våpen og dårlig hukommelse, og er den eneste av Valiant-figurene med en minneverdig figurdesign. En annen inngang til Valiant er Jen Van Meter og Roberto de la Torres The Death-Defying Dr. Mirage, som nå er ute med sin andre miniserie Second Lives.