Raina Telgemeier har i løpet av de siste fem-seks åra inntatt posisjon som USAs kanskje mest populære og prisoverdyssa tegneserieskaper for barn og unge.

Med kontinuerlig dominans over bestselgerlistene, og to Eisner-priser (som de viktigste utmerkelsene blant mange), samt bifall fra American Library Association og andre tungtveiende bibliotek- og kulturinstitusjoner, har Telgemeier befesta sin posisjon som både leserfavoritt og kritikeryndling. Stavangerforlaget Sandviks AS har gjennom bokklubben Twinsy gitt ut Telgemeiers hittil mest suksessfulle bøker, de sjølbiografiske Smil og Søstre.

Smil er Telgemeiers egen historie om fire ungdomsår der tannleger, odontologer, periodontister og ortopeder preger hverdagen like mye som skole, venner og avstandsforelskelser. Det som ser ut til å være en enkel operasjon for å redde to skada fortenner, utvikler seg til ei langvarig og smertefull omorganisering av hele munnen. Som et sjølproklamert «reggis- og kvisetryne» manøvrerer unge Raina seg gjennom ei sårbar tid, der det synes like skrekkinngytende å få operert tennene som å be den man er avstandsforelska i med på skoledans.

Fra Smil

Telgemeier tegner i en tilsynelatende enkel stil, med mjuke former, reine linjer og en dynamisk penselstrek. Den er lettleselig og uttrykksfull, med brei appell og personlig sjarm. Telgemeier er spesielt god med kroppsspråk og ansiktsuttrykk, og kommuniserer figurenes følelser presist og nyansert, ofte med mild overdrivelse for komisk effekt.Stort sett anvender hun ei veldig likefram sideutforming, med fem-seks ruter på hver side, der rutene tilpasses innholdet. Det sørger for god flyt og jamn leserytme. Effekten blir desto større når hun bryter med det etablerte ruteoppsettet, for eksempel i bokas vendepunkt, der venninnene til Raina drar ned skjørtet hennes i skolegården. Det er subtilt, men virkningsfullt, og demonstrerer tilbakeholdenheta som utgjør mye av Telgemeiers styrke som forteller.[infobox]

De mange operasjonene og inngrepa Raina må gjennomleve, skildres i teknisk – og til tider blodig – detalj, og gir leseren ei gysende nærhet til hendelsene. Ei skjellsettende kinovisning av Den lille havfruen – Disneyfilmen fra 1989 – inspirerer ikke bare Rainas framtidige yrkesvalg og gir gnist til hennes neste forelskelse, men forankrer dessuten historia i tid. Telgemeiers aue for detaljer gir fortellinga ei autensitet og truverdighet som føles umiddelbart gjenkjennelig. Det spesifikke blir allment og relevant for leseren.

Historia om tennene fungerer som overbyggende fortelling og griper inn i det mer trivielle tenåringsdramaet på en slik måte at når siste tannlegebesøk endelig er avlagt, har Raina også fått det meste på plass ellers i livet. Man kan mistenke at Telgemeier strømlinjeformer si egen historie litt vel mye til fordel for et tydelig budskap og en klar struktur. Det kan føles litt påtvunget og overtydelig, som om hun ikke helt stoler på at historia står godt nok på egne bein. Likevel: Smil virker ment å gi håp til den som traverserer den ofte vanskelige overgangen mellom barndom og ungdom, ved å vise hvordan en «verst tenkelig situasjon» kan få en lykkelig slutt. Slik sett fungerer den ypperlig.

Telgemeiers aue for detaljer gir fortellinga ei autensitet og truverdighet som føles umiddelbart gjenkjennelig.

Fire år etter Smil kom Telgemeier med oppfølgeren Søstre. Mellom disse to bøkene ga hun ut kjærlighetskomedien Drama, ei ganske lettbeint historie om drama i kulissene under ei skoleteateroppsetning. Med Søstre viser Telgemeier hvor langt hun har kommet som serieskaper ved å levere si hittil beste bok. Søstre tar for seg det turbulente forholdet mellom Raina og den yngre søstra, Amara. Veslesøstera som Raina så inderlig ønska seg blir ikke den leikekameraten hun så for seg: Amara er hissig og egenrådig, og tilfreds med å være en sjølutnevnt outsider. Etter hvert som begge blir eldre, vokser også avstanden mellom dem – og forholdet mellom dem blir stadig mer betent. Den vesle leiligheta som familien bor i blir gradvis trangere og mer bråkete etter hvert som flere søsken kommer til, og Raina stenger ute larmen ved å sette på seg huetelefonene og skru på walkman-en.

Der Smil kan bli litt vel overtydelig i å synliggjøre temaene den tar opp, er Telgemeier mye mer tilbakeholden i Søstre, der hun kamuflerer de underliggende temaene med humor og morsomme anekdoter.

Fra Søstre_01

Telgemeier underbygger humoren ytterligere ved å overdrive ansiktsuttrykk og gestikuleringer med hyperelastiske fordreininger. Den generelle tona i boka er optimistisk, og gir ei nødvendig motvekt til ei histore med mye friksjon og kjekling. På samme måte som tannhistoria i Smil, gir familiens to uker lange biltur fram og tilbake til et slektstreff i Colorado fortellinga en overbyggende struktur. I tilbakeblikk vises nøkkelscener fra forholdet mellom søstrene og innad i familien, og historia bygges opp av små hendelser som alle knyttes opp til rammefortellinga. Den stramme komposisjonen gjør fortellinga effektiv og poengtert, og ikke så utflytende som i Smil.

Reisemotivet anvendes ofte i historier som handler om å utvikle seg som person som følge av den innsikta man tilegner seg i løpet av reisa, og Telgemeier bruker bilturen til å se nærmere på hvordan familien finner ut av hvordan de skal kunne omgås hverandre. Undervegs oppdager Raina at forholdet mellom foreldrene hennes skranter. Det er gammalt nytt for Amara, som anklager Raina for å stenge henne og alle andre ute ved å alltid høre på walkman. Boka slutter ganske åpent, men antyder håpefullt at dialog og kommunikasjon gjør vegen framover lettere. Søstre virker mer ærlig enn Smil, og Telgemeiers evne til å skildre ekte følelser snarere enn melodramatiske projeksjoner av dem, gir Søstre ei truverdighet som leseren umiddelbart kan kjenne igjen. All ære til Sandviks for å introdusere Raina Telgemeier for norske lesere. I påvente av flere norskproduserte tegneserier for barn og unge, er disse bøkene gode tilskudd til et forholdsvis magert utvalg.

Fra Søstre_02

Man skulle likevel ønske at forlaget hadde anstrengt seg enda litt mer med disse utgivelsene: ofte virker det som oversetteren har glømt at handlinga foregår på seint åtti- og tidlig nittital, i USA – ikke i Norge. Navn som Stig og Stian passer dårlig inn på en amerikansk high school, og det at Raina leser Nemi er en støyende anakronisme. Det kan dessuten virke som korrekturlesinga har gått litt vel fort når ord og setninger som «hoppeslått» og «jeg glemte tennene mine helt ut» får passere.

Avslutningsvis kan man bemerke at teksten med fordel kunne ha vært satt i en font som harmoniserer bedre det visuelle inntrykket. Det er synd at slurv skal ødelegge helhetsinntrykket av to ellers fremragende bøker.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.