Når det bergensbaserte forlaget Überpress nå er ute med sin niende Über-antologi, er de i ferd med å etablere seg som det mest betydningsfulle norske undergrunnsforlaget (i den grad det ordet fortsatt betyr noen ting som helst) siden Jippi oppstod på 90-tallet.

Tegneserieantologier faller som regel i en av to kategorier – de er enten uttrykk for en spesifikk kunstnerisk visjon eller et utstillingsvindu for tegneserieskapere fra et visst miljø, geografisk område, generasjon e.l. – og så langt har Über vært såpass mye av det siste at de ofte har sett ut som det første.

Über er den første post-digitale norske tegneserieantologien, for hvis man skal identifisere én estetisk fellesnevner blant bidragsyterne, er det naturlig å peke på det faktum at Über-tegnerne ser på farger som en integrert del av tegningene, og at de i liten grad deler arbeidsprosessen opp i blyant-tusj-fargelegging. Flertallet av Übers bidragsytere jobber på digitale tegnebrett, og dette gir utslag i et uttrykk hvor konturstreken bare er ett av mange elementer som definerer formene på siden, og hvor koblingen til spilldesign og animasjon er tettere enn båndene til tegnehistorien.

Illustrasjon: Sondre Bjelland
Illustrasjon: Sondre Bjelland

Überpress omfavner klassisk sjangerunderholdning med en oppriktighet som er selsynt i norskproduserte tegneserier, og dette har ført til at forlaget noe misvisende har fått rykte på seg for å publisere “kommersielle” tegneserier. Bidragene i Über-antologiene plasserer seg et sted mellom den britiske institusjonen 2000 AD og den norske stripeserietradisjonen, og det overveldende flertall av dem er bevisst sin status som lettfordøyelig underholdning. I Norge er det imidlertid lettere å selge selvbiografiske oppvekstskildringer i svart-hvitt enn fargesprakende fantasy – på samme måte som det er lettere å selge kinobilletter til dokumentarer om krokryggede, geriatriske vestlandsbønder enn norsk lavbudsjettsskrekkfilm – og hvis Über nå virkelig var så kommersiell, hadde Nynorsksenteret neppe vært antologiens mest prominente annonsør.

Like fullt er de aller fleste seriene i Über konstruert ved hjelp av velkjente populærkulturelle troper og byggeklosser, og i motsetning til tidligere generasjoner norske tegneserieskapere har bidragsyterne tilsynelatende ikke noe behov for å innta en kritisk eller ironisk distanse til denne globaliserte fellesarven. Dette gjør at Überpress framstår som et friskt pust i norsk tegneseriesammenheng, men det er også Über-antologienes mest åpenbare svakhet.

Illustrasjon: Ingar
Illustrasjon: Ingar B. Krabbestig

I ÜberEventyr er sjangerunderholdning byttet ut med norske folkeeventyr, men som i foregående utgaver balanseres visuelt interessante arbeider – Alexander Slotten, Johann Grimstvedt og Erlend Hjortland Sandøy står for høydepunktene denne gangen – av simplistiske og lite gjennomarbeidede manus. Über er og blir en interessant utviklingsarena for tegnere og fortellere som er inspirert av amerikanske, europeiske og japanske mainstreamtegneserier, men selve fortellingene framstår ofte som enkle og uferdige. Selv de beste ideene – som Ingar K. Birkelands «Bytting», hvor folketroens byttinger settes inn i en heistfilmstruktur – ville hatt godt av en ekstra runde, en ekstra twist, et ekstra element som kunne løftet dem over bra-til-å-være-norsk-statusen.

Som Jippi synes Überpress å ha blitt til i opposisjon mot truismen om at man ikke bare kan lage tegneserier for seg selv og kameratene sine, men med nærmest diametralt motsatt utfall. Der de tidlige Jippi-utgivelsene kunne framstå utilgjengelig interne, er Über-bidragene tidvis tilgjengelige på grensa til generiske; flere av historiene kunne vært skrevet hvor som helst, av hvem som helst, og særpreget ligger hovedsakelig i det visuelle og i eventuelle særnorske referanser. Håndteringen av sjangertroper bærer ofte preg av en demonstrasjon av kompetanse – en praksis som har åpenbare likhetstrekk med hvordan memer spres og utvikles som en lek med estetikk og syntaks – men man får regelmessig følelsen av at tegneserieskaperne ikke kjenner sjangrene de tar for seg godt nok til å gjøre noe genuint interessant med dem.

Illustrasjon: Ingvild
Illustrasjon: Ingvild M. Methi

Det som gjør Über-antologiene bemerkelsesverdige i en norsk kontekst er altså det samme som gjør at de forsvinner inn i mengden i en internasjonal sammenheng. Den typen streite sjangerøvelser og enkle mash-ups som utgjør kjernen i antologien er på ingen måte mangelvare på internett, og hvis Überpress og miljøet rundt forlaget skal unngå å stagnere er det derfor essensielt at kvaliteten på manusene heves. Dette er naturligvis lettere sagt enn gjort når man belager seg på uhonorert tegneglede, men samtidig er det i enhver seriøs tegneserieskapers interesse å utvikle seg som forfatter. Generelt kunne de involverte hatt godt av å reflektere over det faktum at uansett hvor banale og klisjépregede kommersielle sjangeroppskrifter enn måtte fremstå, bygger enhver framgangsrik sjanger på historier, tematikk og virkemidler som griper tak i enten tidsånden, eviggyldige allmennmenneskelige problemstillinger eller begge deler.

Det mest underholdende bidraget i ÜberEventyr er Sondre Bjellands «Pilt-Ola», som både er bladets lengste historie og den som er mest trofast mot eventyrformelen. Med unntak av en helside som er nummerets beste enkeltrute, er tegningene enkle og uvørent fargelagte, og appellen består ganske enkelt i å lese en effektivt og konvensjonelt fortalt historie full av bisarre eventyrelementer. Ellers er spennet i ambisjonsnivå stort: Tor E. Aasen og Gard R. Helsets «Kjerringa mot straumen» opererer med tre fortellerinstanser – to av dem upålitelige – med et rotete og forvirrende resultat, mens Ingvild M. Methis ordløse «Skogdans» er så enkel at det skal en tegner i verdensklasse til for å gjøre den til en minneverdig fortelling.

Illustrasjon:
Illustrasjon: Victoria Lindquist og Alexander slotten

Überpress har vært et friskt pust i tegneserie-Norge, og i takt med at forlaget befester sin posisjon som en sentral aktør i skjæringspunktet mellom amatører og profesjonelle er det naturlig at forventningene til flaggskipantologien øker. I den sammenheng framstår ÜberEventyr som et skritt tilbake sammenlignet med de mer treffsikre ÜberFantasy og ÜberWestern. Kanskje skyldes det at folkeeventyr, med sin rigide struktur og fravær av psykologisk dybde, er et vanskeligere tema enn de mer moderne fantasy- og westernsjangrene, men akkurat dette nummeret av antologien preges av det som er den store faren med alle entusiasmebaserte prosjekter – nemlig at de involverte har det mer gøy enn publikum.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.