Det er vanskelig å tenke på Roald Dahls litteratur uten å se for seg Quentin Blakes dansende strek.

Samarbeidet de to hadde, som talte 18 bøker, utgjør et eget kapittel i kanon over den vestlige litteraturens barnebøker. Blake utbroderte Dahls allerede herlig groteske og fargerike tekst om forsømte barn og dumme, urenslige og voldelige voksne, på en måte som gjorde at da man leste det som barn, så ble universet komplett. Teksten, så sprudlende vill og sarkastisk og grunnleggende god som den er, stiger liksom opp fra siden, blander seg med illustrasjonene. De leker seg sammen, kommenterer og komplimenterer hverandre, og bærer leseren inn i bokas verden på en måte som få andre bøker får til.

 

SKUMLE DAMER: De fleste vil kjenne igjen Roald Dahl-fortellinger utifra Quentin Blakes illustrasjoner. Her fra "Heksene".
SKUMLE DAMER: De fleste vil kjenne igjen Roald Dahl-fortellinger utifra Quentin Blakes illustrasjoner. Her fra «Heksene».

En tiårings store greie

I forbindelse med researchen til denne saken åpnet jeg en gammel utgave av Matilda, boka om den geniale jenta som, ikke ulikt Harry Potter, for de som er interessert i slike sammenlikninger, blir grovt neglisjert av sine idiotiske, forfengelige, uærlige og alt i alt latterlige foreldre.[infobox] For første gang på 20 år tittet jeg på de velkomponerte sidene der Blakes illustrasjoner er plassert over, under og mellom teksten, og jeg, en ellers ikke spesielt sentimental eller nostalgisk leser, ble fraktet til en følelse og en tid hvor jeg ser en frosk sprette opp i en terrorist-rektors rødsprengte ansikt og innser at var en stor greie for meg som ti-tolv-åring.

Man glemmer så klart den følelsen man fikk den gang da – selv om Quentin Blakes strek har vært til stede i livet mitt også siden den tid (man kan for eksempel ikke være inne i en bokhandel veldig lenge uten at øyet fanger opp en Blake-sk tusjstrek). Men det skulle ikke mange sidene til før fryden over dette samarbeidets fantastiske, burleske og komiske effekt gjorde at jeg satt og humret og koste meg, som om det var en lørdag i 1996, og jeg satt med et glass sjokolademelk i en sakkosekk

Blake og Dahl er gode eksempler på en effekt som man ofte ser i gode tegneserier. Når det ene mediet, Dahls tekst, møter det andre, Blakes impulsive og ekspressive strek, så skapes en mening som ingen av de to hadde evnet å skape alene. Sammen lagde de en hel verden i dette selsomme språket, en verden der de som fortjente det, til slutt fikk sin oppreisning, og de andre – vel, de fikk en salamander i suppa si.

THE TWITS: Dahls historier handlet ofte om slemme voksne som til slutt fikk som fortjent. Her fra "Dustene".
THE TWITS: Dahls historier handlet ofte om slemme voksne som til slutt fikk som fortjent. Her fra «Dustene».

Andre samarbeid

Blake har sin formelle utdanning i engelsk litteratur fra Cambridge, og tok etter det diverse kunstutdanninger ved Chelsea School of Art og Camberwell Collage of Art. Det er som illustratør av barnebøker at han gjorde sin karriere, og ved siden av samarbeidet med Dahl, arbeidet han også med barnebokforfattere som svenske Nils-Olof Franzén, Michael Rosen og Joan Aiken, i tillegg til mange andre. En stor del av hans virke har også vært å selv skrive barnebøker og illustrere dem – noe det er lett å glemme i lys av den overveldende suksessen hans arbeid som illustratør for andres – først og fremst Dahls – bøker har skapt. Av de 35 bøkene han skrev og illustrerte selv, kan Mister Magnolia være et godt sted å begynne. Den er en barnebok på rim – og her finnes et språk som komplimenterer Blakes rabulerende strek på en god måte.

Menneskerester i skjegget

De beste barnebøkene er ofte de man ikke fullt ut skjønner som barn. De skaper univers du på et vis ikke forstår omfanget av eller dybden i, eller hvor reglene for hva som går an, ikke er umiddelbart håndgripelig. De begrenser seg heller ikke til å kun ta for seg det som er vakkert, heroisk og lett og svelge. Noe av det beste med de verdenene som Blake og Dahl skapte var at de inneholdt noen av de verste menneskene man kan tenke seg.

Groteske, svettende, dumme, illeluktende, grådige, menneskeetende folk med matrester i skjegget og hat i blikket, gjorde (og gjør!) leseopplevelsen oppslukende og alltid uforutsigbar. Når man leser det nå, føles det som om forfatteren og tegneren selv var på jakt etter rammene for de universene de skapte, og at denne jakten var drevet av alle de riktige tingene: to grensesprengende fantasier, en moralsk grunntone, pluss en djevelsk driv til å avkle de elendige sidene ved menneskeheten. Det hele gjort med uendelige mengder glimt i øyet.

pic-5
LESEHESTEN: Matilda er nok en uforglemmelig og typisk Dahl-karakter: Omgitt av slemme voksne, men med et hjerte av gull.

Etter at Roald Dahl døde i 1990, har Blakes arbeid vært å se i adskillige bøker og utstillinger. Han har imidlertid også brukt mye av sin tid, spesielt siden år 2000, på store veggmalerier på diverse offentlige steder. Han har tegnet på vegger i sykehus og på skoler, og han har bidratt til mangfoldige veldedige prosjekter, slik som House of Drawing, et senter for illustrasjon.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.