Ibland känner jag mig uppfylld av en stark melankoli. Det är som att den är närvarande och fränvarande på samma gång. Jag trodde at melankolin var negativ. Att melankolin var en längtan efter att dö. Men jag kom på att melankolin kanske var en känsla av frihet. Att jag faktiskt inte behöver bry mig om allt dumt som pågår. – Gunnar Lundkvist
Året er 2002, Nina Hemmingsson er en aspirerende serieskaper, men har til nå kun blitt publisert i noen antologier. Gunnar Lundkvist er på sin side en velkjent og etablert skikkelse på den svenske seriescenen. Likevel er det poesien han først ble kjent for. Allerede som sekstenåring debuterte han med diktsamlingen Träden gråter og i 1977, tre år senere, var han tilbake med Världen interesserar mig inte. Men så oppfant Lundkvist tegneseriefiguren Klas Katt, og dermed vente han øyensynlig poesien ryggen.[infobox]
I virkeligheten sluttet derimot aldri Lundkvist å skrive, han uttrykte seg bare på en annen måte, gjennom brev.
–Når jeg skriver brev er jeg friere enn når jeg tegner, det er ikke noe over-jeg som kritiserer det jeg gjør. Jeg har aldri tenkt på det som kunst, og hadde jeg tenkt på det som kunst hadde det ikke fungert. Brevskrivingen er nesten litt som å sortere søppel for meg, eller å få hjernen til å våkne. Det er en god måte å begynne en arbeidsøkt på.
Dette visste ikke Hemmingsson i 2002, da hun intetanende ga Lundkvist adressen sin. Rundt to uker etterpå dukket det første brevet opp i postkassa.
–Jeg ble litt overrasket. Særlig siden det ikke var noen spørsmål i brevet, det var bare Gunnars tanker.
Men Hemmingsson svarte, og dermed ble de svenske serieskaperne brevvenner i sms-ens storhetstid.
Jag vill inte vara delaktig i kulturlivet. Jag vil stanna hemma och lyssna på skivor och teckna. Jävla samhälle med alla idioter! Alla pratar. Sluta prata! Gå in i den läkande tystnaden. Prata med ett träd! – Gunnar Lundkvist
Vi møter de to serieskaperne på Bokmässan i Göteborg, hvor alt som kryr av svensk kultur- og serieelite sjekker inn hver høst for å promotere seg selv og sladre om andre. Selv om dette virker som et sted stikk i strid med Lundkvists smak, bedyrer han at han syns Bokmässan er stas. Ensomheten i Lundkvists brev er altså ikke hans eneste modus operandi, noe som også kommer fram i boka.
Lundkvists brev kretser mye rundt eksistensielle spørsmål. Men humoren er heller aldri langt unna. Han skriver alt på skrivemaskin, og tar en kopi selv før han sender dem. Data har han ikke.
– Men mobiltelefon har jeg fått meg, det var umulig uten.
Og det var ironisk nok gjennom sms-ene at Hemmingsson fikk ideen til boken.
–Jeg postet noen av sms-ene hans på Instagram, fordi jeg syntes de var morsomme, og så tagget jeg dem med #minkompisgunnar. De ble kjempepopulære på insta og det var da det slo meg at det kunne vært gøy å lage en bok med Gunnars sitater. En litt bakvendt selvhjelpsbok.
For å få mer stoff til boka begynte Hemmingsson å gå igjennom brevene, og da innså hun hvor det virkelig gode materialet lå.
–Brevene hadde en annen rytme, de korte sitatene fra sms-ene ble rett og slett overflødige.
Hun begynte å lese brevene på nytt, et overveldende arbeid der hun måtte finne fram hundretalls med konvolutter og ta ut innholdet. Heldigvis kunne Lundkvist tre hjelpende til, han hadde selv samlet alle brevene i fire-fem plastmapper og ble ikke videre imponert over Hemmingssons slumsete arkivering. Kanskje var det her de to diametralt motsatte arbeidsmetodene for første gang møttes og umiddelbart buttet mot hverandre.
Det Hemmingsson først tenkte på som et hyggelig venneprosjekt, vokste seg nemlig etterhvert ut over alle proporsjoner, og kostet dem nesten vennskapet.
–Jeg er ikke vant til å samarbeide med noen, forklarer Hemmingsson, –og jeg er veldig sta. Det er Gunnar også. På et tidspunkt tenkte jeg at boken, om den kom ut, ville hete Min ekskompis Gunnar.
Det är måndag. Korna går omkring i kohagen. Själv går jag omkring inomhus. Jag ska bygga modellhus. Jag borde teckna också. Jag tror jag ska rita något fult. Jag ska göra något som inte går att sälja. – Gunnar Lundkvist
Uenighetene gikk på utvalget og bearbeidelsen. Lundkvist ville stryke mange ting som Hemmingsson absolutt ville ha med, og så ville han ofte pusse litt på tekstene.
– Gunnar ville gjøre de finere, men da mister tekstene også en nerve.
– Det var litt synd at jeg ikke fikk tegne noe, skyter Lundkvist inn, fortsatt skuffet, og straks er de i gang med å småkjekle seg imellom. Det er åpenbart ikke første gang.
– Jeg har jo ofte tegnet i brevene, påpeker han.
– Ja, men boken skulle ikke føles collageaktig, kontrer Hemmingsson.
Min kompis Gunnar har blitt en unik bok. Lundkvists tekster har blitt filtrert gjennom Hemmingsson og resultatet er derfor ikke så autentisk som tekstene først gir inntrykk av. Selv om Lundkvist er første avsender, er det Hemmingsson som har skrevet inn brevene på data og sendt manuset til trykkeriet. Resultatet er en bok om livet, døden, kunsten og den helt hverdagslige hverdagen. Det kan høres klisjéfylt ut når en enkel journalist skal prøve å summere det opp. Men de to avsenderne har så mye karakter og særpreg at boken aldri står i fare for å bli triviell eller pompøs.
På bokens omslag er det bare Nina Hemmingssons navn som står. Dette har fått mange til å tro at Gunnar ikke eksisterer, at han er en av Hemmingssons karakterer. Det syns Hemmingsson er ganske komisk, særlig siden de nå har gjort flere intervjuer sammen. Men hvorfor er det bare hennes navn som står på omslaget?
–Gunnar ville aldri ha gitt ut denne boken, det var jeg som valgte å offentliggjøre det. Og det ville sett veldig rart ut om Gunnar Lundkvist sto som forfatter av boken Min kompis Gunnar. Men han er kreditert for tekstene i kolofonen, og vi deler på pengene!
– Jeg burde ha fått mer! skyter Lundkvist inn, først og fremst på spøk.
De to serieskapernes kjekling er humoristisk, men det er ikke vanskelig å forstå at den også kan utvikle seg til noe mer alvorlig hvis det er kunstneriske uenigheter som ligger i bunn. Nå som boken endelig er i havn er de derimot enig om at de har blitt enda bedre venner. Uvennskapet fikk også vennskapet deres videre. Og det å ha denne boka sammen var til slutt heldigvis verdt alt det tunge arbeidet.
–Boken er en kamp om å få være den man er, oppsummerer Hemmingsson, og så håper jeg den vil gjøre folk glade, at den formidler noe håpefullt til slutt.
