Riad Sattouf besøker Oslo den 23. oktober, og blir intervjuet av serieskaper og journalist Kristian Krohg-Sørensen på Litteraturhuset klokken 19.

Fremtidens araber er en selvbiografisk oppvekstroman av fransk-syriske Riad Sattouf. Som undertittelen Barndom i Midtøsten (Del III: 1985 – 1987) tilsier, er dette tredje bok i rekka av Sattoufs oppvekst. Likevel står den godt alene, uavhengig av om du har lest de to første bindene.

Barneblikket til Riad er et fortellergrep som fungerer godt for å fortelle om den forvirrende oppveksten i Syria og Frankrike mellom en passiv, fransk mor og en naiv, syrisk far. Familien bor i Ter Maaleh, en landsby i Syria. Sattouf har aldri noen kritiske bemerkninger, men lar barnet Riad godta virkeligheten slik barn gjør. Dette lar en realistisk og til tider sjokkerende fortelling, uten noen moralsk pekefinger, rulle av seg selv.

Fremtidens araber 3

Den lille prinsen

Jeg heter Riad. I 1985 var jeg sju år gammel og en bemerkelsesverdig gutt. Slik starter boka, sammen med et bilde av guttungen med ”rødblondt hår med kledelig fall” og en ”ganske tilfreds mine”. Historien er ikke umiddelbart fengende, men dialogen mellom karakterene og uttrykkene deres er i stigende grad fengslende. Den lille familien er fascinerende i sin dragning mot forskjellige land og kulturer, og det er interessant å få være vitne til hvordan dette former den lille prinsen, den voldsimmune, små-narsissistiske, sjuårige Riad. For Riad er ingenting fantastisk, han letter ikke øyebrynene før på slutten av boka når en religiøs skikk går utover ham selv.

[infobox]

Sattouf tegner med enkle streker og forsterker budskapet i rutene ved å skyggelegge med kun én farge. Der Syria har en svak nyanse av rødt, er rutene i Frankrike svakt blå. I Syria bruker han det lyserøde til å sette en varm og kanskje noe fremmed stemning. Detaljene på disse sidene er røde, grønne og svarte, som i det syriske flagget. Kanskje tenker jeg på rosa som en urovekkende farge fordi den er så langt fra den norske naturen jeg selv har vokst opp i. Murhusene Riad og kompisene leker rundt er ofte fulle av sprekker og omringet av søppel. Naturen de ferdes i er øde og flat. De passerer et råttent kadaver av et esel. Rosa-fargen skaper en umiddelbar assosiasjon til kjøtt: Jo lengre man kommer inn i historien, dess nærmere er man Riads ryggrad. Selv om krigen aldri vises i tegningene, er volden stadig i forsetet.

Vold og fattigdom

Flere ganger får vi et innblikk i et voldelig klasserom. Skolegården utenfor ser ut som en byggeplass gått konkurs midt i bygningsprosjektet, og med løkkeskrift oppgir forfatteren detaljer fra et barneperspektiv, det luktet tiss og furu. Jentene og guttene går på skole hver for seg. Riad kommenterer at han ikke enda hadde begynt å bry seg om jenter i sjuårs-alderen.

Skolelivet gir Riad en ny sosial kontekst og er mat for livet i den lille landsbyen. Hittil har vi kun sett Riad som den bemerkelsesverdige gutten han selv synes han er. Riad sitter på første rad og har lagt frem leksene før læreren har spurt etter dem. Læreren, som strener foran pultene med en stor kjepp i hånden, er mer opptatt av å finne noen å slå – gjerne en av dem som ikke har gjort leksene. Vi blir presentert for tanker som at ”det begynte å bli veldig lenge siden jeg hadde fått noen slag. Det gjaldt visst bare å gjøre alt det læreren sa at vi skulle gjøre”. Scenen avsluttes med at læreren oppfordrer elevene til å gå ut å lete etter en ny stokk han kan slå dem med. I friminuttet rakner det blærete selvbildet til Riad når han sitter på en benk bak læreren for å ikke bli erta.

Senere i boka kommer elevene tilbake med hver sin stokk til læreren. Riad har funnet den største kjeppen, og med spikere stående ut av tuppen ligner den en makaber slegge fra en actionfilm. Sattouf forteller sin historie med stor lekenhet, og til tider kan det minne om å lese Peanuts, med et barnslig utseende og dype filosofiske og sosiologiske undertoner. Det er lett å la seg rive med der Riad tutler med sin naivitet foran et bakteppe av vold, fattigdom og undertrykking.

Far i huset

Fremtidens araber er god når den understreker hvor immun man blir mot konflikter når du vokser opp rundt dem. I første instans er konflikten mellom den franske moren og den arabiske faren det mest provoserende. Moren vil det beste for barna; faren vil beholde æren sin og ordne opp selv. Morens liv i Syria består av å legge puslespill og press på faren for å oppnå bedre levekår, flytte til en større by, eller tilbake til Frankrike. Faren lever på at han er utdannet ved Sorbonne, og høster alt for mye status for sitt yrke som professor. Til tider avslører forfatteren farens mest sårbare øyeblikk, som når familien ved en tilfeldighet får besøke universitetet han jobber ved. Kontoret lukter kald tobakk og er skittent. Akkurat når faren forsvarer seg med at han deler rommet  med en annen og derfor aldri bruker det, kommer kollegaen inn – og går ut igjen – uten å hilse.

Faren er dratt mellom sitt ønske om å være moderne og moren hans som gir ham skyldfølelse for å ikke lenger være muslim. Hun klager stadig på at hun vil bli sendt til helvete fordi han verken ber, faster eller har fått guttene sine omskjært.

Fremtidens araber 3

Vestens siviliserte image

Historien intensiveres ved å bremse ned hastigheten på fortellingen. Moren blir gravid og tar med seg Riad og broren til Frankrike. Hittil har forfatteren vist et deprimerende kvinnesyn, men i Frankrike snakker Riads mor friere, og sidene hvor hun får ta plass er saftige. Boka er på sitt sterkeste når Riad ser en gammel fransk dame ta livet av kattungene sine ved å slå dem i hjel i en pose. Sattouf lykkes i å formidle arven også etter franskmennene, den blodige historien som knapt nevnes. Volden i Frankrike er uventet, utøvet i skjul, likevel utført med den største naturlighet av den eldre kvinnen.

På slutten av boka møter Riad sin egen dødelighet i et religiøst ritual som faren må gå med å for å bli venner med sin mors slekt. Det er forventet to bøker til i Riad Sattoufs selvbiografiske oppvekstskildring, og jeg skal ikke avsløre mer enn at det kan virke som at den lille familien kommer til å flytte til enda et nytt land. Lykke til, mamma.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.