Både barn og voksne har nok av tegneserier å velge mellom, men hva med dem midt imellom? Det er ikke rart at mange ungdommer slutter å lese tegneserier når det knapt finnes andre alternativer enn humorstriper og klassiske superheltserier. Dette forsøker de relativt ferske serieskaperne Kristian Landmark og Ole Bernt Tellefsen å gjøre noe med. Og de lykkes langt på vei.
7 er en litt annerledes superheltserie. Den handler riktignok om ungdommer med spesielle krefter, men det skjer mye mer i kulissene.
Første bok i serien var strengt tatt ikke mye mer enn en lang introduksjon: For rundt 1000 år siden fikk jorden besøk fra det ytre rom. «Stjernefolket» kom til jorden for å hjelpe menneskeheten til å skape fred, og valgte ut de syv mest verdige ungdommene mellom 12 og 19 år. Disse fikk overnaturlige krefter i form av «fargeenergier», slik at de kunne kjempe for fred og rettferdighet. Syv ungdommer, syv superkrefter, syv farger (rødt, oransje, gult, grønt, indigo og fiolett). Siden da har evnene gått i arv til nye generasjoner, frem til i dag. Men hva er vel superhelter uten noen ordentlige superskurker? Fortvil ikke; Den Sorte Orden, ledet av kjeltringene Den Sorte Enke, Dr. Død og *kremt* Lillebror, forsøker stadig å oppnå verdensherredømme.
Seriens hovedperson er norske Oscar, en skolelei ungdom som akkurat har oppdaget at han har telekinetiske evner. Samme dag blir han kidnappet av den mystiske Regnbueordenen, og snart får han lære at med enorme superkrefter følger det som regel også et like stort ansvar.
Storpolitikk og slapstick
Monstermanetene kaster ikke bort tiden. Etter at Den Sorte Orden i den forrige boken blokkerte Suezkanalen for å lamme internasjonal handel, forsøker de nå å ramme turistindustrien i middelhavslandene – ved hjelp av kjempestore brennmaneter. Dermed må våre helter til verks nok en gang. Det er for det meste en fornøyelig leseropplevelse.
Det er tydelig at serieskaperne har høye ambisjoner. Ikke bare er hovedplottet overraskende komplekst, flere parallelle historier gjør også at boken sjelden har et kjedelig øyeblikk. Forfatterne bruker minst like mye tid på karakterutvikling som på storpolitikken. Heltene skal ikke bare redde verden, de må også finne ut av hvordan de kan utfylle hverandre og jobbe sammen som et lag mot et felles mål. Samtidig er dette også en temmelig morsom serie; her er det plass til både finurlige absurditeter og ren slapstick.
[infobox]
Innimellom kan det riktignok bli litt mye å holde styr på. 7-serien benytter seg av en litt uortodoks fortellermåte: Historien veksler mye mellom helter og skurker, men skurkene forteller aldri rett ut hva det er de egentlig holder på med, eller hvorfor. Heltene gjør på sin side ikke så mye annet enn å reagere på det skurkene tar seg til. Her må altså leseren selv legge sammen to og to underveis, eller bare vente på at sannheten skal komme for en dag. Denne fortellerteknikken har både fordeler og ulemper: på den ene siden gjør det 7 til en handlingsmettet og spennende serie, men samtidig får man en snikende følelse av at manusforfatterne ikke har en ordentlig plan for historiens utvikling.
«BAOUMM!»
Illustratør Kenneth Iversen får denne gangen selskap av nettserietegner Regine Toften Holst, mens Karstein Volle tar seg av fargene. Det fungerer godt; Monstermanetene er en lekker tegneserie, med elegante og uttrykksfulle streker. Fargebruken tilfører mye liv, selv i de reneste rutene. Uten dette kunne serien fort blitt temmelig flat og pregløs; alt fra hårsveiser til det industrielle formspråket er nemlig av det mer generiske slaget. Litt mer egenart og oppfinnsomhet ville vært godt for øyet.
Monstermanetene har en del mangler, men på den andre siden gjør den veldig mye riktig. Tegnestilen er som nevnt frisk og spenstig, mens vinkler og utsnitt gjør at det er lett å bli revet med. Tegnerne Holst og Iversen har også et sjeldent godt håndlag med å formidle følelser, noe som gjør at det er lett å bli glad i de ulike figurene.
7 har ikke hastverk, på godt og vondt. I den første boken ble bare 19 av 106 sider brukt på at ungdommene faktisk er ute på oppdrag. Bakgrunnshistorie og personbeskrivelser fikk riktignok også litt plass, men overraskende mange ruter var viet til bevegelser, ansiktsuttrykk og snåle lydord. Dette gjentar seg i oppfølgeren: det brukes overraskende mange ruter til å vise relativt enkle bevegelser og handlinger. Slike grep gjør tegneserien lettlest, men det er likevel oppsiktsvekkende dårlig plassutnyttelse.
Sidene følger som regel det samme mønsteret: Mange små ruter avløses av noen litt større, men utsnittet er ofte tett og trangt. Rutene domineres av snakkende hoder og overkropper, og de karakteristiske splash-sidene som ellers dominerer denne sjangeren er nesten fraværende. Serieskaperne skal ha ros for å unngå de verste klisjeene, men samtidig kan slike store bilder gi en sårt tiltrengt pustepause. De mange smårutene gjør at Monstermanetene føles mer hektisk enn hva godt er. For trenger man for eksempel egentlig å bruke hele åtte ruter til å vise at maneter suges opp i et rør og spyttes ut igjen?
Det er også tydelig at serieskaperne setter pris på et godt lydord. Her er det mye «tuut!», «fottfottfott», «tjokk!», «pfft!», «tjoff», «krting» og «BAOUMM». Men slik skal det jo tross alt være.
Tar leseren på alvor
Serieskaperne Landmark og Tellefsen har laget en tegneserie som tar publikummet sitt på alvor. Med seriøse tema som miljøkriminalitet, rovkapitalisme og terror kunne dette fort blitt en platt og belærende utgivelse, men sammen med illustratørene henvender de seg til leseren som en likestilt. Utfordringene som heltene må bryne seg på er isolert sett ikke av det mest intrikate slaget, men de grunnleggende problemstillingene er ofte tankevekkende og realistiske nok.
Serieskaperne har fokusert mye på dynamikken mellom de ulike heltene. Noen er sterke, noen er smarte, noen kan gå gjennom vegger, og så videre. Imidlertid blir det fort klart at heltene er helt avhengige av hverandre – hver for seg er de en lett match for Den sorte ordenen. Dynamikken innad i laget preges også av at dette er en gruppe ungdommer fra vidt forskjellige bakgrunner og med temmelig ulike personligheter, men rute for rute blir septetten stadig bedre kjent og lærer seg å jobbe sammen. Dette er et gammelt og kjent grep, men manusforfatterne får det likevel til å føles friskt og spennende.
Monstermanetene er ambisiøs, men klarer ikke helt å innfri. Enn så lenge er 7 en lovende tegneserie, men hvor lenge kan den fortsette å være det? Serieskaperne har vist at de forstår lagdynamikk, at de tar leseren på alvor og at de mestrer både godlynt slapstickhumor og skarp satire. På den andre siden spørs det om det uttalte målet om å slippe en slik bok i året er den rette veien å gå. Monstermanetene hadde hatt godt av strammere regi, mer varierte sider og enda mer figurutvikling. Dette skygger likevel ikke for at dette i bunn og grunn er en solid serie for unge.
PS: Helt på tampen kan det være på sin plass med en liten oppfordring til dem som vurderer å introdusere en ny generasjon tegneserielesere for 7:
7 utgir seg for å være en tegneserie for barn og ungdom, men innimellom kan den bli litt for mørk og dramatisk for de yngste. For eksempel er det en scene i den første boken hvor en av sjefsskurkene skyter en ung kvinne i ansiktet. Slike scener står i sterk kontrast til det ellers så ungdomsvennlige innholdet. Det er faktisk drøyere kost enn man finner i mange tegneserier for voksne, altså gjør foreldre og foresatte lurt i å bla litt gjennom bøkene selv før de yngste får lese dem.
