11. juni går Oslo Comics Expo endelig igjen av stabelen og en av de største trekkplastrene er australske Simon Hanselmann. Vi lader opp til festivalen og først ut er denne anmeldelsen av hans genierklærte serie Megahexx med Megg, Mogg og Owl i hovedrollene. Les, lær og kjøp! (red.anm.)[infobox]
Kjæresteparet Megg (ei heks) og Mogg (en katt) bor i kollektiv med den langbeinte ugla Owl. Megg og Mogg er formålsløse stonere som bruker dagene på å ta narkotika og se dårlig TV. De går sjeldent ut blant folk hvis det ikke innebærer å drikke seg fulle.
Den eneste i kollektivet som ønsker å løfte seg ut av den meningsløse tilværelsen er Owl. Han prøver å oppnå fast jobb og en edru tilværelse, men Megg og Mogg saboterer ethvert tilløp til et lykkeligere liv. På sin egen bursdag blir han banket opp og liksom-voldtatt av Werewolf Jones, kun for en god latter.
Tumblr-gjennombrudd
Humoren er bekmørk og absurd, men så full av eksentriske detaljer at du lurer på hvor mye som er selvbiografisk. Det viser seg å være skremmende mye. Simon Hanselmann ble oppdratt av en narkoman alenemor i Tasmania, (den øya utenfor øya Australia red-anm.). Han prøvde hasj først som tiåring. På skolen ble han spyttet på av tasmanske bøller. Hanselmann har slitt med depresjon siden han var barn og har gått i terapi siden han var fjorten. Han flyktet inn i TV og tegneserier, og utga sine egne fanziner på videregående.
Gjennombruddet kom bare et par måneder etter at Megg, Mogg and Owl ble lagt ut på tumblr-plattformen. Han fikk en kontrakt på drømmeforlaget sitt, Fantagraphics, og har siden utgivelsen av Megahex spradet gjennom korridorene som en enfant terrible. På Ignatz-utdelingen ifjor stjal Hanselmann all oppmerksomheten da han møtte opp i kvinneklær og deltok i en bryllupsseremoni. Ektefellen var tegneserier.
Høy rivjernsføring!
I en tidlig historie i Megahex rasper Werewolf Jones opp skrotumet sitt med et rivjern for å hause opp stemninga på en hagefest. Alt skjer med en så glimrende komisk timing at det er en utfordring å ikke le høyt, uansett hvor du måtte befinne deg. (Med mindre du er en av disse som aldri ler høyt av noe du leser.)
Registeret til Hanselmann er dog langt bredere enn stoner-humor og Jackass-slapstick. Megahex er på over 200 sider, og den lettbente nihilismen i starten av boka går midtveis over i noe mørkere. Den mest omtalte MM&O-stripa er titulert “Megg’s depression”. Vi ser Megg ligge paralysert i senga med angst-åpne øyne. Tjære velter ut av munnen på tre store kvinnehoder som henger over henne, til hun drukner og hele rommet er sort. Det er en skremmende og ordløs illustrasjon av sykdommen, forståelig for alle.
Slutter på topp
Depresjon er kanskje et uunngåelig resultat av å være en hjemmeværende rusmisbruker uten mål og mening i livet, men det er ikke nødvendigvis en fullstendig gledesløs tilværelse heller. Bråkmakeren Werewolf Jones møter giverglad opp i kollektivet med syre, og da alle tripper får vi se glimt av et samhold som vanligvis ligger begravd under apati og personlighetsforstyrrelser. Tegningene i denne sekvensen er nydelige, med kreativ bruk av fargeblyanter.
Det visuelle når sitt høydepunkt på slutten av boka, da Owl endelig flytter ut av kollektivet etter å ha fått nok av misbruket. I drosjen ser han opp mot stjernene og flyr iblant dem. Særlig i siste halvdel av Megahex ligger det et så sterkt løfte om talent at det er vanskelig å snøfte når Hanselmann sier i intervjuer at han har “erobret tegneserier”, og setter seg i samme kategori som Charles Schulz, Robert Crumb og Daniel Clowes. Han har ikke utgitt nok til å være der ennå, ikke på langt nær, men det finnes ikke en mer lovende skikkelse i tegneserier idag.
