Er Oslo Comics Expo (OCX) Norges beste tegneseriefestival? Den klarer i alle fall å gjøre seg internasjonalt relevant år etter år, med en blanding av lokale talenter og internasjonale plakattoppere blant gjestene.
[infobox]
Som festivalgjest blir man slått av hvor inkluderende festivalen virker. Dette er ikke en festival for beinharde samlere, selv om de også er til stede, men et sted hvor alle er velkomne til å ta del i kjærligheten for tegneserier. En av festivalens beste sider er at den både er et tilbud til serieskapere gjennom workshops og tegnearrangementer, samtidig som at den legger til rette for smarte, velinformerte, men sjelden innforståtte samtaler om tegneserier.
- Se Ed Piskor, David Hanselmann og Aisha Franz oppsummere OCX2015
- Fotoalbum med høydepunkter
- Bli med bak scenene på Storify
I år tjuvstartet festivalen allerede onsdag, med avsparket til «Oslo 24H Challenge» og intervju med serieskaper Kristian Krohg-Sørensen («Gulosten: Liv i Helvete«). Torsdagen fulgte opp med utstillingsåpning, workshop, paneldebatt og boklansering, før den offisielle åpningen endelig kunne finne sted fredag 12. juni klokken 17.
Tyveri fra festivalutstillingen
– En av tegningene som skulle stilles ut har forsvunnet. Om noen faktisk har stjålet den, er jeg glad for at de gikk til det skrittet, sier årets festivalutstiller Aisha Franz.
Hun har nettopp åpnet utstillingen i foajeen til Deichmanske bibliotek på Olaf Ryes plass hvor festivalen blir avholdt.
– For meg føles det rarere å selge tegningene mine enn om noen stjeler dem, sier Franz.
Hun forteller at det selvbiografiske verket «Shit is Weird» som utstillingen viser utdrag fra, er selvutgitt men vil bli utgitt i Tyskland i 2016.
En hit med dårlig papir og konditorfarger
Simon Hanselmann er noe så sjeldent som en serieskaper fra Tasmania. Han er mest kjent for tumblrbloggen Girl Mountain og serien om Megg, Mogg og Owl som blant annet blir serialisert på det aggressive hipsternettstedet Vice og utgis samlet på Fantagraphics. Selv har han forklart serien – som er basert på en barnebokserie – som at «jeg var høy, og lagde en blanding av livet mitt og et tåkete, elsket minne fra barndommen.»
Hanselmann er også transvestitt, men Oslo var rett og slett for varm for kvinneklær, fortalte han fra scenen iført hvit t-skjorte og et stort gullsmykke.
– Jeg vokste opp med Tintin og Mad, og hadde lyst til å lage mine egne tegneserier. Jeg solgte dem på skolen, og prøvde å sende dem til Europa og USA, men det nyttet ikke. På samme tid ville jeg ikke lage en webtegneserie, for jeg ville ikke jobbe gratis.
Tumblr virket derimot å være et godt sted for tegneserier. Hanselmann publiserte en hel masse sider der, og i løpet av en måned ble han kontaktet av flere internasjonale forlag, blant annet Fantagraphics.
Serien Megg, Mogg & Owl handler om en heks, en katt, en varulv og en antropomorf ugle. Hanselmann forteller at den er basert på ungdomstiden hans i Tasmania
– Jeg hang med bipolare, deprimerte musikere som fikk tiden til å gå med å utsette hverandre for fryktelige og til tider farlige spøker, sier Hanselmann.
Han forteller at serien kommer til å bli mye mørkere før det blir bedre, selv om han håper på en lykkelig slutt for figurene. Serien har allerede tatt en rekke mørke avstikkere, og Hanselmann fjernet selv fra nettet en serie hvor to av figurene tapetserte et rom med voldtektsvitser.
– Jeg blir beskyldt for å ha blitt myk, men jeg prøver bare å være respektfull. Statistikken sier at én av fem kvinner kommer til å bli voldtatt i løpet av livet, sier Hanselmann.
Han forteller at han vokste opp fattig, og bare det å få råd til en datamaskin virket som galskap. Han lager fortsatt ikke seriene digitalt («jeg har prøvd å lære meg datafarger, men det forvirrer meg bare. Det er for mange valg på skjermen.»), men bruker vannfarger, konditorfarger og billig papir.
I fremtiden vil han kutte ut Vice-jobben, som krever for mye punchlines og arbeid med å holde seg populær, og istedet fokusere på mer tidkrevende ting. Hanselmann forteller at han har i alle fall fem år igjen med Megg, Mogg & Owl.
Og etter det? Han kunne tenke seg å serialisere Knut Hamsuns «Mysterier» og «Pan», forteller han.
Mange kokker på scenen
Det er en klar tendens på OCX at intervjuene på scenen fungerer best når det er én intervjuer og ett intervjuobjekt. Under intervuet med Simon Hanselmann var Aksel Kielland godt forberedt og stilte gode spørsmål, mens Hanselmann virkelig ga av seg selv (på tross av at begge til tider hadde kroppspråk som om de befant seg på et nachspiel klokken tre om natten).
Når flere serieskapere settes på scenen samtidig, skal det mer til for å få det til å fungere. Ofte virker disse kombinasjonene å være motivert mer av å spare tid, enn at serieskaperne har mye til felles. Slik var det for intervjuet med Geir Moen («Peer Gynt») og Kristian Krohg-Sørensen («Gulosten»), som til tross for at de hver for seg var fascinerende, ikke egentlig ga noen grunn til at de var på scenen samtidig. Det samme var tilfelle for intervjuet med Jippi-debutantene Tim NG Tvedt, Xueting Yang og Anja Dahle Øverbye, og også samtalen med de fire karene fra britiske Breakout Press kunne trengt mer fokus. Kanskje løsningen ville være å dele slike sesjoner opp, eller arbeide enda mer med strukturen på samtalen i forkant?
Tegneserier på 24 timer
Ikke bare har amerikanske Scott McCloud skrevet standardverket innen tegneserieforståelse, «Understanding Comics» (1993), tre år før denne utgivelsen introduserte han ideen om en 24-timers tegneserie. Det vil si at man får et døgn på seg til å gjøre alt arbeidet som skal til for å lage en tegneserie, fra å skape historien til å korrekturlese dialogen. 25 år senere lever ideen videre, og det har blitt tradisjon at en slik seanse blir avholdt i dagene før den offisielle starten på Oslo Comics Expo.
Årets «Oslo 24H Challenge» hadde 26 deltakere, og seriene ble utstilt og solgt på festivalen. På Twitter kan du se serieskaper Jens K. Styve fortelle om opplevelsen.
Glimt fra markedsteltet
En av de store gledene med OCX er å se hva som rører seg blant uavhengige serieskapere, som kan leie et bord under festivalen for en billig penge. Her er noen av dem vi møtte:
Byens kuleste nerd
Den amerikanske serieskaperen Ed Piskor er en av de kuleste nerdene i gaten. Allerede som noen-og-tjueåring illustrerte han flere av Harvey Pekars revolusjonerende hverdagslige, selvbiografiske tegneserier.
– Harvey Pekar har vært like viktig for meg i livet som foreldrene mine, sa Piskor til Øyvind Holen, som intervjuet ham på scenen.
Han fortalte at det han lærte av Pekar var å velge akkurat de rette øyeblikkene å skildre når man skal skrive om lange tidsperioder.
– Man må manipulere siden på en god måte for å få det til å fungere, og Harvey var god på det.
Piskor gjester OCX i år som tegner og forfatter av den ambisiøse «Hip Hop Family Tree»: En tegneserie som forteller om hip hop-sjangerens historie i det visuelle språket til klassiske superheltserier. I mai ble det klart at fortsettelsen av «Hip Hop Family Tree» – hvor de første bindene allerede har figurert på bestselgerlisten til New York Times – blir den første månedlige bladutgivelsen i den 39 år lange historien til det amerikanske tegneserieforlaget Fantagraphics.
– Jeg liker tanken på å skape nye tegneserielesere. Jeg kunne ikke finne en annen, superomfattende bok om hip hop. De som er interesserte i musikkstilen og leser denne boken vil kanskje gå videre til å lese andre tegneserier, sier Piskor.
Ikke stol på rappere
En av kritikkene som har blitt reist mot «Hip Hop Family Tree» er at den i stor grad baserer seg på sekundære kilder. Det endret seg radikalt etter den første boken, forteller Piskor:
– Da jeg skrev den første boken var jeg en høy, tynn, hvit gutt fra Pittsburgh som ikke ble tatt seriøst. Jeg var ikke viktig nok til å intervjue noen. Men etter at den første boken kom har jeg nå telefonnummeret til mange berømte rappere, sier han.
Det å bruke førstehåndskilder kunne også være et problem, spesielt innenfor hiphop, en kultur Piskor beskriver som en kultur av hyperboler.
– Du kan ikke gå ut av huset engang om du ikke er den kuleste. De pumper opp seg selv og snakker ned rivalene sine. Informasjonen jeg får fra dem er stort sett ubrukelig, sier han.
I de neste prosjektene sine vil han fortsette å fortelle historier som kan appellere til dem som ikke vanligvis leser tegneserier.
– Jeg tok med meg en tom notatbok på flyet hit, og jeg har fylt den allerede. – Energien i Norge, og det å ha så mye dagslys hele tiden, har gitt meg mye inspirasjon. Jeg har funnet på mange kule ting bare på denne turen, sier Piskor.
Festivalavslutning og Seriemord
Fra å ha startet som en podcast om tegneserier har Seriemord utviklet seg til å være selve ryggmargen på Oslo Comics Expo. Serieskaper Flu Hartberg er en idiosynkratisk ordstyrer som tilsynelatende møter til seansen uten annet enn en løs idé om hva han vil snakke med gjestene om. Den utprøvende og løse formen gjør at samtalen kan være litt ukomfortabel før gjestene venner seg til formatet.
For noen slipper ukomforten aldri helt taket: I 2014 virket den amerikanske serieskaperen Peter Bagge hele tiden smånervøs for at det faktisk var meningen han skulle lage tegneserien som Flu Hartberg drømte frem sammen med Bagge og medpanelist David Liljemark (sistnevnte en enda pussigere skrue enn den amerikanske liberalisten og indieguruen Bagge).
På den andre siden har det knapt vært ført en vakrere samtale om tegneserier på norsk jord enn da Hartberg i 2012 fikk Chris Ware, Seth, Jillian Tamaki og Sverre Malling til å snakke blant annet om hva slags tegninger de lagde som barn.
Årets Seriemord var litt annerledes, med den smått legendariske serieskaperen og redaktøren Tor «Waldemar Hepstein» Lier som eneste gjest – et navn som også ble holdt hemmelig frem til programposten startet.
Det var en trivelig seanse med mye titting på gamle Mad-tegneserier som har inspirert den legendariske Lier. I alle andre settinger ville det vært et veldig godt intervju, men Seriemord har lagt listen så høyt for OCX-postene sine at man kan bli tilgitt for å ha ventet noe enda mer spennende. Ironisk nok var dette én programpost som kanskje ville blitt bedre av å ha flere på scenen slik Seriemord har for vane.
