I JensK Sesong 1 finner forfatter, formgiver og serieskaper Jens K. Styve tilbake til rutene for første gang på 15 år. Det er et etterlengtet gjensyn.

Boka gir inntrykk av en forfatter som har latt alle sjangermessige hemninger fare. En én-ruters punchline her, en vakker, mystisk tegneserienovelle der, og en 40-50 tegneserier i klassisk stripeformat til å toppe det hele. Resultatet er en utforskning av et rikt og eksentrisk formspråk, og en kjærlighetserklæring til mediet.

Grafisk forfatter

Sist Styve var aktuell med egen utgivelse var da han samlet Du er en luring, Finn Bjølseth-seriene mellom to permer i 2002. Siden den gang har han delt tiden sin mellom å skrive romaner (Eg, Ove Kvamme fra 2007 og Friedland fra 2013, på henholdsvis Cappelen Damm og Samlaget) og å drive med grafisk formgiving i Tromsø. Begge geskjeftene kan man anta har satt sitt preg på hvordan Styve lager tegneserier i 2015.

Sort tusj, sort kaffe

Det beste eksemplet på dette er novellen «Cabin Fever», hvor Styve makter å fortelle en dyster, melankolsk og fantastisk historie på en morsom, poetisk og nesten filmatisk måte.

Rutene er velkomponerte og stilsikre i sort tusj og kaffe (!) og den sparsommelige og gjennomgående fargebruken i novellen skaper en stemningsfull og poetisk ramme for den rike, ordløse historiefortellingen. Fraværet av konvensjonell dialog i «Cabin Fever» og oppfølgeren «Camera Obscura», så vel som i 24-timers-serien «Home», vitner om en formskaper med en velutviklet evne til sekvensiell historiefortelling.

Tradisjonell og utradisjonell: Styve bruker både tusj og kaffe når han fargelegger rutene sine.
Tradisjonell og utradisjonell: Styve bruker både tusj og kaffe når han fargelegger rutene sine.

Gjennom hyppige perspektivendringer og den stadige vekslingen mellom store, innholdsrike bilder som maler ut omgivelsene og mindre, detaljerte korrigeringer eller utbroderinger av disse, blir man som leser med stødig hånd geleidet gjennom historiene. Her er Styve på sitt beste som både tegner og historieforteller.[infobox]

Kreativt overskudd

I tillegg til de lengre historiene inneholder JensK Sesong 1 en rekke serier i et mer tradisjonelt stripeformat. Disse er små historier fra Styves liv: tidvis trivielle, tidvis eksistensielle og tidvis begge deler, som når den ulykksalige protagonisten med den karakteristiske hatten fomler med smarttelefonen over toalettskålen, og det som må skje, skjer. Her finner Styve tilbake til den mer eksentriske, rabulerende tegnestilen man husker fra Finn Bjølseth-dagene, som kan lede tankene i retning tegnere som Quentin Blake, Per Dybvig eller hans danske kollega Jakob Martin Strid.

Disse stripene er fornøyelige å se på, fordi tegningene har en enkelhet i formen som gir dem en umiddelbar humoristisk kraft. Jens K. (tegneserieversjonen) er tøysete, vettskremt, dust i huet og rasende – og virkelighetens Jens K. formidler hans følelsesliv med kreativt overskudd og en på én og samme tid kaotisk og sikker strek.

Litt trivielle, litt eksistensiell, litt begge deler.
Litt triviell, litt eksistensiell, litt begge deler.

Allikevel er det disse delene av boka som er de svakeste. Sidestilt med den dynamiske og smarte historiefortellingen i de tre lengre fortellingene i boka, oppleves den i fireruters stripeformat som mindre elegant. Poengene kan være forutsigbare eller uten sammenheng med oppbygningen i stripen, og de fire rutenes potensiale blir ofte ikke utnyttet skikkelig. Og selv om tegningene er humoristiske i seg selv, kan de ikke alene bære ansvaret for å lage skarpe, smarte stripeserier. Til det behøves et skarpt og smart manus.

Kjent territorium

Da er det enklere å like de lengre historiene i ruter, som den som åpner boka. Vi møter vår glade protagonist på en slags odyssé gjennom et Sverige Styve enn så lenge kun har kjent fra lattermilde geografitimer på barneskolen (Jokkmokk og Kvikkjokk).

Ut på tur, med den karakteristiske Styve-hatten.
Ut på tur med den karakteristiske Styve-hatten.

Her er Styve på kjent territorium, og hovedpersonens møter med svenske trailere, alkoholutsalg og kafeteriaansatte blir tegnet og fortalt på en fortreffelig underfundig og lidenskapelig sprø måte.

En del av den kritikken man kan rette mot manusarbeidet i fire-ruterne kan dog også rettes mot denne sekvensen, men det er lettere å akseptere disse svakhetene i en fem sider lang historie enn i en som varer i fire ruter. På Sverigeturen får Styve (tegneserieskaperen) rom til å fortelle små finurlige historier og betraktninger, og disse har humor og underholdningsverdi i seg selv. Det er ingen punchline på slutten, ikke noe oppsett som skal forløses. Og det er forløsende i seg selv.

JensK Sesong 1 er altså vanskelig å plassere som utgivelse. Den er en tegneseriebok som spriker på så mange måter, både i sjanger, uttrykk og kvalitet. Styve skriver i innledningen at arbeidet med dette knippet tegneserier ikke har hatt noe annet mål enn å glede den som utfører det, og at hans håp er at det dermed også vil glede andre. Tegnegleden og entusiasmen for mediet smitter utvilsomt, og hvis den samme entusiasmen sprer seg til alle delene av manusarbeidet, er det ingen grunn til ikke å glede seg til sesong to.

 

 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.