Unge menn som forteller om hvordan de vokste opp skaper ikke lenger overskrifter verken i film- eller litteraturmiljøene. Å høste store lovord for en beretning i denne sjangeren er derfor ikke lett. Men hvor ofte leser du en oppvekstskildring fordelt på opphold i Frankrike, Libya og Syria?
Når Fremtidens araber i tillegg fortelles av en liten gutt med langt, platinablondt hår, kan vi vel trygt slå fast at dette er en bok utenom det vanlige. Den selvbiografiske oppvekstskildringen Fremtidens araber er Riad Sattoufs første bok i norsk språkdrakt. Boka har fått undertittelen «Barndom i Midtøsten (1978–1984)», en overordnet forklaring på hva som venter mellom permene.[infobox]
Den blonde araberen
Vi følger Riad fra han er to år og står der med det store, blonde håret og de kulerunde øynene. Moren er fransk og faren fra Syria, de møttes mens de begge studerte i Paris. Riads far er den mest fremtredende karakteren i denne boka, og som leser sitter jeg stadig og irriterer meg over ham. Han har en mening om og en løsning på alt, og er typen som i fullt alvor mener at verden ville blitt et bedre sted for alle om bare han selv kom til makta. Han fremstår umoden og til tider manisk, for eksempel er han som Riad selv forteller «helt oppslukt av tanken på å spise dyr».
Barnets perspektiv
Ved å holde på barnets perspektiv hele fortellingen gjennom, settes det få eller ingen spørsmåltegn ved farens oppførsel. Faren stjeler egg fra fuglereder, ler seg i hjel når han forteller sin tre-fire år gamle sønn om den afrikanske «kannibalpresidenten» Bokassa, kaster stein på en uskyldig geit og forklarer dette for sønnen med at «noen ganger skjuler Satan seg i en eller annen dyreskikkelse.» Igjen ler faren hardt idet at han etterligner en slange for å skremme en gammel venn med slangeskrekk slik at han begynner å gråte. Men heller enn å føle seg utrygg på denne uforutsigbare og lite tillitsvekkende farsfiguren, forguder Riad ham slik bare en sønn kan se opp til sin far. At moren ikke griper inn mer blir også forsterkende for den passive kvinnerollen det forventes at hun skal innta i dette samfunnet. Riad forteller slik barn ofte gjør, ved å gjengi det han ser rimelig nøkternt og faktisk. For en leser med et mer kritisk blikk kan dette fremprovosere frustrasjon over mye av det man er vitne til, og det er dermed et svært vellykket fortellergrep: Sattouf retter ingen moralsk pekefinger, er ikke uttalt kritisk, men lar virkeligheten tale for seg.
For hver gang Riad og familien flytter til et nytt land, skifter skyggefargen på sidene. Hvert land får altså sin egen farge, og i kombinasjon med den gjennomgående observerende og deskriptive fortellerstemmen, forsterker dette stemningen for hver lokalisasjon. Små, morsomme og forklarende kommentarer til det vi ser bidrar også til dette, som for eksempel når bakken er full av sigarettsneiper, og leseren kanskje ikke ville lagt merke til at dette var nettopp sneiper uten denne opplysningen. Igjen er dette detaljer som barn gjerne legger merke til i større grad enn voksne: det er lille Riad som supplerer denne informasjonen.
Bikkjesønn
Språket i Alexander Leborgs oversettelse er stort sett tilgjengelig og lett, selv om det finnes et par glipper som oppleves irriterende for oss språknerder. En person fra Syria kalles en syrer, ikke en syrier, som det gjennom hele boka refereres til. Det samme gjelder skjellsordet «bikkjesønn» som til stadighet brukes. Kanskje er dette er en fornorskelse av «son of a bitch», og her kunne Leborg med fordel tatt seg noen kreative friheter for å gi det en mer naturlig flyt.
Mer fra fremtidens araber
Riad Sattoufs Fremtidens araber inneholder lite av den tradisjonelle i-lands-problematikken vi har lest side opp og side ned om, noe som altså kan forklares ved at han vokser opp hovedsakelig i Libya og Syria. Man kan kanskje tenke at forfatteren og verket får mye gratis bare ved det eksotiske i denne lokalisasjonen, og det gjør man vel til en viss grad også. Heldigvis løfter Sattoufs fortellerkunst både i tekst og tegning denne boka til det nivået den må holde for å bli noe mer enn bare en beretning fra et miljø og en kultur den norske leseren ikke kjenner så godt. Utover å være underholdene og tidvis morsom, tilbyr Fremtidens araber en annerledes inngang til innsikt og forståelse for en oppvekst i arabisk kultur.
Oppfølgeren, del 2, er allerede kommet i Frankrike, og er i følge forlaget planlagt utgitt på norsk neste år. «Neste år» virker som en evighet når man har lest seg ivrig gjennom denne første delen og bare ikke kan vente på neste, men alt tyder på at også del 2 vil være verdt ventetiden.
