Bare litt over et halvt år etter at de to første bøkene utkom på norsk, slipper Fontini forlag bok tre og fire i Kazu Kibuishis bebuda nibinds fantasyserie «Amuletten». «Byen bak skyene» og «Det hemmelige rådet» holder fram i samme heseblesende tempo som de foregående bøkene, mens et stadig mer infløkt plot introduserer leseren for nye figurer og nye komplikasjoner.[infobox]
For den tilfeldige leser vil det nok gi størst gevinst å lese serien fra starten, da hver bok forsetter nøyaktig der hvor den forrige slutta, uten noen oppsummering av historia så langt. (Men her er våre anmeldelser av bok 1 og 2 for de som vil ha en oppsummering! Red.anm. https://www.empirix.no/en-handlingsmettet-hitserie/ )
Plotet og persongalleriet skulle likevel være gjenkjennelig for den gjennomsnittlige leser eller filmseer: Ungjenta Emily har sammen med lillebroren og mora blitt dratt inn i ei parallell verd kalt Alledia. Emily bærer ei nedarva skjebne som «steinvokter» – en beskytter som får kreftene sine fra en mystisk og forførende mektig amulett. Sammen med familien og ei broket forsamling hjelpere, prøver Emily å oppfylle si skjebne og bekjempe den onde Alvekongens terrorregime.
Stjeler fra de beste
Amuletten-serien plasserer seg trygt innafor fantasysjangeren, men japansk-amerikanske Kibuishi plukker ivrig og usjenert fra populærkulturen fra begge sider av Stillehavet og anvender de ulike elementa slik at de utfyller si rolle i universet hans. Antropomorfe dyr med sverd, roboter, Zeppeliner-luftskip, alver, eldgamle trær med uendelig visdom, mystiske ordener, japansk monsterfilm, steampunk, Ender’s game-barnepiloter, Ringenes herre, rollespill, Star Wars – og i fjerde bok, til og med Hunger games – er noen av referansene man kan finne. Dette kunne potensielt blitt både kynisk og anmassende, men i stedet gir denne omfattende estetikken Kibuishis verd ei kompleksitet og helhet som gjør at den føles bebodd og familiær, og fresk og spennende.
Mye av grunnen til at dette fungerer, må tilskrives hvordan Kibuishi og assistentene hans fyller hver rute med teksturer, djubde og detaljrikdom som gir leseren en følelse av å være omslutta av et stort og klart definert univers.
Kibuishi er en utmerka forteller. Spesielt god er han i sekvensene med mye fart og fysisk handling, enten det er flukt over hustak, flymotorreperasjon under monsterangrep eller spektakulær slåsskamp mellom steinvokter og alv. Med dynamiske sidekomposisjoner og et glidende, visuelt fortellerspråk skapes intense og medrivende actionsekvenser, med en nærmest cinematisk følelse.
Best når det gjelder
Dessverre er ikke Kibuishi like god når tempoet roes ned. Amuletten forteller ei breit anlagt historie som først og framst drives framover av et fartsfylt plot, og dette gir lite rom for de ulike figurene å utvikle seg utover det å utfylle en plotfunksjon. I de tidligste bøkene henfalt Kibuishi til oppstylta, uelegante samtaler som kartla de ulike personenes motivasjon og bakgrunn på en nærmest didaktisk måte. Mye skulle fortelles innimellom alle actionsscenene. Etterhvert har Kibuishi begynt å finne balansen mellom karakter- og plotutvikling. Amuletten er også historia om hvordan hovedpersonen Emily finner ut hvem hun er. Hennes framste karaktertrekk er handlekraftighet, men rolla som steinvokter stiller henne overfor valg mellom familiens beste og hennes skjebnebestemte oppgave. Hun virker likevel litt preglaus, og effektivt og konsist definerte bifigurer som Robert – den gretne roboten med et varmt hjerte – fenger leserens interesse mer.
Der bok tre, «Byen bak skyene», mest oppleves som ei transportetappe, tar historia noen spennende vendinger i bok fire, «Det hemmelige rådet». Det vesle følget med Emily i spissen har blitt splitta, og fram til de finner tilbake til hverandre igjen, har en ny alliert blitt introdusert og en tidligere frende stått fram som en forræderisk skurk. Det brygger opp til hevn og storstilte konfrontasjoner i de neste bøkene.
Amuletten-serien er både oppslukende og spennende – men innholdsmessig befester den seg som en middels god episk fantasyserie: den gjør det den må gjøre, og er riktig så medrivende i det den gjør. Foreløpig gjør den ikke så mye interessant med de mest generiske ingrediensene den anvender, men dens åpenbare styrker overskygger svakhetene. Anbefales.
