Tegneserien Blotch lar oss møte en ravende narsissistisk serietegner i tredvetallets Paris. Tegningene til Christian Hincker er perfekte for å fange gullalderen i europeisk illustrasjonskunst.

Møt Blotch, den mest lysende pennen i Paris-tidsskriftet Fluide Glaciale en gang på midten av 1930-årene. Velfødd og ulastelig antrukket skrider han frem på fortauskafeene og i den mondene verden. En inspirasjon for sine venner og en trussel om utslettelse for sine fiender. Det finnes ei hans make; et Paris uten Blotch er som «et fyrverkeri uten rosetten, en kake uten kirsebæret.»

I virkeligheten er kirsebæret selvsagt langt fra noen åndsfyrste, men en reaksjonær og oppfarende liten spyttslikker med gudekompleks. Mye av humoren til serieskaper Blutch (franske Christian Hincker) er nettopp å kle av den ekstremt selvopptatte Blotch og vise hvor latterlig han er i sin jakt på bekreftelse.

[infobox]Til sin evige fortjeneste er dette en sannhet som aldri går opp for hovedpersonen selv i løpet av disse få sider lange historiene. Selv i sine verste øyeblikk av motgang og fornedrelse underholder han aldri tanken på at han ikke skulle være en lysende fakkel i kunsthistorien. Samtidig er han nokså uappetittelig høyrevridd, med et forskrudd kvinnesyn, null moral og rasistiske tilbøyeligheter. Blotch er en mann som har alt, i alle fall når det kommer til feil.

IKKE RASIST, MEN: Blotch og kollegene slår an tonen på fortauskafeen.
IKKE RASIST, MEN: Blotch og kollegene slår an tonen på fortauskafeen.

I tegneserien er Fluide Glaciale en institusjon med aura av mahogni, bakstrev og borgerskap. Tegnerne som er ansatt i redaksjonen pleier ubesværet omgang med de øvre lag (i Blotchs tilfelle nokså besværet ubesværet), fra direktører til ministere. Dette står i stor og humoristisk kontrast til innholdet som faktisk leveres av bladet: Enkle og erotisk vovede vitsetegninger uten større kunstnerisk verdi enn en Joker-tegning i Vi Menn.

For å tilsette litt forvirring er også Fluide Glaciale et høyst reelt blad i Frankrike, og kollegene og konkurrentene til Blotch er basert på tidsskriftets stab på slutten av 90-tallet (da disse historiene opprinnelig ble publisert). Hva norske lesere får ut av å vite for eksempel at tegneseriens Goutelette er basert på den høyst reelle tegneren Gaudelette, er trolig nokså liten (i alle fall om jeg får bruke meg selv som mål), men boken står så støtt på egne ben at denne informasjonen blir irrelevant.

DEN UVASKEDE MENGDEN: Blotch må gå gjennom gatene på nasjonaldagen, en ydmykelse for en forfinet sjel som ham.
DEN UVASKEDE MENGDEN: Blotch må gå gjennom gatene på nasjonaldagen, en ydmykelse for en forfinet sjel som ham.

Det som løfter serien fra den nokså enkle formelen av hubris og nemesis og opp på europeisk nivå, er Blutchs sort-hvite tegninger. Ekspressive, karikerte og tunge av blekk maner de frem mellomkrigstidens Paris så effektivt at man nesten skulle tro de tilhørte perioden.

Visst er det visuell humor i tegningene, men lite av den typen man forbinder med moderne tegneserier. Ta for eksempel blikkene i serien, fra Blotch sine plirende, hovne griseøyne som iblant sperres opp i panikk, til en underdanig kelner som fryktsommelig tar sitt klientell i øyesyn med øynene rennende som posjerte egg. Redaktøren av tidsskriftet er på sin side et fyrverkeri av høyt blodtrykk og dårlig kosthold, med et ansikt som nærmest forsvinner i tusjstreker.

EKSPRESSIVE STREKER: Blotch møter en jazzmusiker som er fan av tegningene hans, og egoet får en stund stagget rasehatet.
EKSPRESSIVE STREKER: Blotch møter en jazzmusiker som er fan av tegningene hans, og egoet får en stund stagget rasehatet.

48 år gamle Blutch har vært tilknyttet den prestisjefulle utgiverklubben L’association (sammen med blant andre David B. og Lewis Trondheim), og debuterte i Fluide Glaciale i 1988. Han har gitt ut flere album (deriblant to med Blotch), og har illustrert for både Libération og The New Yorker. I 2009 vant han den høythengende Grand Prix på tegneseriefestivalen i Angoulême.

Thomas Lundbos oversettelser flyter godt og lett samtidig som at den tilpasser seg den lett arkaiske stilen til tegneserien. Blotch føyer seg godt inn i forlaget No Comprendo Press’ misjon om å gjøre obskure, men gode nyere, europeiske serier tilgjengelig for det norske publikum.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.