Juletegneserier er klassisk, en bænger å putte i julestrømpa. Hvert år kommer nye bøker om høytiden, og i år er Edelgran av Fredrik Di Fiore og Geir Moen en nykommer.
Tegneserien er en lettbeint og lun slapstick om en håpløs fyr: Dag er en stereotypisk mann slik vi kjenner dem fra litteraturen. Han har vanskeligheter med å nå opp til partneren Ninas forventninger om at han skal fikse juletreet. Oppgaven tar han for seg først på lillejulaften, og sammen sklir vi utfor sørpa.
Porno som trigger
Det som egentlig skulle være et kjapt ærend for Dag Sørensen, ender i utallige absurde situasjoner over 200 sider. Boka er et samarbeidsprosjekt mellom Fredrik Di Fiore (barnebokredaktør på Cappelen Damm), og illustratør Geir Moen. Moen har en imponerende bakgrunn innen tegning, som prisvinnende illustratør, serieskaper og storyboardtegner for blant annet Fritt Vilt 2. Han er også tegneren bak Peer Gynt-tegneserien som fikk ros av kritikere i 2014.
I første scene møter vi Nina som jobber ved strykebrettet. Nyhetene på radio annonserer at raneren Julenekmannen ferdes i området. I samme øyeblikk ringer det på døra, og vi introduseres for Dag, som har mistet buksene og nøklene sine. Han kom over den gamle pornosamlingen sin i kjelleren i stedet for å hente julepynten slik Nina ba ham om. Dette er premisset for farsen han vikler seg inn i dagen før dagen.
Håpløs jul
»Veien hjem har aldri vært så lang», står det skrevet innledningsvis i boka, før Di Fiore og Moen sender Dag ut på tynn is. Han gjør seg til kjeltring, havner i fengsel og på sykehus. Han møter folk på fest, får frukt, gir vekk frukt. Han finner juletrær, som deretter forsvinner for ham igjen. Moen har tegna ham søt, som en liten gutt. Etter hvert som historien skrider frem bygges leserens sympati for Dag, som ikke klarer å komme seg hjem.
Han famler rundt i Moens tegninger av et slapsete, grått Oslo, laget med en kjapp og skisseaktig estetikk som matcher historien godt. Selv om historiene Dag ramler innom er så mange at jeg tidvis faller av, møtes tegneren og forfatteren i felles skaperglede. Etter noen oppbygginger braser Dag inn i total farse, i noe som har blitt en lun og klassisk tegneserie.
Stereotypiske kjønnsroller
Likevel er jeg usikker på hvem målgruppa for boka er. Edelgran er underholdende, men har ikke så fryktelig mye på hjertet. Dags tafatthet stilt opp mot partnerens tro på ham er bakteppet for hele figuren. Gnisningen mellom paret er en sentral kilde til konflikt i boka, men forholdet kan reduseres til et ekko av dårlig skrevne kvinneroller i litteraturen.
[infobox]
Historien blir fremstilt som at det kun er Nina som vil ha det koselig til jul. Dag elsker virkelig ninaen sin, det blir klart, men å bidra til husarbeidet virker eksotisk for ham. Så et intuitivt spørsmål blir: hvorfor finner ikke Nina seg en fyr som ikke oppfører seg som om han er sønnen hennes? Jada, jula handler om kjærlighet og all you need is love, men Ninas kjærlighet er så grenseløs at den blir fordummende.
Boka karakteriserer Nina med en uendelig godhet og evne til å tilgi som dessverre er et typisk karaktertrekk for idealkvinnen. Mens Dag sklir igjennom Oslos gater på søken etter et tre, er historien kuttet opp med biter av Nina hjemme på sofaen, mer og mer bekymret. Hva annet kan hun gjøre enn å vente? Julenekmannen lurer i kulissene, men hun bør vel egentlig være mer bekymra over egne forventninger til parforhold. Selv blir jeg bekymret over stereotypier i litteraturen.
Grå, litt cheesy dommedag
«Hvor langt er du villig til å gå for å få en god jul?» Dette står skrevet på baksiden av coveret til Edelgran, hvit skrift på grå bakgrunn. Snøen laver ned rundt en gjeng sinte folk som løper etter Dag. Han har et svært, glitrende juletre i favnen. Dag er villig til å gå ganske langt for å få en god jul, som i hans tilfelle er å følge ordre fra partneren. Hvorfor gjør han ikke noe med livssituasjonen sin? Det hadde vært en like interessant bok.
Edelgran er en litt cheesy, grå, moderne dommedagsfortelling hvor alt går gærent. Det er imponerende å telle scenene teamet bak boka drar hovedkarakteren igjennom, og absurditeten i hver sekvens er komplett. Moen tegner Dag som en søt, uskyldig fyr og Di Fiore gir ham deng. Alt går gærent, men chill, zombiene i klassiske dommedagsfortellinger er byttet ut med helt tilfeldige mennesker med én ting til felles: en avmakt overfor juletradisjoner og en total underkastelse til julepresset. Dette er en historie om et om et overpriviligert samfunn som har hengt seg helt opp i høytider og tradisjoner.
Edelgran holder arkaiske stereotypier ved like, men den er også en fin parodi på julelektyre. Om noen få år, så håper jeg vi får Edelgran #2, bare i påske-utgave, hvor Nina og Dag står opp for seg selv.
