Hysj er historien om sommeren da alt endret seg for Hanna. Hun skal bo hos tanten og onkelen sin i en uke og møte kusinen Siv igjen etter ett år. Hanna har åpenbart gledet seg til denne uken, og har ikke endret seg noe særlig siden de møttes sist. Men det har Siv.
Siv er ikke lenger interessert i å telle hvor mange krabber de klarer å få eller insekter de klarer å fange – og i hvert fall ikke hvor lenge de klarer å holde pusten under vann. Hun er interessert i storesøsteren Mettes sommerlige aktiviteter. Aktiviteter som svirrer rundt kyssing, gutten Sindre, og å snike seg ut om natten for å besøke ham.
Det viser seg at det ikke er lett for Mette å være våryr ungdom rundt Hanna. For Hanna er en sladrehank og har ikke lært seg den subtile kunsten i ungdommelige hemmeligheter. Og det er blant annet den manglende evnen til å fortelle løgner og holde tett som gjør at denne sommeren endrer alt.
Levde liv
Hysj er en kompleks bok som er godt skrevet, nøye gjennomtenkt og som koker over av troverdighet og dybde. Mye av grunnen til det er de små sporene Magnhild Winsnes legger inn av karakterenes levde liv. Som Hannas mor som sier om brorens hus at «mor likte det best hvitt». Eller den kjappe setningen når de er på vei til campingen om at de ikke får lov å krysse veien.
Winsnes holder det så subtilt at leseren ikke får stort mer enn en fornemmelse av tidligere sommre. Det gir både karakterene og universet en troverdighet som det er lenge siden jeg har sett. Dette er bare en av mange ting som gjør Winsnes til en eksepsjonelt gjennomført serieskaper.
Formsterk debut
Tegneteknisk har Winsnes et bredt repertoar og en lekker strek med et herlig uttrykk. Hun blander inn digitale teknikker, farger som gir en sommerlig fornemmelse og flotte teksturer.
Til sammen gir dette boken et deilig, organisk utseende. Hun har en så tydelig strek og gir leseren en så sterk fornemmelse av sted at bildene både lukter og høres ut som nyklippet gress og landlig harmoni.
[infobox]
Winsnes har også en god og naturlig forståelse for tegneseriemediet. Det er ikke bare tegningene og historien som gjør dette til en sterk debut, det er like mye formen.
Winsnes bruker spennende grep som føles nyskapende selv om man gjerne har sett de før. Lek med typografi som å bryte opp bokstaver når de hviskes og å blåse opp viktige hendelser i fullsideoppslag brukes flittig og med stort hell. I og for seg enkle grep som man har sett før, men hun inkorporerer det i sin egen strek og gjør de forutsigbare fortellergrepene til noe som både har en hensikt og som passer i helheten.
Det blir noe mer enn et stilig fortellergrep eller en kul idè. Det blir tegneserier slik de sjeldent er. Uanstrengt og leken bruk av fortellerteknikk og billedteknikk i en så perfekt symbiose at du virkelig forsvinner inn i Hanna og Sivs sommer.
Alt dette gir boken en oppslukende stemning og Winsnes har virkelig fanget ungdomssommerens essens mellom to permer. I tillegg er det bare å ta av seg hatten for en debutant som har en så god rytme i historien at hun feier mange tegnere under teppet.
Gjenkjennelig sommer
Sommeren vi får oppleve i Hysj vil nok være gjenkjennelig for mange. Det er sommeren hvor en selv og folk i omgangskretsen enten streber etter å bli ungdom eller ønsker å forbli barn. Hanna forblir barn, Siv er blitt ungdom. Eller ønsker det sterkt selv i hvert fall.
Hannas lekehet sett opp mot Sivs fasade av ungdommelighet gjør de to til en tidvis udymanisk duo og man føler virkelig på Hannas skuffelse når Siv ikke vil leke. Til gjengjeld føler vi også på gleden de to har når Siv omsider slipper seg løs i barnlig lek. Man føler generelt på veldig mye når man leser denne boken. Jeg gjorde hvertfall det.
Og kanskje den følelsen som trumfer alle andre er følelsen av at noe har endret seg når man er ferdig med boken. At noe ikke er helt som det skal. At jeg som leser sitter igjen med den samme følelsen Hanna sitter igjen med er en trolldom og magi fra Winsnes’ side som er vanskelig å forklare.
