– Zelda er i grunnen idealist, men hun er veldig dårlig til å leve opp til sine idealer, sier Lina Neidestam.
Serien om den svarthårede feministen har stått på trykk i svenske aviser og serieblader siden 2007, og er i Norge å finne blant annet i Dagbladet, i tillegg til i egne album. Neidestam møtte Empirix for å ta en prat om feminisme, nordmenn og hennes nye Zelda-album, «Jenter som kommer».

zelda_375_no
Illustrasjon: Lina Neidestam

Kan du fortelle om Zelda, som karakter og serie? Hvor kom hun fra?

– Zelda er jo oppfostret i samme kultur som alle vi andre, så hun har mange demoner hun må gjøre opp med før hun kan begynne å leve sånn som hun vil.
Det er litt det serien handler om, hvordan hennes gode intensjoner kolliderer med virkeligheten. Det er det jeg synes blir best humor. Jeg kunne ikke laget en serie om en karakter som alltid var smart og sa kule ting. Serien kan være litt sånn i blant, men jeg kan ikke bare gjøre det. Man må utfordre karakterene, og de må ha dårlige sider også.

Da blir det også mer stoff å bygge serien på?

–Ja, virkelig. Om den bare hadde fokusert på at «Det er feil å spise kjøtt», «Feminisme er best», «Krig er dårlig» og slikt ville det blitt en ganske uinteressant serie. Selv om de tingene er sanne, betyr ikke det at det automatisk blir god humor.

Neidestam forteller at Zelda var en karakter som dukket opp i hodet hennes i begynnelsen av tjueårene, da også virkeligheten slo inn for fullt.

–Det var da jeg merka at man ikke har noe beskyttelsesnett, og at man må slå seg fram for å komme noe sted. Man må finne ut hva man skal gjøre, og finne ut hvordan man skal forsørge seg selv. Det er vanskelig å være edel i en sånn situasjon.

zelda_376_no
Illustrasjon: Lina Neidestam

Høres kjent ut.

Ja, jeg var sint på mye, og jeg tror det sinnet har kommet til syne i Zelda. Hun ble et slags indre monster som herja i meg. Selv er jeg ikke så aggressiv, jeg forsøker å styre meg. Den frustrasjonen man bygger opp inni seg når man prøver å holde styr på seg selv, være snill mot alle og ikke skape unødvendig bråk fikk for meg sitt utløp i Zelda. I stedet for å gå ut og slå noen på kjeften, så tegnet jeg en serie.

Tromsø-avisa Nordlys valgte en stund i 2012 å fjerne Zelda fra seriesida si fordi enkelte lesere syntes den var støtende og lite barnevennlig å ha på trykk. Hva er det med Zelda som noen synes er så problematisk, tror du?

–Den er problematisk fordi det er en jente som gjør de samme tingene som gutter gjør.
Vi krever så himla mye av kvinnelige karakterer: De skal være gode, hjelpsomme eller fine, eller så er de sånne typer som de onde Disney-heksene, liksom. Det finnes ganske begrensede roller.
Zelda derimot er grisete, hun er et svin på samme måte som mange mannlige seriekarakterer.

Zelda ter seg akkurat som mange av karakterene i Rocky og Pondus, men når hun gjør det som jente, og framfor alt, når hun gjør det i en seksuell sammenheng, så blir det veldig provoserende fordi man ikke er vant til å se slik oppførsel hos kvinnelige karakterer.

Jeg er så himla lei av at alt det kjedelige som  formidles om hvordan jenter skal være. Greia med Zelda er at hun får være akkurat som hun vil, og hun skal få være menneske på samme vilkår som menn – og dermed også et svin på samme vilkår. Så jeg tror grunnen til at folk reagerer helt enkelt er fordi hun er jente.

zelda_510_no
Illustrasjon: Lina Neidestam

Relatert til det: Zelda og andre karakterer i serien er veldig realistiske og menneskelige, der de går gjennom rare forelskelser og klein puling, fylleangst, ubarbert kroppshår og TV-maraton i trusa. I det siste, og kanskje særlig etter TV-serier som Girls, kan man se en tendens til at det har blitt mer fokus på å vise virkelighetsnære karakterer, spesielt kvinnelige. Hvorfor er det viktig å skape og vise slike karakterer?

– Fordi det er sånn vi ser ut og sånn vi kjenner oss selv! Når bilder av kvinnen fullstendig kræsjer med måten vi faktisk er og ser ut, og vi må forholde oss til denne kunstige kvinnerollen hele tiden, så skader det oss.
Og det handler ikke om at vi alle må slutte å sminke oss, eller noe – jeg var prinsesse i hele min oppvekst fordi jeg syntes prinsesserollen ga meg mye makt. Jeg styrte mine søstre og søskenbarn med jernhånd! Det er ikke noe problematisk med sånne jenteting i og for seg, men det kommer med en hel rolleoppsetting samtidig, og det er også viktig å vise alt det der andre.

Man må ikke ha hår på beina, men man må få ha det uten at noen skal bry seg med det. Det handler om å lage motbilder, uten at det skal bety at alle jenter som sminker seg, barberer beina, er heteroseksuelle og vil gifte seg, er undertrykte.

Det er ikke det feminismen handler om i det hele tatt. Den handler ikke om å dømme kvinner, den handler om å dømme strukturer som gjør oss ufrie som mennesker.

Sverige blir ofte, både på tegneseriefronten og generelt, sett på som et ideal når det kommer til feminisme. Opplever du, som er på trykk i begge land, noen forskjell på landene når det kommer til reaksjoner og tilbakemeldinger på stripene dine?

– Jeg tror at nordmenn og svensker er veldig like. Jeg tror de fleste tenker at likestilling er en bra idé, men jeg tror også at mange tenker at vi allerede har oppnådd likestilling. Og så fort man peker på problemet så blir alle sure, for de vil ikke at problemet skal finnes. Folk sier: «Slutt å snakke om problemet for da skaper du problemet.»
Det finnes en veldig sterk anti-feminisme i Sverige – fordi feminismen er så sterk, vokser så klart motbevegelsen også. Det blir jævlig slitsomt for folk å høre at disse strukturene finnes, det er jævlig slitsomt for folk å høre at man er ufri. Menn får høre at de også er fanget i roller, og jeg tror ikke de liker det.

zelda_513_no
Illustrasjon: Lina Neidestam

Når man får høre at man er en del av en struktur som undertrykker, da er det klart at man sier nei med en gang, og benekter at man er en del av det: «Jeg har vel ikke undertrykket noen». Det kan sammenlignes med hvordan vi hvite er  en del av en rasistisk struktur som drar, og har dratt, nytte av rasismen, uten at det betyr at hver og en av oss er en undertrykker.
Men vi må innse at vi er en del av disse strukturene som styrer verden. Hva var spørsmålet igjen?

Om du ser forskjell på nabolandene når det gjelder reaksjoner på serien din.

–På en måte er faktisk nordmenn mer liberale, for Zelda blir publisert mange flere steder i Norge. Jeg tror man i Norge har en større forståelse når det kommer til seriesider, for de slipper igjennom mer galskap. Nordlys er ganske alene om å ha hatt den debatten de hadde i 2012. I Sverige er seriesidene mye mer konservative, de tar bare inn amerikanske syndikerte serier som ingen blir sinte av.

Men for øvrig har jo Sverige en kjempestor feministisk debatt som etter det jeg har forstått delvis mangler i Norge. Det er ikke like mange som kaller seg feminister her, selv om jeg tror at mange synes at likestilling er bra idé.

I ditt nye album «Jenter som kommer» skildrer du blant annet dårlig selvtillit og sjalusi blant venner, og hvordan det er lett å ofte sammenligne seg selv med andre eller ikke føle seg bra nok. Er dette noe du har opplevd selv?

–Absolutt. Nova i serien er en karakter som Zelda anser som et perfekt forbilde som har alt det Zelda vil ha. Og det handler om at det finnes en innøvd oppførsel hos jenter om at man fra barnsben av må konkurrere med hverandre og anse andre jenter som rivaler. Fremfor alt når man kommer ut i yrkeslivet og i mannsdominerte bransjer.

Noen jenter er både smarte, talentfulle, morsomme og vakre, men vi er ikke misunnelig vi, langt der i fra! Foto: Oskar Kullander, 2012

Det er bare å ta en hvilken som helst film: i actionfilmer er det med tusen gutter og én kvinne. I Harry Potter er det gutter overalt, og én Hermine. På seriesidene er innstillingen ofte: «Vi skal ha fem gutter, og så kan vi ta med én jente, for da er vi feminister» i stedet for å ta for eksempel tre ulike jenter og tre ulike gutter, i helt ulike serier, så kunne jentene fått være med på samme vilkår. Sånt kunne vi gjort om vi var i en helt sprø verden, liksom.
Neidestam er lite fornøyd med disse sidene hun også har merket hos seg selv.

–Det er en dritkjedelig oppførsel, og om man er feminist er det lettere å oppdage sånt selv, og avsløre seg selv. Jeg tenkte  veldig mye sånn i begynnelsen av karrieren. På ett punkt skjønte jeg at jeg bare konkurrerte mot kvinner, og ikke mot mennene. Jeg tenkte, «Jaha, der har hun fått inn en serie» og «Jaha, hun er yngre enn jeg er», og det er en kjempedårlig måte å oppføre seg på, som motvirker søsterskapet og feminismen.

Så det er Zeldas lekse, å lære at vi ikke konkurrerer med hverandre – vi skal hjelpe hverandre, peppe hverandre og støtte hverandre. Vi konkurrerer ikke mot de andre jentene om fem prosent, vi skal konkurrere hundre prosent mot alle.

Det har vært viktig for meg også å vise ikke bare den relasjonen Zelda har til Nova, men også den hun har til Tove, som er bestevennen. De begynner å bli mer og mer av en jentegjeng som henger i serien, så det går jo riktig vei med Zelda. På et vis.

Jenter som kommer av Lina Neidestam er ute på Egmont nå.

EN KOMMENTAR

  1. Må bare gratulere neidestam med superheltserien zelda: jenta som aldri tar feil. Ikke rart at hun er feminist når hun kan vise til så dårlige motargumenter som de hun til stadighet viser til i serien, man blir jo opposisjonell av å bli omgitt av såpass mange dårlige argumenter.
    Forøvrig er serien et godt innblikk i hvor fullstendig bortblåst den svenske hipsterkulturen er, moralen må forsåvidt være at de kommer til å riste like godt på hodet over sin tid som unge voksne som 68’erne.

    Forøvrig virker neidestam selv like dårlig belest innenfor sosiologi som hvilken som helst førsteårsstudent. Lurer på hva som får svenskene til å omfavne tredjebølgefeminismen med så bredt favntak, mulig fordi at det politisk korrekte og det «riktige» har blitt forvekslet et sted på veien?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.