Å lyse etter krabber

Rui Tenreiro har laget en fryktelig fabel om kjærlighet og sjalusi, lagt til et fiktivt japan i krysningspunktet mellom det mytiske og moderne.

Natten henger tung over den lille landsbyen Nedzu og skogen utenfor, hvor innbyggere fra to nabobyer samler seg for å bevitne en arrangert kamp mellom kjempekrabber. Festivalen er er vakker der den er opplyst av store lykter hengende i trærne, men også grotesk når et persongalleri bestående av fyllefanter og råskinn snøvler sammen i ytterkantene. Det kunne vært for fire hundre år siden, hadde det ikke vært for at natten blir spjæret av en moderne monorail som bringer flere gjester til festivalen.

Slik legger Rui Tenreiro historien i Nedzus lykter til et fiktivt Japan som føles førmoderne på de fleste måter, med noen små hint om at ting ikke er fullt så enkle.

En scene fra krabbekamp-festivalen i Nedzus lykter. Rui Tenreiro spiller på figurenes størrelser for å skape ubehag.

Historien følger krabbetetreneren Okoye og krabben hans Asagwara, et skikkelig beist av typen japansk edderkoppkrabbe. Historien forteller oss at disse krabbene kan være både yndige og følsomme så lenge de føler seg knyttet til et menneske, og båndet mellom Okoye og krabben hans er spesielt sterkt. Det utvikler seg etter hvert et trekantdrama mellom Okoye, rivalen hans Efe og krabben Asagwara. Dette er ikke tjeneren til Okoye, Obaid, spesielt glad for, siden han har investert mange penger i krabben og håper på en større utbetaling i fremtiden som historien aldri spesifiserer. Den fillete Obaid med sine manglende tenner er som snytt ut av en Akira Kurosawa-film, og er et av de stereotype elementene som bidrar til bokens mytologiserte japanske fortid.

Med forkjærlighet for Japan

Rui Tenreiro er en av de mest internasjonale norske serieskaperne. Navnet hans har det med å dukke opp på uventede steder, for eksempel som forfatter av et essay i det spanske kred-interiørmagasinet Apartamento; som illustratør i The New Yorker og The New York Times; eller som omslagsdesigner for bøker.

Nedzus lykter
Krabbetreneren Okoye og krabben hans Asagwara.

38-åringen er født i Mosambik, men flyttet til Norge etter utdannelsen ved Kent Institute of Art and Design i 2003. Her har han bemerket seg med flere utgivelser på Jippi forlag, med Høytiden (2008) som den mest bemerkelsesverdige frem til nå. Også i den boken beveget Tenreiro seg i et fiktivt japansk landskap hvor en mystisk festival dannet rammen for historien. Men der Høytiden ble løst med en enkel sirkelkomposisjon og i to farger, er Nedzus lykter et mer modent verk både i form og innhold.

Boken er på sitt beste når den maler opp stemninger i landsbyen, som alltid virker å være dekket av natt. Tenreiro krydrer boken med helsider som er kunstverk i seg selv, det være seg av en liten hytte med et opplyst vindu, en flyvende lykt som forsvinner inn i himmelen, eller underlige farkoster som krysser broer i måneskinn. De dempede fargene og de klare lysene gjør at man føler seg vel tatt imot i denne underlige verdenen. Som illustratør er Tenreiro i en klasse for seg i Norge, og i Nedzus lykter er han på sitt beste. Han maner frem hygge og ubehag i like store doser, og balanserer dem mot hverandre på en måte som gjør at hverken grotesk horror eller eksotiserende stemningsmaleri får overtaket.

Nedzus lykter
Stemningsbilde fra landsbyen Nedzu.

Boken er full av detaljer som vekker en vag uro hos leseren; fra vanskeligheten med å se hvilke figurer som har på seg masker eller ikke, til underlige størrelsesforhold figurene imellom og eksotiske statuer halvt gjemt av gjengrodd kratt.

Unødvendig lydspor til Nedzus lykter

Nedzus lykter akkompagneres av et lydspor man kan laste ned fra nett, og noen få ord må sies om det. Det er verdt å spørre seg hvorfor serieskapere fortsatt driver med denne praksisen i 2017. Tegneserier som medium trenger ikke lydspor mer enn annen type litteratur, spesielt ikke en serieskaper som Rui Tenreiro som mestrer stemninger så godt.

Nedzus lykter
Byscener fra Nedzus lykter.

På sitt beste er slik musikk verket uvedkommende, og på sitt verste blir det et forstyrrende element idét leseren kan føle at hen lytte til musikken i et misforstått ønske om å oppleve verket på en mest mulig komplett måte. Ved en rask gjennomlytting er det ingenting å utsette på sporene som er knyttet til historien i Nedzus lykter, de er bare like lite nødvendige som de ville vært til Anne B. Ragdes siste roman.

Tegneserien til Tenreiro står uansett støtt på egne ben, og markerer et foreløpig høydepunkt i katalogen hans. Det er så en skulle ønske seg at Tenreiro ga ut tegneserier oftere, for det er svært spennende å følge med på hvor han går videre herfra.