Etter at Jippi forlag knakk koden og sikret seg fast plass på innkjøpslisten til bibliotekene har de gått over til et fast bokformat på antologien Forresten. Utgivelsene holder jevnt god kvalitet og antologien har en viktig funksjon som lekeplass for både nye og etablerte tegneserieskapere i Norge. Årets utgave inneholder ingen debutanter.

Forfall, trøstespising, isolering og selvbedrag er stikkord for historiene i nummeret, som bare unntaksvis synes å handle om andre ting. Bidragene er lekne, gjennomarbeidede og personlige i uttrykket, og demonstrerer en stor spennvidde blant norske tegneserietegnere i 2017.

Likheten i tematikk og innhold fører uheldigvis til at enkelte av historiene står seg mindre godt mot hverandre. 

Følelsen av å lese et bestillingsverk med et forhåndsdefinert gjennomgangstema lover mindre godt for den kreative friheten som normalt følger antologiformen. Hovedkonklusjonen etter endt lesning er likevel at utgivelsen inneholder flust av gode bidrag.

Forresten 31
En side fra DVD-kårkene av Erlend Peder Kvam.

Sigbjørn Lilleeng åpner showet med historien «Vrang», om en selvopptatt kloning av Buddy Bradley (Peter Bagges antihelt fra Hate) som telefonkrangler seg ut av et parforhold mens han tråler byens gater. De postapokalyptiske scenene i bakgrunnen er saftig skildret og understreker kontrastfullt hovedkarakterens problemer med å ta omverden inn over seg. Lilleeng bretter historien videre utover omslagssidene på boken, i en formfullendt strek.

Anmeldelse

Forresten 31Forresten #31

Erik Falk (red.)

Jippi forlag

«Flytting» handler om Anders Kvammens selvopplevde skuffelser i møte med boligmarkedet i Oslo. Historien er godt fortalt i en tegnestil som kan minne om både Christopher Nielsen og den svenske selvbiografiske serieskaperen Mats Jonsson. Tekstureringen benyttes effektivt til å understreke de ulike følelsene i de enkelte rutene.

Andrew Page har laget en dyster vits om en strandet mann på en øde øy. Det hele kan minne om Jason fra Jippis brytningstid på slutten av 90-tallet.

Forresten 31
En side fra Berliacs Jeg har aldri vært i Mexico..

Der Neo-japonismen inkorporerer japanske trekk i vestlige tradisjoner, og Otaku manga imiterer japansk manga utenfor Japan, fremviser Berliac en tredje måte med historien «Jeg har aldri vært i Mexico». I sjangeren han kaller Gaijin Manga gjenskaper han på sin egenartede måte manga i en vestlig kontekst. Gjennomføringen er original og uvanlig.

«Herr Faust» av Lobotom skildrer Donald Trump som en maktesløs knyttneve i møte med endetiden. «Ivan den Grusomme» av Chris Stonehill er vakkert illustrert og formidler varsomt en historie om dyrenes natur.

Hovedpersonen i Silje Hogstads «Ferie» har gått seg vill i rollen som mamma og formynder og kjefter til slutt på alt og alle. Heldigvis har hun barn som kan gi henne nye perspektiv.

Ida Eva Neverdahl glimter til med en overskuddspreget fest av en historie med tittelen «Rød is». Historien ble opprinnelig ble publisert i Stavanger Aftenblad. «DVD-kråkene» av Erlend Peder Kvam er anderledes og frisk, og føles litt som å lese den tonenangivende amerikanske antologien Kramers Ergot.

«Nissefugl» av Martin Ernstsen skaper dårlig førjulsstemning, men med en gjennomført estetisk stil som står i fin kontrast til handlingen. Karstein Volles historie «Den halvgamle serietegneren sjainer kåk!» treffer sannsynligvis blink hos målgruppen, og har en tilsvarende gjennomarbeidet stil.

Forresten 31
En side fra Mahabharata og den glemte atomkrigen, fra Forresten #31

Henry Bronken tegner fint og Ida Larmo tegner det stygge både morsom og pent – og skummelt, i den gjennomførte historien «Varix». Siv Nordsveens «Tyson» er godt fortalt. Og Håvars Andreas Steensens elefanter er særdeles fine.

Historien om «Mahabharata og den glemte atomkrigen» er utformet som en apetittvekker for utgivelsen Ultima Thule av Didrik Magnus-Andresen, og fungerer utmerket som sådan. Typografien ødelegger dessverre litt for lesbarheten av teksten.

«Kroppens signaler» av Katarina Caspersen omhandler trøstespising, med en personifisert og instruktiv mage man kan bli redd av. Også «Spørsmålstegnet» av Andrew Page har en marerittaktig følelse som også sitter i etter endt lesning.

Høydepunktet i samlingen er utvilsomt Tim Ng Tvedts rytmiske «Tror du det går». Historien veksler mellom våken tilstand og drøm i en slumrende sekvens hvor underbevisstheten til slutt seirer. Downs Duck setter avslutningsvis standarden for hvordan du skal trives med deg selv. Måten Ronny Haugeland på samme tid makter å gi en empatisk og humoristisk portrettering av mennesker med Down syndrom slutter aldri å forbause meg.

Forresten 31
En side fra Tror du det går, av Tim Ng Tvedt.

I pressemeldingen fra Jippi forlag poengteres det at antologiformatet både skal gi plass til nykommere og være en lekeplass for etablerte tegnere. Dette får de til gagns til. Spennvidden i nummeret er stor, og kvaliteten på bidragene viser at Forresten fortsatt tjener sitt formål, 22 år etter første nummer.

Når målet er å sørge for stor spennvidde føles det likevel rart at nummeret har en så tydelig tematisk følelse. Gjennomgangstematikken gjør flere av historiene gjennomskuelige og tar dessverre også fra dem noe av overraskelsesmomentet. Utgivelsen føles rett og slett for flinkt satt sammen.

Forøvrig er det et flott nummer med mange gode bidrag. Anbefales.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her