Nils Axle Kantens stripeserie om trebarnsfaren Hjalmar fikk sin start som sølvvinner i Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2009. Serien fikk fast plass i Pondus-bladet året etter, og har sia vært å lese i over 30 aviser i inn- og utland.

Etter fem egne album foreligger nå Helt normalt, ei 120 sider tjukk bok som etter sigende samler et utvalg av de beste stripene fra de seinere åra. Boka er formodentlig ment som en introduksjon til serien for nye lesere og er utstyrt med persongalleri, redaksjonelt stoff og et tosiders intervju med serieskaperen.

Hjalmar er ei feiring av A4-livets viderverdigheter, der den gjennomsnittlige småbarnsfamiliens mange utfordringer tas på kornet. Kanten byr på enkel og likefram situasjonskomikk, der mye av humoren baserer seg på dagligdagse dilemmaer og trivielle konflikter, servert med et lurt blunk og en jovial albue i sida til leseren.

Hjalmar

Foruten kjernefamilien på fem, har serien et svært galleri av bifigurer bestående av slekt og venner, naboer og mer perifere bekjentskaper, som på hver sine vis utfyller seriens univers. Man kan ane et åndelig, så vel som tematisk slektskap med andre norske stripeserier som Pondus og Radio Gaga, som begge har et lignende rammeverk. Hjalmar finner antakelig flest lesere i samme demografiske gruppe som seriens hovedperson, altså godt etablerte familiemenn over tredve med litt skjør maskulin stolthet og et snev av Peter Pan-syndrom.

HjalmarHjalmar – Helt normalt

Nils Axle Kanten

Egmont

2018

Familiært og gjenkjennelig

Basert på utvalget som er gjort til denne boka, er serien best når den går nært på Hjalmar og familien. Mange vil nok humre gjenkjennende av Kantens observasjoner omkring småbarnsalder, tidsklemme og hardt tilkjempa egentid. Hjalmar flankeres av sin krampeurbane, single og frivillig barnlause bror og bestevennen Viggo, som har grodd fast i kjellerstua heime hos mora. Disse gir på hvert sitt vis både perspektiv og nødvendig distanse til Hjalmars veletablerte familieliv.

Kanten er derimot ikke like treffsikker når han beveger seg bort fra det familiære og gjenkjennelige, men lar humoren springe ut i fra mer absurde innfall – som når Jahn Teigen, Øyvind «Elg» Elgenes og Jørn Lande av noe uklar grunn slåss om å bli vokalist i kjellerbandet til Hjalmar.

Utvalget av serier belyser de forskjellige karakterene og hvilke funksjon(er) de har, med naturlig hovedvekt på tittelkarakteren. Enkelte karakterer er det vanskelig å få noe særlig inntrykk av, da de ofte bare dukker opp sporadisk og uten introduksjon, og med tanke på nye lesere kunne disse godt ha vært redigert bort til fordel for viktigere karakterer. Kona og de tre ungene til Hjalmar forblir påfallende anonyme, og få av egenskapene fra personbeskrivelsene forrest i boka kommer særlig til syne.

Kanten er heldigvis dyktig til å gi figurene identitet og personlighet gjennom visuell framtoning, som oftest ved overdrevne anatomiske egenskaper og attributter, og dette nære forholdet mellom fysiognomi og personlighet gjør at hver figur oppfattes umiddelbart.

Tidsklemma

Å være stripeserietegner er utvilsomt en vanskelig og krevende jobb. Et knusende tidskjema gjør at man må kverne ut striper på løpende band, også om inspirasjonen skulle svikte. De fleste stripeserier med ei viss fartstid har sine gode og dårlige perioder, noe som tydeligst kommer til syne når serien samles i bokform.

Hjalmar

Helt normalt presenterer et utvalg av lengre, fortellende sekvenser og enkeltstående striper, som samla viser en serie som bærer preg av litt vel effektiv produksjon og et uforløst potensial i handverket. At det kanskje går litt fort i svingene merkes aller tydeligst i den påfallende lite konsistente tusjstreken, som ikke bare kan variere fra stripe til stripe, men i mange tilfeller også fra rute til rute. Dette gir serien et noe tilfeldig og slurvete preg. Det er synd, for Kanten kan glimte til med særdeles lekker og gjennomtenkt tusjing.

Det visuelle uttrykket er økonomisk og detaljfattig, men kan virke som er like mye et resultat av effektivisering som et bevisst, stilmessig valg. Et talende eksempel er enruteren der Vinmonopolet er skildra med omrisset av noen tilfeldig plasserte hyller i et ellers tomt lokale. Poenget med Hjalmar som ser etter en vin som passer til Skavlan er morsomt, men ender opp som en dårlig illustrert replikk heller enn ei godt konstruert stripe.

Også i de mer narrative og handlingsorienterte stripene savnes det ofte et sikrere grep om det handlingsdrivende og fortellende på bildeplanet. Det preger serien i så stor grad at flertallet av stripene framstår som helt elementære og vilkårlige heller enn stramt komponerte og effektivt fortalte vitser.

Helt normalt viser en sympatisk stripeserie med gode tendenser, men som skjemmes av til tider svakt handverk og å være produsert med betydelig hastverk. Man får inntrykk av at det fins et større potensiale i Hjalmar enn hva som oftest kommer til uttrykk.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.