Et lappeteppe av et eventyr

Nordlys av debutant Malin Falch har nylig gått til andreopplag på 10 000 bøker. Jeg har også fått med meg at den stadig snakkes opp og fram og at folk er veldig begeistra. Så da jeg skulle lese denne boken var jeg så klart nysgjerrig og ivrig.

Sonja Solberg (ja, hun har navnet til dronningen og statsministeren) er ikke som alle andre i byen hun bor i. På dagen hun skal konfirmere seg er hun mer interessert i tur og eventyr i skog og mark enn å pynte seg opp i stivt antrekk. Hun sliter med å passe tiden for eventyrlysten hennes tar overhånd, men hun kommer seg omsider til konfirmasjonsforberedelsene. Etter noen forsinkelser og en skyllebøtte fra moren blir hun omsider konfirmert og på festen møter hun sin eventyrlystne onkel. Med seg har han en gave til henne. En nål i ekte vikingsølv.

Senere på kvelden lusker en underlig og mystisk karakter rundt i herregården Sonja bor i. Han heter Espen og leter etter nålen onkelen til Sonja har «stjålet» fra hans side; Et sted hvor vikinger, sjøormer og troll bor. Espen tar den eventyrlystne Sonja med seg på en storslått ferd til et eventyrlandskap hun bare har drømt om. Her møter hun farlige troll, snille troll, dyr som kan snakke og nye venner. Viktigst av alt, hun har endelig funnet en plass hun virkelig hører hjemme.

Det er hvertfall den følelsen jeg tror Falch vil jeg skal sitte igjen med.

Historie full av hull

Mye av historien Falch presenterer virker som et lappeteppe av forskjellige «scener» hun ønsker å ha i en bok, uten å plassere dem i en større kontekst på en vellykket måte.

I løpet av første kapittel i Nordlys får man inntrykk av at historien foregår i en ubestemt tid som jeg bare kaller «gamle dager». Alle går i lusekofte og Sonja bor i en herregård av tre i en liten trehusby. Hun og moren tar hest og kjerre til kirken. Sonja har ingen forutsetninger for å passe tiden så hun kommer for sent til konfirmasjonsforberedelsene sine. Det viser seg imidlertid at historien befinner seg mye tettere på vår tid, da alle som bevitner konfirmeringen i kirken har de fresheste telefonen til å ta bilder med. Det virker også rart at onkelen gir henne noe han antar er ekte vikingsølv og at Sonja ikke klikker ut av sitt gode skinn. For om historien befinner seg i 2017 vil vikingsølv være ganske gamle greier. Vi får jo vite etter hvert at han har fått sølv fra «den andre siden», men det vet ikke Sonja.

Sett at historien tar sted i 2017. Hvorfor ringer ikke moren til Sonja når hun begynner å bli for sen til konfirmasjonen? Og hvorfor har ikke Sonja alarm på telefonen hun antagelig ville hatt om historien befinner seg i den tiden Falch påstår den skal befinne seg i? Min mistanke er at Falch ikke vet helt selv når historien finner sted. Jeg antar hun ville bruke første kapittel til å vise at Sonja ikke er som alle andre. Hun er en distré og eventyrlysten person som ikke passer helt inn i de stramme rammene samfunnet rundt prakker på henne. Hun vil ut på eventyr i verden! Som leser får man imidlertid bare følelsen av at hun er som alle andre. Hun liker å være ute i skogen, hater å ha på seg bunad og syns konfirmasjoner egentlig er ganske kleint.

En bagatell? Kanskje. Men dette er ett eksempel av mange i Nordlys hvor ting ikke gir særlig mye mening og føles tvunget inn i en rammefortelling hvor det ikke passer inn. Eller at det bare ikke er særlig godt planlagt.

I løpet av boken får vi lære at det finnes dyr som kan snakke i den nye verden hun drar til. Som bjørnen Bjørnar(!). Sonja får også vite at man kan løpe på vannet om man drysser øyenstikkerstøv på seg selv og løper fort nok. Det finnes også vikinger, så klart, og alle ser ut som middelaldrende Dressmann-modeller. Digg det, men jeg tror ikke på det. Det finnes også et Moby Dick-aktig hevnnarrativ mellom vikingkapteinen og en sjøorm. De kommer sikkert tilbake til det i en senere bok, men det virker bare rart å få det med her.

Hva troll angår finnes de og de er ganske geme. Unntaket her er trollene Sonja og hennes nye venner stjeler mat fra, for det er noe man gjør på gøy i denne andre verdenen. Trollene blir ganske sure, noe jeg skjønner godt. Trollene drar riktignok litt på med kraftuttrykkene, men i den scenen virker Sonja og hennes nye venner fra den andre siden mer som uoppdratte bøller som kjeder seg enn eventyrere. Det finnes også et troll som heter Trym som nylig har «våknet» i forbindelse med at Sonja har dukket opp i den nye verden. Som alle andre er Trym ganske gretten etter å nettopp ha våkna, så det blir spennende å se hva som skjer der.

Hele førsteboken av Nordlys er mer etablering av univers enn noe annet, og universet er ganske uengasjerende. Når boken omsider er ferdig har Sonja fått seg en liten dragevenn på skulderen og skuer smilende og fornøyd utover et tjern. Skal man da tro at Sonja har funnet sin rette plass i verden? At eventyreren endelig er midt oppi sitt eget eventyr? For om man skal bli glad på hennes vegne har hun brukt alt for mye tid på å gå rundt og bli overrasket over alt det nye som skjer enn å faktisk delta aktivt i historien. For det meste har hun vært tilskuer. Hun er ikke en hovedperson, hun er en bikarakter og universet er hovedrollen. Jeg skjønner at Falch vil plassere ut brikker hun setter i spill i senere bøker. Hun burde bare ikke gjort utelukkende dét.

Manglende kjennskap til mediet

Fra første side får vi se hvordan Falch bruker rutene sine som et kamera, og det er forvirrende. Ja, slutt å hytte med neven, jeg vet at mange har denne praksisen og omtaler rutene som et kamera. Men Falch har til og med ruter hvor forgrunn og bakgrunn er ute av fokus for å forsterke den filmatiske følelsen.

Det er også synlig i resten av boken at Falch antagelig har sett mer film enn hun har lest tegneserier. Det merkes særlig på takten, og spesielt i scenene som skal være morsomme. Som når hun møter bjørnen Bjørnar for første gang og de skuler lenge på hverandre og Bjørnar sier «Unnskyld!», og vi raskt kutter til det måpende fjeset hennes som utbryter «GISP!». Det er klipping tatt rett fra en hvilken som helst Disney-film.

Det er ingenting i veien for å la seg inspirere av noe annet enn bare tegneserier. Dette er med på å gi mediet en bredde i uttrykkene. I denne boken blir det imidlertid for overveldende for denne leseren. Det som antagelig var ment som et visuelt grep for å trekke meg lengre inn i historien blir noe som gir meg en distanse til historien. En så stor distanse at jeg reagerer på at sjøormen lager lyden «BRØØØØØØØL», og det slipper man jo vanligvis unna med i tegneserier.

Når det er sagt vil nok mange sitte pris på måten boken er lagt opp på. Både yngre og eldre vil nok kjenne igjen mange elementer fra nyere Disneyfavoritter og fryde seg over det. Det virker imidlertid mer som et møysommelig uttegnet storyboard enn en tegneserie for meg. For å snu på det: tegneserien blir for filmaktig.

Falch behandler også tid på en underlig måte. Jeg måtte flere ganger bla tilbake for å få et ordentlig grep om hva som nettopp skjedde. På ett tidspunkt svarer Espen på et spørsmål før det blir stilt. På et annet tidspunkt bruker Falch det filmatiske grepet hvor moren forteller noe og i neste rute fortsetter der hun slapp, men mellom rutene ville det i virkeligheten tatt tre minutter. Dette har jeg vanligvis ikke problemer med i film, men i en tegneserie virker det innmari snurrig og rart.

Foruten det svake fundamentet er Nordlys full av karakterer jeg er sikker på at jeg har sett før i forskjellige Disney-filmer. Gode etterligninger, men det er også det det føles som: Etterligninger.

Falch er imidlertid veldig god på farger og lys. Skogen er lunefull og de skumle trollsekvensene er gufne og stemningfulle. De to tingene likte jeg veldig godt.

Jeg syns det er påfallende at et forlag plukker opp en bok som dette. Det presenterer en formsvak debutant og en bok uten faktisk historie. Har redaktøren i det hele tatt lest hva som ble sendt til trykk? Nå går jo boken veldig bra så det er jo bare å fryde seg, men hvorfor den gjør det bra kan jeg ikke fatte.

I bokas presseskriv står det at Sonja og Espen reiser på Nordlyset til den nye verden, og at den verden kun er synlig for de som har sett nettopp nordlyset. Det står det ingenting om i boken. Men på baksiden av boken står det at de reiser på Nordlyset til en verden som kun er synlig for de som har latt fantasien løpe løpsk. Det ble jeg oppmerksom på i skrivende stund og jeg tenker den uoverenstemmelsen mellom forlag og forfatter får tale for kvaliteten på arbeidet.