Ett bilde versus tusen ord

Tegningene henvises til sidelinja i Tor Ærligs nye tegneserieroman Superfast 3000.

Tor Erling «Ærlig» Naas er en dyktig forfatter og en en talentfull tegneserietegner, men i hans nye bok Superfast 3000 får leseren kun anledning til å stifte bekjentskap med førstnevnte.

Det finnes mange gode ideer i fortellingen om den deprimerte og innesluttede Pål, hvis tilværelse blir snudd på hodet av en mystisk CIA-utviklet støvsuger. Men samtlige av disse ligger i teksten, og de skisseaktige tegningene gjør forsvinnende lite for å utvide og visualisere bokas forestillingsverden – de gjør snarere det motsatte.

Store deler av historien er fortalt ved hjelp av lange prosastykker som er brutt opp i tekstruter og plassert over tegninger som i praksis er totalt overflødige. Og i de tilfellene der tegningene får bære fortellingen alene, er det tidvis vanskelig å forstå hva som skjer. Den Tor Ærlig som brant seg fast på undertegnedes netthinne med angstfremkallende tegninger av den hyperforknytte gjennomgangsfiguren Preben Mathias i hefteserien Evig ung, manifesterer seg aldri.

Superfast 3000 Tor Ærlig anmeldelse

Rengjøring

Dramaet starter når hovedpersonen Pål – som etter å ha mistet både jobb og tiltakslyst bruker brorparten av sine våkne timer på å sitte hjemme i leiligheten sin og lese selvhjelpsbøker – hører et høyt dunk fra leiligheten over.

Selv om argumentene for å la være er mange og tungtveiende, beveger han seg ut av komfortsonen og opp i overetasjen, hvor han finner naboen Syvertsen bevisstløs på stuegulvet ved siden av en merkelig utseende maskin. Syvertsen kommer raskt til hektene igjen, og takker naboen for omtanken, hvorpå Pål lettet trekker seg tilbake til sin egen leilighet.

Kort tid senere lyder det samme dunket fra overetasjen mens vår mann har besøk av sin tidligere svoger Bjørn. Bjørn er en handlekraftig fyr som umiddelbart tar affære, og når de to finner Syvertsen i samme forfatning som sist, avkrever Bjørn ham en forklaring.

Syvertsen opplyser da at støvsugeren er et stykke eksperimentell CIA-teknologi som ble utviklet som en plan B for Apollo-programmet: Dersom månelandingen – den symbolske erobringen av det ytre rom – mislyktes, skulle de amerikanske myndighetene overbevise verden om sin teknologiske overlegenhet ved å bruke denne besynderlige maskinen til å erobre det indre rom.

Støvsugeren – tittelens Superfast 3000 – gjør det nemlig mulig å bevege seg inn i et menneskes sinn og «rengjøre» det for uønskede minner, traumer og nevroser. Og mens Pål er nøyaktig like ambivalent til denne teknologien som man kan forvente seg av en trist, hvit mannlig tegneserieprotagonist, ser Bjørn umiddelbart maskinen som en snarvei til penger og makt.

Superfast 3000 Tor Ærlig anmeldelse

Maskulin utilstrekkelighet

Det som følger er et magisk-realistisk psykologisk drama som hopper uanstrengt mellom bokas konsensusvirkelighet og figurenes individuelle mentale landskaper. Dypest sett handler det om en ensom og dypt deprimert manns forsøk på å forsone sin selvmedlidenhet med sine privilegier (selv om han er for tafatt til å gjøre noe med avstandsforelskelsen i naboen Maren, ender Pål takket være skjebnens luner opp i en posisjon hvor han kan manipulere hennes følelsesliv).

I møte med Superfast 3000s elastiske virkeligheter og harde kjerne av maskulin utilstrekkelighet, er det nærliggende å tenke på amerikanske Charlie Kaufman, som står bak manusene til filmer som Being John Malkovich, Eternal Sunshine of the Spotless Mind og Adaptation. Som Kaufman lar Tor Ærlig naturlovene forme seg etter sin hovedpersons emosjonelle lengsler, og som i Kaufmans filmer stables de surrealistiske konseptene oppå hverandre til et punkt hvor de definerer sin egen logikk.

Det Superfast 3000 derimot mangler, er den visuelle elegansen og den fortellermessige tryggheten til regissører som Spike Jonze og Michel Gondry (enn si Kaufman selv, som har regissert egne manus i både Synecdoche, New York og Anomalisa). Én ting er at tegningene er enkle og uengasjerende, en annen er at de med unntak av et par korte sekvenser framstår som fundamentalt unødvendige for å fortelle historien.

Superfast 3000 Tor Ærlig anmeldelse

Glasstak

Tegningenes viktigste rolle i Superfast 3000 består i å vise leseren hvem som snakker, samt å gi form til fortellingens mer vidløftige ideer. Men tatt i betraktning hvor rudimentære og hastig utført tegningene fremstår, er det vanskelig å fri seg fra tanken om at Tor Ærlig kunne oppnådd samme resultat ved hjelp av en håndfull velplasserte bisetninger. Og hadde han nøyd seg med ren tekst, hadde heller ikke de skissepregede og omtrentlige skildringene av futuristisk teknologi og mentale rom antatt karakter av et glasstak som begrenser leserens fantasi og mulighet for meddiktning.

Superfast 3000 er en historie som synes skreddersydd for tegneseriemediets unike muligheter for å oppheve naturlovene og visualisere subjektive mentale og psykologiske erfaringer innenfor rammene av et enhetlig estetisk uttrykk. Dette gjør det desto mer besynderlig at en erfaren tegneserieskaper som Tor Erling Naas – som i tillegg til å skrive og tegne sine egne serier også skriver manus til Apefjes, som tegnes av Sigbjørn Lilleeng – viser såpass liten interesse for å benytte seg av disse mulighetene.

Det er i utgangspunktet ingenting galt med skisseaktige eller hurtig utførte tegninger – tegneserieskapere som Zoë Taylor og Mickey Zachilli er aktuelle eksempler på det motsatte – men som i alle andre tegneserier er resultatet kun vellykket dersom overflateestetikken gagner helheten. Skjønt, når en tegneserie er såpass lite interessert i visualitet og sekvensialitet som det Superfast 3000 er, er ikke spørsmålet hvorvidt den er vellykket, men hvorfor den i det hele tatt er en tegneserie.