Vi ba fire av bidragsyterne våre om å velge ut den beste norske og den beste internasjonale tegneserien som ble gitt ut i 2017. Resultatet er en liste serier som vil stå seg sterkt langt inn i neste år – og trolig lengre.
Erle Marie Sørheims favoritter
Erle Marie Sørheim er frilansjournalist og skriver om tegneserier blant annet i Dagbladet.
«Hostage» av Guy Delisle
Drawn & Quarterly
I 1997 begynte franskmannen Christophe André på sin første jobb for en humanitær organisasjon og ble sendt til Kaukasus. Etter kun tre måneder blir han kidnappet av en tsjetsjensk opprørsgruppe. Deretter blir han sittende fanget i nesten fire måneder. Lenket fast i ulike rom, for det meste helt alene. Et sant fysisk og psykisk mareritt, fanget i en drepende monotoni. Hvordan holde ut? Og hvordan klare å lage en engasjerende tegneserie ut av denne monotone helveteshverdagen?
For den fransk-kanadiske mesteren Guy Delisle er ikke det noe problem. I den 428 sider lange tegneserien i grått og blått pensler han ut Andrés drama så du blir helt fengslet selv. Og selv om det er gitt at André overlever gjør det en ikke mindre nysgjerrig på hvordan han kommer seg unna. Tegneserien ble utgitt på fransk i 2016, men kom på engelsk i år.
«Hysj» av Magnhild Winsnes
Aschehoug
For en debut! Magnhild Winsnes har bakgrunn som animatør, men i Hysj virker det som om hun har drevet med tegneserier i lang tid. Winsnes har en særegen tegnestil og kommer opp med originale visuelle løsninger. Historien handler om Hanna, en jente på kanskje ti-elleve som skal til tanta og onkelen sin. Hun gleder seg til å leke med kusinene, men denne sommeren er det som om de har kommet i utakt. Hanna blir oppfattet som barnslig og plutselig føler hun på en ny følelse av utenforskap.
Winsnes tar oss gjennom mange av den pre-pubertale tidens mørkere sider, men lagt til en strålende hyttesommer. Mange har etterlyst tegneserier for barne- og ungdomsskoleelever. Dette er en opplagt kandidat som også er sterk og god lesning for voksne.
Egon Låstads favoritter
Egon Låstad er designer, kurator, skribent og arkivar.
«Mulyssen – Mulegutten drar til sjøs» av Øyvind Torseter
Cappelen Damm
Øyvind Torseters Mulysses er en oppbyggelig reise inn i drømmenes verden, fullspekket med vare, vakre og forunderlige detaljer. Lengten etter eventyr viser seg etterhvert å være en lengsel etter noe annet, hvor de fleste figurene ender opp med å finne det de virkelig søkte.
Historien inneholder magiske og gåtefulle innfall som brettes ut over detaljrike scener i helsides oppslag. Det hele nøstes sammen ved hjelp av tegneserieruter på elegant Torsetersk vis. Årets vakreste!
«Xmp-165 (Insecure science fiction magazine)» av Simon Hanselmann
Selvutgitt
Når Megg og Mogg drar på kino gir det rom for en filmopplevelse utenom det vanlige. «It´s been described as Polanski in space» får vi vite innledningsvis, men egentlig er det mer nærliggende å sammenligne filmen de skal se med en annen polsk regissør: Andrej Zulawskis sci-fi On the silver globe kom friskt i minne da jeg leste Xmp-165, og begge verkene deler fellestrekk i måten de bruker sci-fi sjangeren til å utforske det menneskelige mørket.
I motsetning til ellers i Hanselmanns serier skjer det faktisk en utvikling hos figurene etter skjermtittingen. Owl ender opp med å lage en sang fra kveldens hendelser og Werewolf Jones angrer på pengene han har stjålet fra en gravstein og leverer dem tilbake. Hovedpersonen Megg derimot husker ingenting. Hva skal egentlig til for å spore forandring hos denne karakteren? Depresjonen må stikke dypt.
Petter Lønningens favoritter
Petter Lønningen er statsviter og journalist med forkjærlighet for pønkrock, superhelter, B-filmer og TV-spill.
«Hysj» av Magnhild Winsnes
Aschehoug
La meg være helt ærlig: Hysj er kanskje ikke den sterkeste norske tegneserieutgivelsen fra 2017. Noen ganger tar den seg altfor god tid, og den er – for å si det forsiktig – ikke blant årets mest inkluderende utgivelser. Spørsmålet er om det egentlig er nødvendig? Historien om Hanna og hvordan hun i løpet av et kort tidsrom tvinges til å se på seg selv og sine omgivelser med nye øyne, er likevel fascinerende lesning.
Med enkle virkemidler klarer Winsnes å formidle flere (og gjerne motstridende) følelser enn mange forfattere makter selv på mange flere sider. Hysj er en nær, sårbar, ekte og sterk tegneserie om det å finne sin plass. Dette er en tegneserie for alle som noensinne har ønsket å bare høre til. Dem burde det være en hel del av.
«Mister Miracle 1-4» av Mitch Gerards og Tom King
DC
De beste superheltseriene er de som bruker det fantastiske og overnaturlige som en anledning til å studere dypt menneskelige problemstillinger – bare se på hva Marvel fikk til med Vision i fjor. I år er det derimot DCs tur til å skinne, og det med selveste Mister Miracle. Radarparet Tom King og Mitch Gerards plukker opp den tematiske tråden etter Jack Kirby og går dypere i Scott Frees sjelsliv enn noensinne.
Mister Miracle er kanskje universets største utbryterkonge, en ekte guddom og en av de mektigste superheltene som finnes, men han kjemper også med en posttraumatisk stresslidelse, en kronisk depresjon, familie og venner som han selv skyver stadig lenger bort – for ikke å snakke om det faktum at han ikke lenger kan stole på sin egen virkelighetsoppfattelse. Dette er en serie du kjenner i mellomgulvet.
Walter Wehus’ favoritter
Walter Wehus er redaktør for Empirix.
«Dunce – førstebossen» av Jens K. Styve
Egmont
Tegneserieveteranen Jens K. Styve konverterte først til stripeformatet i godt voksen alder. Dunce-serien viser at godt håndverk skinner igjennom uansett sjanger, og Styve mestrer nå stripene til fulle. Det spesielle med Dunce er hvordan serieskaperen kombinerer en rufsete strek (han er blant annet kjent for å fargelegge seriene sine med kaffe) med et innhold som føles både gjennomarbeidet og spontant.
Ingenting med stripeserien Dunce virker kalkulert. Tvert imot virker den å vokse organisk ut fra Styves lange karriere som utkantmelankolsk humorist i Ragnar Hovland-tradisjonen. Den behagelige og lite anmassende stilen i serien er også med stort hell videreført i Styves aktive tilstedeværelse i digitale kanaler.
«Nye Norrland» av Mats Jonsson
Galago
Svenske Mats Jonsson vil skildre livet sitt i serieform. I motsetning til mange kollegaer med samme ambisjon (som for eksempel Martin «Rocky» Kellerman) har han valgt bort stripeformatet til fordel for serieromaner. Etter flere sterke utgivelser hvor Jonsson skildrer livet som barn, ungdom og voksen familiefar, forsøker han i Nya Norrland å ta et oppgjør med seg selv og sitt ståsted i livet.
Jonsson er bekymret for mye av utviklingen i det moderne Sverige, som for eksempel privatiseringen av skolene og fraflyttingen fra distriktene. Som en småbarnsfar i begynnelsen av førtiårene som har flyttet fra småbyen og gjort «boligkarriere» i Stockholm, føler han seg på mange måter som en del av problemet. Jonssons sterkeste side er hvordan han kombinerer det personlige og det politiske. Historiene han forteller er følelsesmessig engasjerende og gjenkjennelige for alle med barn, tidsklemme og generell dårlig samvittighet, men han kombinerer dette med et stort engasjement for venstresiden av politikken. Mats Jonssons selvbiografiske serier er personlige uten å være beklemmende, og de representerer noe av det ypperste i sjangeren.
