2015 var et hendelsesrikt år, på mange positive, men dessverre også på svært mange negative måter. Året åpnet med et sjokk da terroren brøt seg inn i Charlie Hebdos lokaler(Her publiserte vi norske tegneres svar på angrepene), og nå mot utgangen av året har vi igjen blitt like rystet. Det er kanskje i sånne situasjoner mange spør seg: Hvorfor i alle dager holder jeg på med det jeg gjør? Gir det noen mening? Men når man ser angrepene lavpannede ekstremister utøver på nettopp det frie ord og den frie kunsten gir det kunstnere, anmeldere, formidlere og ikke minst alle kulturkonsumenter der ute en bekreftelse på at nettopp dette er viktig. Å lese en bok eller tegneserie, lytte til musikk eller gå på en utstilling, ikke bare er det gøy, men det er anti-terrorisme i praksis. Så gå og skyt dere selv, terrorister, for vi har mer enn nok med å lese, og ikke minst kåre, årets beste tegneserier i 2015!
Syns du vi har oversett noen åpenbare kandidater? Del gjerne din egen liste i kommentarfeltet!
Ingrid Brubaker:
Årets beste norske:
For en mer detaljert gjennomgang, her er min anmeldelse: https://www.empirix.no/livet-helvete-har-aldri-vaert-bedre/
Årets beste utenlandske:
Odd Henning Skyllingstad:
Beste norske:
Bjørn Ousland: Bisk i farta!
Ousland makter å kombinere ei enkel, hverdagsdramatisk historie med ei grunnleggende innføring i skigåing og fjellvett. Det er ei kort, men innholdsrik fortelling om gleda over mestring, ivrighet og overmot, og viktigheta av kunnskap – effektivt og muntert fortalt av en uhyre dyktig handverker.
Beste utenlandske:
Robert Goodin: The Kurdles (Fantagraphics, 2015)
En teddybjørn kastes ut av bilvinduet av den bortskjemte jenta som eier den, men finner nye venner, og kanskje en ny heim, ute i skauen. Utifra dette velkjente premisset spinnes det ei oppfinnsom historie om venner i hver sin nød og at det i ethvert vennskap ligger ei grunnleggende overbærenhet overfor andres lyter. Barnlig undring og bisarre innslag balanseres av tørrvittig humor og sarkasme, og gjør The Kurdles til en allalder-tegneserie som føles kjent, men forfriskende ny.
Walter Wehus:
Årets beste norske:
Omrokering av Tim Ng Tvedt
Det gir ikke mye mening å omtale Omrokering som årets beste norske tegneserieutgivelse. Det er et lite hefte som i format ser mest ut som en busstabell, eller som med sitt røde omslagsark kan minne om Tante Ninnis egenkomponerte sanger til vårens konfirmant. De 44 sidene er uten handling, og er mest en ansamling av ting; en trapp, et ark, et bilde, et sykkelhjul.
Men fuck it, la oss si at dette er årets beste norske utgivelse fordi den bærer bud om noe nytt. Tim Ng Tvedt har stått skarpt ut i hver eneste antologi han har vært del av de siste årene, fra kunstskoleheftene til Tur-Nips-kollektivet til Forresten #27 som han tegnet forsiden til. Seriene hans er Photoshop-versjonen av Dongery-kollektivets fascinerende meningsløshet. Enhver debutant kan bli matt av en slik panegyrisk mottakelse som Tvedt nå blir til del, men la oss si at vi gleder oss med ham, ikke over ham. Vi gleder oss sammen med ham over disse tingene, de små systemene, gjentakelsene, figurene. Over beholdere til å ha tilværelsen i.
Hva som vil komme ut av dette er ikke godt å si. Kan dette tegneseriespråket omsettes i noe lengre enn små kapitler som Omrokering, tåler dette systemet å bli strukket fire ganger så langt? Den franske modernisten Georges Perec brukte hele karrieren til å skrive om tingene og hvilke system de stod i, så la oss gå på denne bussen og se hvor den går.
Årets beste utenlandske:
Sandman: Overture av Neil Gaiman, J.H. Williams III og Dave Stewart
Det er ikke noe eksperimentelt, tegneseriefaglig grensesprengende eller forferdelig viktig med prequelen til den legendariske Sandman-serien, men den er som en Batmobil av svart fløyel som tar svingene som en drøm. Forfatter Neil Gaiman forteller historien om hva som skjedde før Morpheus (eller Drøm, eller Ole Lukkøye om du vil) ble fanget og innelåst på starten av 1900-tallet. Den nøster opp løse tråder (i den grad det er mulig), tydeliggjør psykologi, og skrider til verket med ambisjoner på kosmisk skala. Tegningene tar pusten fra deg, historien lever opp til Gaimans rykte. Det er nok til å få deg til å ønske at hele Sandman-serien ble laget av kunstnere på toppen av sine evner. Dét er en fin drøm.
Erle Marie Sørheim:
Årets beste norske:
Når et år starter med utgivelsen av en Christopher Nielsen-serie legges lista høyt og selv om mange kom nær, er «Da pønken kom til Lefsevika» fortsatt min favorittserie fra 2015. Dette Hold Brillan-eventyret om bandet Kaillkjæft er både hysterisk morsomt, dialektmessig strøkent og ganske så trist. Det er en original blanding og historien flommer over av typiske Nielsen-styrker. Bandet har tekster så slagkraftige at man nærmest hører musikken strømme ut fra sidene, vennskapet mellom Hold Brillan og Stian er rørende tross hangen til voldsbruk og historien holder på spenningen fram til siste side. «Da pønken kom til Lefsevika» har på denne måten blitt for norsk punk det «Jazzbasillen» ble for norsk jazz, akkurat hva det er kan være litt vanskelig å definere, men at det er viktig, og at denne tegneserien blir stående på samme måte er hevet over all tvil.
Årets beste utenlandske:
Kanskje noe bakstreversk å kåre Corto Maltese og «Balladen om det salte hav», som kom ut på 60-tallet, til årets beste i 2015, men noen ganger er man (jeg) rett og slett treg. Det har heldigvis Minuskel Forlag skjønt, og derfor har de nå satt i gang å gjenutgi alle disse storartede eventyrene om sjømannen, oppdageren og fortidshipsteren Corto Maltese. Det er ikke lenge siden jeg anmeldte denne på sida så for å slippe å gjenta meg selv alt for mye kan dere heller lese anmeldelsen her: https://www.empirix.no/corto-maltese-en-klassiker-til-glede-og-overraskelse-for-nye-lesere/ Det er noe utrolig forfriskende med å lese en tegneserie som nettopp er bare det, en spennende historie med gode tegninger, i en tid hvor det kan virke som om tegneserier må ha et dagsaktuelt tema eller en kjent person som hovedperson for å oppnå virkelig interesse og suksess.
Kyrre Matias Goksøyr:
Årets beste norske:
Futen av Øystein Runde og Knut André Solberg
13. september skreiv eg: «Som byråkrat, blyantelskar (jente- og gute-), nynorsk- og bokmålsbrukar, ønsker eg å utrope Futen til årets teikneserie. (Det er heilt trygt å gjere det no, for Knut André Solberg kjem ikkje til å rekke å teikne ein til før nyttår.)»
Eg hadde rett, Futen er og blir ei skattemytologisk bragd.
Beste utenlandske:
Dr. McNinja teikning og forteljing: Christopher Hastings, fargar: Anthony Clark
http://drmcninja.com/
Ei familie med irsk-ætta ninjaar, der familiens svarte får er ein doktor som helst ville vere Batman, ein ung sidekick som gjennom rein viljestyrke har grodd ein heilt hinsides bart, ein gorilla som legesekretær, velociraptorar, og ein totalt radikal nemesis som liknar mistenkeleg på Burger King. Om dette verkar som litt for mykje Internett, kan Futen kanskje vere meir di greie. Om det verkar som akkurat passe med Internett, må du også sjekke Clark sin http://nedroid.com.
Aksel Kielland:
Beste utenlandske:
Providence #1-6 av Alan Moore og Jacen Burrows (Avatar Press)
I skrivende stund er Alan Moore og Jacen Burrows midtveis i sin H.P. Lovecraft-saga Providence, og i så måte er det ennå for tidlig å si om den vil ende opp som et av Moores virkelig store arbeider. Likevel er det liten tvil om at dette er Moores mest ambiøse prosjekt siden Promethea ble avsluttet i 2005, og hvis han makter å avslutte på en noenlunde tilfredsstillende måte, vil serien ta sin plass side om side med Promethea, From Hell, V for Vendetta og Watchmen.
Serien er en reise inn i Lovecrafts verden, og har som uttalt mål å trekke fram alle de ubehagelige seksuelle og rasistiske understrømningene som former hans innflytelsesrike og i dag langt på vei ufarliggjorte forfatterskap. Hovedpersonen er journalisten Robert Black som kommer på sporet av den mystiske Hali’s Booke (Providence’ svar på Necronomicon) og som dermed vandrer rett inn i Moores oppdaterte versjon av Cthulhu-mytoset.
Providence er et ekstremt intrikat flettverk av inter- og metatekstuelle referanser, og er skrevet og tegnet med en presisjon jeg knapt har sett maken til. Ingenting er tilfeldig, og hver minste lille detalj kan potensielt være en viktig ledetråd. Providence er den typen tegneserie som bør leses flere ganger, og gjerne sammen med notatene og fotnotene som finnes på bloggen Facts in the Case of Alan Moore’s Providence. Det er lenge siden Northamptons store sønn virkelig utfordret seg selv, men når han først gjør det produserer han tegneserier som kan måle seg med hva som helst både innen- og utenfor tegneserienes verden.
Beste norske:
Tim Ng Tvedts Omrokering er den mest stilsikre og særegne norske tegneserieutgivelsen fra 2015, for ikke å si den kanskje aller mest stilsikre og særegne norske debuttegneserien noensinne. Tvedt er lite interessert i historiefortelling i tradisjonell forstand, og Omrokering kan best beskrives som en form for humoristisk visuell poesi laget med linjal. Med en utradisjonell komposisjonsteknikk som går ut på å klippe og lime sine egne håndtegnede grafiske elementer sammen til nye ruter og bilder, representerer Tvedt en slags post-InDesign-tilnærming til tegneserier som er ny i norsk sammenheng. Omrokering er i det hele tatt en høyst original liten utgivelse, som skaper store forventninger til Tvedts videre produksjon.
Frøydis Sollid Simonsen:
Beste utenlandske:
Jeg leste først Supermutant magic acadamy av Jillian Tamaki som nettserie, men oppdaget til min store glede at den ble utgitt på Drawn & Quarterly som papirbok i år. Det handler om tenåringer som går på en skole for mutanter og lærer magi – en slags blanding av X-men og Harry Potter, men på den best tenkelige måten. Dette er strålende striper, de er både utrolig morsomme, men ofte med et underfundig, sårbart eller eksistensielt twist, som gjør dem slagkraftige. Tross det absurde premisset er dette ren tenåringsangst/tenåringssuverenitet, tatt på kornet. I tillegg har papirutgaven en bonusserie, på 52 sider, for dem som vil vite hvordan det gikk til slutt.
Beste danske:
Jeg har av ulike og ytterst beklagelige grunner ikke lest noen norske tegneserier i år, men jeg vil veldig gjerne anbefale denne tegneserien fra Danmark, som utkom i våres. Signe Parkins & Drawings fra Basilisk forlag er håndinnbundet i ulike stykker mønstret stoff (min har blå blomster). Det er dagboksnotater fra omtrent to og et halvt år, om en familie, om det å være mor og å ikke ha det bra. Man aner flere og større historier under de små innblikkene man får gjennom de såre, morsomme og skrøpelige tegningene. Virkelig verdt å lese.
Lena Ramberg:
Beste norske:
Det norskproduserte høydepunktet for meg i år må være Vaskedamen av Anna Fiske. Historien om hvordan en utenforstående kommer svinsende inn i et barns liv og inntar en viktig rolle er ikke i seg selv så oppsiktsvekkende. Fra Anna Fiskes penn trylles derimot en spesielt sjarmerende og fin fortelling fram når vaskedama Aina begynner å jobbe hos Lottens familie. Boka viser hvordan varme og viktige vennskap kan oppstå mellom barn og voksen, og ikke minst blåser den liv i en oversett plante: rabarbraen.
Det virker som om Moore har blitt litt for populær for sitt eget beste, og er på vei til å forsvinne inn i et pretensiøst vakum. I det siste har han fått fullstendig oppheng i denne metaskriblingen, og The Lost Girls, The League of Extraordinary Gentlemen og da spesielt The Black Dossier ble så metafistisk oppslukt av at hvert eneste komma skulle være en smart referanse til noe foregående, at det imploderte fullstendig. Det at man er avhengig av egne forklaringshefter for å ha mulighet til å forstå handlingen, er ikke et pluss i min bok.
Har du lest den, FlyteBro? Jeg har ikke det, men vurderer, syns dog siste League og Lost Girls var crap så har sittet litt langt inne.
Nei, jeg har ikke ikke lest den, og tror ikke jeg kommer til å gjøre det heller. Helt enig med deg vdr. Lost Girls og siste League, og jeg syntes de rett og slett var slitsomme å komme seg gjennom. Ikke fordi volden og sexen var støtende på noen måte, men fordi meta-faktoren konstant var skrudd opp til 11, og det ikke var på langt nær lite kløktig som Moore ville at det skulle være.
Jeg finner det ironisk at han er så enormt amper over at bøkene hans blir tolket om og adaptert til filmer, når han stort sett ikke har gjort annet enn å fortolke andres litteratur de siste 15 årene. Det siste jeg likte av Moore var Fashion Beast, men den er dog basert på et filmmanus har skrev en gang på 80-tallet.
Jeg synes også League tilbrakte vel mye tid i sin egen navle, selv om jeg synes de kom på rett kjøl med det en mer lettfordøyelig balanse i Century og spesielt Nemo. Lost Girls liker jeg, men der står jo klamheten i referansemengden godt til klamheten i serien for øvrig.
For mitt vedkommende blir Providence likevel noe annet enn begge disse, ettersom referansegrunnlaget er såpass spesifikt og fokusert, og de fleste av dem peker mot samme mål. Dessuten er prosautdragene både lettleste og underholdene (til Moore å være) og direkte knyttet til plottet. Man er ikke avhengige av å lese notatene for å forstå serien, men det beriker absolutt opplevelsen, og personlig setter jeg pris på et hvert arbeid som får meg til å bedrive nærstudium av egen fri vilje.