I den lille, uovervinnelige gallerlandsbyen er alt det samme som før. Det er fortsatt år 50 f.kr. Hele Gallia er fortsatt erobret av romerne, med unntak av den lille landsbyen med trylledrikken. Den holder fortsatt stand, omringet av fire romerske garnisoner.

Italia rundt på tvers er det 37. Asterix-albumet siden Asterix og hans tapre gallere ble utgitt i 1961. At det er en ny duo som har stått for manus og tegning i de tre siste albumene, er knapt mulig å få øye på. Det er både en styrke og en stor, tapt mulighet for serien.

Mistet gløden

Den franske tegneserien Asterix var med å gjøre tegneserier stuerent i Norge. På 1980-tallet ble det sendt reportasjer på Lørdagsrevyen når et nytt Asterix-album var i emning. Asterix var en kategori på Kvitt eller dobbelt. Folk som ellers aldri leste en tegneserie, leste Asterix.

Til sammen har det faktisk blitt solgt 13 millioner Asterix-album i Skandinavia, noe som gir regionen en god sjetteplass på listen over de som villig kaster seg på gallergaleien. Det nye albumet er allerede oversatt til 17 språk og trykket opp i fem millioner eksemplarer, om du skulle være i tvil om dette er en pengemaskin.

Og pengemaskiner passer man som kjent godt på, akkurat som gjess som legger gullegg. Problemet var at tegneserien begynte å knake i sammenføyningene etter at manusforfatter René Goscinny døde i 1977. Tegner Albert Uderzo holdt fanen høyt i noen album, men det er lett å se at gulleggene hadde begynt å anta en noe gusten farge rundt Asterix og det flygende teppet (1987). Alt fra feminisme til UFO-er ble tatt opp i album som hadde lite igjen av den opprinnelige tonen og eventyrlysten.

Asterix - Italia rundt på tvers

Håndplukkede etterfølgere

Det finnes tegneserier som aldri blir videreført når opphavspersonen gir seg. Tintin av Hergé er ett eksempel, Knøttene av Charles Schultz et annet. Det vanligste å gjøre med både eventyr- og stripeserier er derimot å få inn en serieskaper til å videreføre (og kopiere) arven etter opphavspersonen, og det var dette som skjedde med Asterix.

I 2013 dukket Asterix hos pikterne opp, det første albumet laget av manusforfatter Jean-Yves Ferri og tegner Didier Conrad. Det var nesten påfallende hvor godt de to hadde fanget både tegningene og tonen fra seriens gullalder, og den relativt høye kvaliteten (målt mot de siste tiårenes påfølgende skuffelser) gjorde at begeistringen nok løp litt av med mange lesere. Asterix hos pikterne var i retrospekt ikke spesielt godt, men det varslet at endringer til det bedre var i emning.

[infobox]

At duoen la seg så tett opptil Goscinny & Uderzo var ikke tilfeldig, men resultat av en lang silingsprosess fra både forlagets og Albert Uderzos side. For at ingen skulle være i tvil om hvor det endelige produktet stod, startet albumet med en velsignelse både fra Uderzo og fra Goscinnys enke Anne. Også Italia rundt på tvers måtte godkjennes av Uderzo både på manusstadiet og som ferdig tegneserie, men denne gangen skal nestoren ha nøyet seg med bokstavelig talt å sette prikken over en «i» på forsiden.

Asterix - Italia rundt på tvers

Rasisme og stereotyper

En romersk senator arrangerer et vognløp gjennom Italia for å dekke over vedlikeholdsetterslepet på veiene, og Asterix og Obelix bestemmer seg for å delta. Historien i Italia rundt på tvers henter dermed gode elementer fra mange kilder. Filmen Flåklypa Grand Prix med sine merkelige kjøretøy og renkespill i kulissene er obligatorisk å nevne for oss nordmenn. Men dette er vel så mye en roadmovie i tegneserieformat, noe Asterix-serien har tung tradisjon for. Den eneste drivkraften gjennom albumet er ønsket om å tulle med romerne, og tonen holder seg behagelig fjærlett gjennom hele historien.

Historien har elementer fra blant annet Gallia rundt, og føyer seg inn i en lang rekke album hvor Asterix og Obelix møter ulike nasjonaliteter. Ferri og Conrad gjorde omtrent det samme i Asterix og pikterne (hvor pikterne var en slags ur-skotter), og godlynte stereotyper har tidligere ligget strødd gjennom album dedikert til Korsika, Spania, Amerika, England, Norge, Tyskland, Sveits, Midtøsten og India. Ellers er de rasistiske stereotypene like rasistiske som før, og det er svulmende lepper og leopardantrekk nok her til å få Frode Øverli til å se politisk korrekt ut.

 

Asterix - Italia rundt på tvers

Hva som kunne vært

Om Ferri og Conrad føler seg hemmet av tvangstrøyen som Asterix-industrien pålegger dem, vises det ikke i det ferdige produktet. Historien er underholdende og beveger seg raskt, mens Conrad eksperimenterer med rikere bakgrunner enn det serien hittil har tatt seg bryet med.

Men er egentlig en slik påtvunget stagnasjon egentlig det beste for serien? På én måte er dette akkurat hva jeg som Asterix-leser vil ha: Flere historier fra den uovervinnelige gallerlandsbyen som er helt lik de gamle bortsett fra på to områder: De er nye, og de suger ikke. Samtidig finnes det så mange eksempler på at serier har blitt bedre av at nye serieskapere har fått tolke gamle figurer, at jeg skulle ønske at gallerlandsbyen også ble tolket litt friere.

Sprint er ett eksempel. Da André Franquin overtok eventyrserien introduserte han flere nye figurer som gjorde serieuniverset rikere. Og serien ble oftere bedre og alltid mer interessant desto større sjanser nye serieskapere tok. Det hele har kulminert i en serie album som står på siden av hovedhistorien, hvor ulike serieskapere kan tolke figurene med stor grad av frihet. («Operasjon flaggermus» kom på norsk tidligere i høst, og bør sjekkes ut.)

Det samme har skjedd for eksempel med Mannen som skjøt Lucky Luke, hvor Mattieu Bonhomme ga oss en mørk og mer filmatisk versjon av den ikoniske cowboyen. Og hvor ville superhelthistoriene vært i dag om de ulike serieskaperne var låst til den opprinnelige visjonen når de skulle fortelle nye historier? Vi ville hverken fått en Superman for all seasons eller en The Dark Knight Returns.

Så hva kunne Ferri og Conrad ha gjort med Asterix som både ville vært tro mot serien og samtidig tatt den i nye og spennende retninger? Jeg vet ikke. Men jeg hadde gjerne byttet bort Italia rundt på tvers for å se det.

EN KOMMENTAR

  1. Enig i mye av dette. God underholdning og mye fliring, men det byr jo ikke på noe som helst nytt. Gamle opptråkkede spor og en historie du aldri er spent på hva som skal skje videre i. Men jeg kommer nok til å lese dem fremover og, hvis jeg får dem, i hvert fall.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.