De fleste som nærer en interesse for tegneserier vet at Finland har en usedvanlig mangfoldig og interessant tegneseriescene. Men på grunn av de samme språkbarrierene som gjør at støttemidlene sitter løst hos finske myndigheter, kan det være vanskelig å orientere seg i mylderet av små og store utgivelser. Det største problemet med finske serier er nemlig ikke at man ikke klarer å lese dem – om finnene ikke oppfant «underteksting» av tegneserier, så er det i alle fall blant de flittigste brukerne av det – men snarere at man ikke klarer å finne ut hva man skal lese.

Denne spalten kommer ikke til å endre på dét (om du vil vite hva Marko Turunen driver med for tida, må du lete andre steder), for beleilig nok er de to finske serieskaperne undertegnede for tiden er mest opptatt av tilgjengelig på engelsk. Ville Kallio og Jaakko Pallasvuo er begge (relativt) unge finske menn som fordeler sin tid mellom tegneserier og samtidskunst, og lager tegneserier som kan beskrives som samfunnskritisk science fiction. Der skiller de imidlertid lag, for mens Kallios serier er nevrotiske feberdrømmer fra innsiden av et militærindustrielt kompleks som er i ferd med å etse seg inn i det sivile samfunnet, skildrer Pallasvuo en tomhetsfølelse, nærsynthet og undergangsromantikk som er typisk for vår sosiale medier-infiserte tid.  

Ville Kallio
World Hell Mall av Ville Kallio.

Anledningen for dette blogginnlegget er Pallasvuos nye bok Retreat, som forlaget 2dCloud selger inn som en skildring av “the angst, ennui and malaise of the queer apocalypse”. Dette er imidlertid bare starten, for som i sine øvrige bokutgivelser Pure Shores og Easy Rider skildrer Pallasvuo også denne gangen figurer som lengter etter å dø og en verden som synes moden for dommedag, men som likevel ender opp med å leve videre på uventet vis.

En side fra Pure Shores.

Når fortellingen starter er jeg-personen og kjæresten Andreas, samt venninnen Li som er gravid med Andreas’ barn, på vei ut i skogen for å søke tilflukt fra en samfunnskollaps som omtales i såpass vage ordelag at leseren automatisk fyller inn de sedvanlige detaljene: Global oppvarming, sosial ulikhet, privatisering av fysisk og sosial infrastruktur osv. Jeg-personen er innstilt på en dramatisk død sammen med kjæresten, men når ideen om et avkom får denne på andre tanker, faller planen i fisk, og dermed står vår mann plutselig alene i jakten på en meningsfylt exit fra en meningsløs verden.

I likhet med de ovenfor nevnte bøkene utspiller Retreat seg i en nær fremtid, i en verden som ligner vår egen, men hvor teknologien er hakket mer avansert, hvor de sosiale og psykologiske tendensene som preger vårt eget samfunn er satt på spissen, og hvor magi og det numinøse spiller en sentral rolle. Pallasvuos fremtidsscenarioer er verdener bygget av og for mennesker som er oppvokst på Instagram, Facebook og Tumblr, og er like snevre og virkelighetsfjerne som verdensbildene som vokser ut av disse plattformene.

Samtidig er figurene hans såpass dypt og fundamentalt desillusjonerte at seriene hans ikke bare blir et eksempel på mentaliteten som preger Tumblr-generasjonen, men også en kritikk av den. Pallasvous hovedpersoner er mennesker – som regel kunstnere – som ser tvers gjennom både verden og seg selv, og som har sett seg så lei på hedonistiske gleder at de ikke ser noen annen utvei enn døden slik den skildres i populærkulturen de har et dypt og inderlig post-ironisk forhold til. Når tomheten, ensomheten og desperasjonen presses til bristepunktet viser det seg imidlertid at verden er så mye mer enn hva disse deprimerte egoistene har innbilt seg, og dermed tvinges de til å forsone seg med et univers som er langt større og underligere enn deres egne lukkede kretsløp av overfladiske relasjoner, Google-kunnskap og avgrunnsdype selvforakt.

Dette og toppbildet i artikkelen: Oppslag fra Retreat.

Som tegner er Pallasvuo både en rotete stilist og en forbilledlig intuitiv forteller. På overflaten er Retreat et kaos av tusj og vannfarger, men når man begynner å lese glir øyet forbausende lett fra rute til rute. Likevel blir det aldri flinkere eller mer elegant enn at man forblir i tvil om hvorvidt den brutalt effektive estetikken er et kunstnerisk valg eller bare en dyd av nødvendig hastverk. Der hans tidligere ensfargede utgivelser bar likhetstrekk med tegnere som Jonathan Chandler og Zoë Taylor, sender Retreats rike fargepalett tankene hen til Dash Shaw anno cirka New School, og det streken taper i presisjon tar den igjen i atmosfære.

Det er betegnende for Retreat at helvetet rollefigurene hans rømmer fra og drømmelandet som representerer frelsen kun kan skilles ad ved å se på fargene. Det er i det hele tatt noe omtrentlig og inneforstått med hans bruk av både tegneseriemediet og standardgrep fra sjangerunderholdningens verden som signaliserer at både opphavsmannen, figurene og publikum er for smarte til å falle for klisjeer. Dette innebærer at seriene hans ofte virker langt mer av opptatt av å formidle et sett med perspektiver, problemstillinger og kritiske bemerkninger enn de er av å fortelle historier og konstruere tredimensjonale karakterer.

Men når klisjeene uunngåelig kommer flyvende som bumeranger, treffer de med en oppriktighet som er like kjærkommen som den er uventet. Jaakko Pallasvuos tegneserier er hinsides pastisj – snarere er de presise skildringer av hvordan unge, digitalt kondisjonerte mennesker i dag forholder seg til medier og fiksjon i sine egne liv. Og selv om de er for bisarre til å omtales som optimistiske i ordets tradisjonelle betydning, viser disse fortellingene ikke desto mindre en vei ut av trange og ubehagelige gjenkjennelige virkelighetsmodeller og inn i hjertet av den omskiftelige og uransakelige materien som er selve forutsetningen for Tumblr, Instagram og menneskelig eksistens som sådan.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.