Serietegner i sjel og hjerte

Den prisbelønte tegneserieskaperen Bjørn Ousland finner best vilkår for kunstnerisk nyskapning innenfor barnebokformatet. Men kommer han til å lage et album for voksne?

– Jeg kunne kanskje vært mer kunstnerisk ambisiøs i Pyton-perioden tilkjennegir Bjørn når han får spørsmål om det er noe han angrer på. Også tilfeldigheter har spilt inn i en ellers målrettet karriere.

– Det at jeg kom inn i et spennende miljø med personer som Arild Midtun, Tommy Sydsether og Frode Øverli var en tilfeldighet som gjorde at jeg ble værende og lage tegneserier i Norge. Jeg hadde trolig forsøkt meg internasjonalt hvis ikke.

Bjørn Ousland tar meg i mot på Medicineheads i Oslo, hvor han deler kontorplass med drevne designere som Trond Nordahl, Walter Grønli og Kai Gjelseth. Stål, glass og betong preger de store lokalene, som er utsmykket med grafiske installasjoner og orientalske tepper.

– Jeg har vært her siden årsskiftet. Det er fint å være i et kreativt miljø, etter tre-fire år med hjemmekontor, sier Bjørn.

Nære stammen

Bjørn Ousland bor på Nesodden, vis-á-vis barndomshjemmet og sin mor, billedkunstneren Ingrid Jangaard Ousland. Under oppveksten jobbet Ingrid som bokdesigner. Faren Odd var grafisk designer og i en periode formann i Tegnerforbundet. Også søsteren Ingeborg arbeider i dag som grafisk designer. Selv er Bjørn overbevist om at det var tegneserielesningen som barn som ble utslagsgivende for karrierevalget hans.

– Som barn var jeg omgitt av tegneredskaper og -materiell, og jeg så at foreldrene min arbeidet med tegning, men jeg tenkte ikke så mye over det. Det som fikk meg til å bli interessert i å tegne var at jeg leste tegneserier. Og det var særlig tegneseriene til Carl Barks som gjorde inntrykk. Senere oppdaget jeg også franske serier gjennom det norske bladet TEMPO, og tegneseriene til Moebius i månedsbladet Heavy Metal.

Interessen for tegneserier vedvarte og som 23-åring dro Bjørn som første nordmannen til New Jersey for å studere til tegneserietegner på The Joe Kubert School of Cartoon and Graphic Art. Her fikk han utførlig opplæring i håndverket av profesjonelle serieskapere.

– Det viktigeste jeg lærte under studietiden var arbeidsdisiplin og inspirasjon. Utdannelsen var grundig og vi ble tvunget til å gjøre mye forskjellig. Det var veldig inspirerende å komme inn i et miljø hvor vi kunne studere hverandres arbeid og lære av hverandres feil. Det er de praktiske oppgavene du lærer av som serietegner, sier han.

Hjemme i Norge har Bjørn selv undervist om tegneserier, og blant annet holdt tegneseriekurs på Serieteket og Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og Bergen. Han mener fortellerteknikk er det aller viktigst å lære bort: Leseretninger, variasjon i bildeteknikker, og bruk av utsnitt som veksler mellom nær- og fjernbilder.

– Å ikke fortelle det samme flere ganger, oppsummerer han.

Muligheter i utlandet

Blant studiekameratene i Dover var både Adam og Andy Kubert, begge sønner av tegneserieskaperen Joe Kubert, selve grunnleggeren av tegneserieskolen.

– Jeg gikk også i klasse med Erik Shanower, som er kjent for sin tolkning av Trollmannen fra Oz, og Ron Wagner som blant annet har tegnet Jonah Hex. Vi holder fortsatt litt kontakt.

Tegneseriestudiet var særlig rettet mot industrien i USA og ga gode muligheter for å vise seg frem.

– Det siste året på Joe Kubert School fikk jeg publisert mye, blant annet for DC Comics. I Heavy Metal bidro jeg med en hommage til Moebius sitt univers.

Bjørn Ousland
Fremtidsscenarioet 2050 er i dag knappe 33 år unna. Illustrasjon av Bjørn Ousland hentet fra Heavy Metal #4 1984. Foto: Egon Låstad.

Kjøpers marked

Etter endt utdanning i 1985 begynte Bjørn Ousland å publisere tegneserier i Norge. Samme år mottok han Kulturdepartementets tegneseriepris for serien Mareritt som han skapte med islandske Jón Sveinbjørn Jónsson. I 1988 fikk han igjen Kulturdepartementets tegneseriepris, denne gangen for albumserien Solruns saga 1: Pesta, og i 1990 Sproingprisen for oppfølgeren Solruns saga 2: Nattlys. Utover nittitallet ble det likevel kortere serier som dominerte produksjonen.

– Jeg liker best å jobbe med lengre serier, men markedet styrer. Jeg laget flere stripeserier for Pyton og Tommy og Tiger‘n, og likte godt å skrive stripene, men jeg synes stripeformatet ga for få muligheter for tegningene.

Da han arbeidet for Pyton benyttet Bjørn friheten til å reise.

– I en periode på begynnelsen av 1990-tallet reiste jeg mye i Asia, spesielt India, Nepal, Thailand, Malaysia og Indonesia. På denne tiden var jeg såpass rutinert at jeg kunne sette meg på et hotellrom innimellom og tegne sider som jeg sendte til redaksjonen. Tegneseriene finansierte turen, forteller han.

Bjørn Ousland
– Da jeg reiste rundt i Sør-Asia hadde jeg som mål å gjennomføre én akvarellstudie om dagen. Denne ble til i Kuala Trengganu i Malaysia i 1995.

Eventyrlige tegneserier

I 1999 vendte Bjørn tilbake til albumformatet med eventyret Mumle Gåsegg, og vant nok en gang Kulturdepartementets tegneseriepris. Siden har de norske folkeeventyrene fulgt karrieren hans tett.

– Bruken av norske eventyr har vært et bevisst valg fra jeg kom tilbake til Norge i 1985. Vi snakket mye om dette da jeg fikk kontakt med Dag Kolstad og Terje Nordberg i Semic Forlag. De norske eventyrene er unike, og typiske norske, og de er heller ikke brukt opp av Disney eller andre. Norske eventyr er et veldig godt utgangspunkt for å lage kunstnerisk ambisiøse arbeider.

Og kunstnerisk skulle det bli. Produksjonen de neste årene bød på saftige eventyrtolkninger med voldsomme historier, røffe teksturer og farger som gnistret. Stilmessig kulminerte det med tegneseriealbumet Grimsborken i 2002.

Bjørn Ousland
Grimsborken, grusomt og vakker. – Fargeleggingsteknikken er akvarell, hvor jeg begynner med fargene og jobber frem motivet etterpå. Teksturene fra akvarellpapiret hentet jeg opp med å bruke fargeblyant på toppen, og strekene har jeg skrapet frem med gaffel. Foto: Egon Låstad.

– Jeg var nok heller frustrert da. Syntes ikke tegneseriene mine ble verdsatt og det var veldig tidkrevende prosjekter. Jeg ønsket å bevege meg mer mot å jobbe med bøker, men strevde med å få noe antatt, sier Bjørn.

Eventyralbumene hans startet som oppdrag for danske Bogfabrikken, og da Jippi forlag ville gi dem ut i Norge fikk han fordelen av å få betalt fra to land. I tillegg ble de norske utgivelsene innkjøpt av Kulturrådet og distribuert til bibliotekene, noe som var uvanlig for tegneserier på den tida.

– Grimsborken var nok heller en siste krampetrekning hvor jeg prøvde ut og utviklet teknikker som jeg tok med videre til bildebøkene, sier Bjørn.

– Usedvanlig trivelig og profesjonell

Daglig leder i Jippi Forlag, Erik Falk, bekrefter viljen Bjørn hadde til å skape unike og oppsiktsvekkende tegneserier i denne perioden. Han sier at samarbeidet mellom dem var veldig godt.

– I tillegg til å være en usedvanlig trivelig person, er Bjørn grundig og profesjonell i måten han jobber på. Han lagde gode skissemanus før selve tegnearbeidet begynte, og dette gjorde det mulig med korrigeringer og justeringer underveis i prosessen. Han var dessuten veldig interessert i å gå i dialog om ideutviklingen, og det medførte at gode serier ble enda bedre. Det medførte dessuten at noen mindre gode ideer ble skrinlagt på et tidlig tidspunkt. Han er for øvrig en usedvanlig dyktig illustratør, og jeg liker at han stadig tøyer grenser i uttrykket sitt, sier Falk.

Han beskriver de tre eventyralbumene Jippi ga ut som «noen av de beste barneseriene som er laget her til lands».

Amfibius Rex er litt ufortjent glemt. Den var et forsøk på å lage et urbant eventyr med mer voksen tilnærming, sier Falk.

Etter Grimsborken gikk Bjørn primært over til å lage bildebøker.

– I 2004 skrev jeg en oppfølger til tegneserien Amfibius Rex (2000) men ble ikke enig med konsulenten min, og serien ble liggende i skuffen. Samtidig begynte barnebøkene å ta av og jeg bestemte meg for å dyrke den retningen.

Det første samarbeidsprosjektet ble Monkypop-saken (2003), som var Knut Nærums debut som barnebokforfatter. Siden har duoen laget sju barnebøker sammen.

– Vi begynte å snakke om å gjøre noe sammen etter at han hadde lest eventyrtrilogien min.

Serietegning inn i barnebøkene

Bjørn Ousland har laget tolv barnebøker med egen tekst siden han selv debuterte som barnebokforfatter i 2006. Flere av disse kan klassifiseres som rene tegneserier, og to av dem har blitt nominert til Kulturdepartementets tegneseriepris. Også de fleste av bildebøkene han illustrerer har innslag av tegneserier.

– Jeg kommer jo fra en tegneseriebakgrunn og er opptatt av at tegningen skal drive fortellingen. Likevel har jeg sjelden med snakkebobler inn i bildebøkene mine. Boken Penger (2012) var nok der jeg gikk lengst i å inkorporere tegneserie i en bildebok. Her gikk det en egen tegneseriehistorie parallelt med den øvrige historien på hvert eneste oppslag.

I 2015 kom anerkjennelsen for arbeidet innenfor barnelitteraturen. Bjørn Ousland fikk Kulturdepartementets spesialpris for barne- og ungdomslitteratur for Polar-serien. Gjennom fire bøker hadde han skildret Fridtjof Nansen og Roald Amundsens utforskninger av klodens kaldeste områder.

– Jeg ble veldig glad og overrasket. Jeg hadde først vært skuffet over at ikke Amundsen gjennom Nordvestpassasjen (2014) var nominert til Fagbokprisen. Priser betyr mye synes jeg. Det er fint å få annerkjennelse.

Når det gjelder fagorganisasjoner har Bjørn blandede erfaringer.

– Jeg har vært med i styret Norsk Illustrasjonsfond og er medlem i Grafill. Etter at jeg fikk stipend er jeg også medlem av Norsk faglitterær forfatter-og oversetterforening. Jeg er litt frustrert over Grafill fordi bildebokskapere drar inn mye vederlagsmidler og får lite igjen. Mye går bort i administrasjon.

Bjørn Ousland
I likhet med broren Børge Ousland liker Bjørn å gå på ski. – Etter litt slitsomme skoleturer er skiturer den perfekte avreagering. Men jeg har aldri gått virkelig lange skiturer. Hentet fra Bisk i farta (2015).

Aldri en unødvendig strek

Publikummet til de ulike bøkene Bjørn har laget påvirker valget av stil, men bare til en viss grad.

– Jeg tenker på leseren og tilpasser etter det, samtidig som jeg på mange måter lager historier for meg selv. Jeg tilstreber en utvikling hos figurene og har aldri vært redd for å ha en moral. Carl Barks har ofte en moral, og han har nok preget meg både innholdsmessig og stilistisk. Ifølge Barks skal det aldri være en unødvendig strek. Sidene skal kunne leses fra avstand, uten ordene, og fungere!

Bjørn er selv inspirert av barnebokskapere med vidt forskjellige stiler.

– Sven Nordqvist er en tidlig favoritt. Han var selv inspirert av Jack Davis fra MAD. Tove 
Jansson var også en favoritt. Jeg liker det nordiske blikket deres. Shaun Tan er suveren.

Bjørn Ousland
Tematikken fra Bisk blir redd (2013) går igjen i den nye boken Knokkeldans (2017). I begge bøkene vokser hovedpersonen i møte med redselen.

De nyeste barnebøkene fra Bjørn har tatt en ny dreining mot det skumle og groteske.

– Det er viktig å skifte teknikk og tegnestil innimellom. Ellers er det lett for at det blir for perfeksjonistisk. Med titler som Småbarnsuppe (2015) og Knokkeldans (2017) forsøker jeg å utforske jeg hva jeg kan tillate meg å gjøre innenfor bildeboksjangeren. Samtidig forsøker jeg å formidle historier hvor det skjer en utvikling med hovedpersonen underveis. Noe som bare er skummelt er ikke engasjerende.

Fremtiden venter

På spørsmålet om det er noe mer han angrer på blir Bjørn betenkt.

– Jeg skulle kanskje ha laget et voksenalbum.

Vi gleder oss til fortsettelsen.