Blogg i fåreklær

Tegnehannes andre utgivelse, Tegnehanne tenker koffert, er et vandrerhjem presentert som en femstjerners ferieresort.

Som en oppvarming til den neste Tegnehanne-boken som kommer i høst, har Hanne Sigbjørnsen nå gitt ut albumet Tegnehanne tenker koffert, en liten antologi med historier om reiser.

Heftet består av syv fullengdehistorier, hvorav én er ny for anledningen, samt to ensidere: Den ene er Sigbjørnsens vurdering av deg som menneske, basert på håndbagasjen din, og den andre er en liten karakoeanekdote fra Jostein, Sigbjørnsens kjæreste.

Men ikke i dag, sorry.
Men ikke i dag, sorry.

Skjulte fornærmelser 

Boken innledes med et forord av Lunch-skaper Børge Lund, som med dette sannsynligvis setter ny norgesrekord i backhanded compliments (en fornærmelse utkledd som en kompliment): Forordet er fylt med det som uten videre ser ut som direkte nedrakking av Hanne Sigbjørnsens egenskaper til det meste, gjennom elegant ordbruk av typen «Hanne tegner som en gris og spekulerer i deadliner.»For høflighets skyld avsluttes forordet med et unnskyldende «men hun har jo x-faktor, da!» Teksten føles unødvendig og demper leserens lyst til å bla videre. 

Heftets førstehistorie/innledning/alibi er produsert eksklusivt for Tegnehanne tenker koffert. Her forteller Sigbjørnsen om sitt forhold til reising og ferier, og bruker hovedparten av innlegget på å karikere mennesker med ulike forhold til reising. Hun prøver å presentere disse erketypene som «flinkere» til å reise og oppleve enn Sigbjørnsen selv, men dette oppleves mer som et spørsmål om hvorfor ikke alle bare kan «reise normalt,» slik hun insinuerer at hun selv gjør. Dette gjør historien merkelig todelt; det virker som at Sigbjørnsen først skrev og tegnet historien mer hånlig, men ble bevisst på at folk synes det er best når hun er selvutleverende, ikke når hun peker og ler, og deretter endret vinklingen til et uoppriktig «Å ja, det må jo være jeg som reiser feil.»

Bytt ut «interesse» med «rød tråd,» så har du Tegnehanne tenker koffert.
Tegnehanne leter blant annet etter en god rødvin til maten i det nye heftet sitt. Hun burde forsøke å prøve å finne en tydeligere rød tråd til neste publikasjon.

Redaksjonelt bakvendtland

Albumets eldste historie, Mexico, blir innledet med en notis fra Sigbjørnsen om at teksten er redigert og illustrasjonene er fornyet. Teksten fordi Sigbjørnsen på tiden fortellingen opprinnelig ble publisert hadde en «forkjærlighet for voldtektsvitser og semikolon», og tegningene fordi stilen hennes har endret seg såpass i løpet av årene at de opprinnelige illustrasjonene hadde skilt seg for mye ut fra resten av albumet.

Den andre historien, Tipsing in the USA, setter på en måte standarden for resten av albumet: Historien innledes riktignok med en reiseanektdote, men sporer fort av til noe helt annet, og plutselig passer ikke lenger historien inn i albumets overordnede tematikk. Hvilket bringer meg over til mitt neste punkt: Dette albumet handler ikke om ferie i utlandet, som baksiden på omslaget hevder. Tegnehanne tenker koffert handler om normale, dagligdagse hendelser og problemer, bare at de innledes med «Å ja, jeg var forresten i Calisota i ferien.»

Dette er til en viss grad likt hvordan Sex and the City innleder de fleste episodene med en hendelse som får Carrie Bradshaw-fortellerstemmen til å si «I couldn’t help but wonder: Are all men [dagens tema]?» Forskjellen er at Tegnehanne tenker koffert presenterer de vilkårlige hendelsene som en klar, rød tråd for hele albumet.

Siden 19 bruk
You know – I wrote this anmeldelse that said that I am really doing you a favor by not calling you a tegneserie.

«Tegneserie»

Det som slår meg er spørsmålet om hvorfor dette albumet finnes. Hva er motivasjonen bak å samle en rekke selvstendig gode blogginnlegg i et album og kalle det en tegneserie? Hvorfor skal man si at Norges neste store tegneserieskaper er en blogger med snert som tegner morsomme tegninger i stedet for å legge ved et bilde av #dagensoutfit? Jeg liker Tegnehanne, men det er en blogg.

I bunn og grunn virker det som at Tegnehanne tenker koffert er produsert på samme måte som Børge Lund beskriver i forordet: I siste liten, og uten annen motivasjon enn «vi må jo lage NOE.» Bortsett fra et par hederlige unntak, er albumet en eneste stor copy+paste fra bloggen med et halvveis gjennomtenkt «tema». Det gjør det nærliggende å tro at denne utgivelsen er i bladhyllene for pengenes skyld.