«Det var en gang en fut, slik en r iktig flåer av det verste slaget,» begynner Asbjørnsen og Moes «Fanden og futen». Fut er en forhistorisk betegnelse på en embetsmann med statlig myndighet til å kreve inn skatt. På 1400-tallet var enkelte danske futer så forhatte i deler av Norge at de ble regelrett myrdet, og rettssakene som fulgte var nær ved å utløse en nasjonal revolusjon. [infobox]

Futens utsatte rolle har imidlertid gitt ham kjendisstatus som antagonist i lett satiriske skjemteeventyr, mer virkningsfulle for 150 år siden enn nå, og slik man da grøsset over futen, slik ler man av ham i dag. Ordet er jo så kort og morsomt.

Kraftig kar

Solberg og Rundes ferske tegneseriesamling har cover med farge av mørk sjokolade med rosemalte snirkler i jordbærrødt, samt tittelen skrevet med Freia-font. I forgylt ramme i midten fremstår Futen selv i portrettform, grovbygget, lyshåret, med små øyne og usedvanlig kraftig hake.

Futen møter Draugen.
Futen: bred i kjaken.

Jeg assosierer til Olav Knutsson Tveiten fra Valle, som slåss for bøndene og de fattige, lensmann av yrke, likte seg godt i drikkelag og drepte en sambygding under et barselgilde i 1797. Han ble dømt for mord, men frikjent av høyesterett og endte som Eidsvollsmann. Og rett nok, Runde og Solbergs Futen har nok noen av disse egenskapene, tenker jeg av og til når jeg humrer meg igjennom verket, bestående av slentrende sikre tegninger (blyant, penn, kullstift) i teatralsk miks av 1800-tallets eventyrforestillinger, tidløs hyperrealisme og amerikansk action.

Det åpner med at Futen, som heter Mikael (etter erkeengelen, formoder jeg, som ifølge Draumkvedet og andre sikre kilder ledet Kristi hær i evig tokt mot djevelen) slåss, i et landskap av is, snø og fangstredskaper, med en 25 ganger større skattesnyter som har frosset seg selv inn i en isblokk for å hegne om gullet sitt. Det blir en brutal affære, men vår mann gir seg ikke på harde møkka, og henger til slutt i øyet på den angrende synderen, som for øvrig viser seg å være Dovregubben på vei tilbake til samfunnet med gullet han har holdt tilbake. Harer, rev og ugle kommenterer handlingen og synger til Futens pris.

Spinnvilt univers

Fortellingene har varierende lengde. Enkeltstående, men likevel sammenhengende, i den grad det er mulig å påstå at noe henger sammen i dette spinnville universet. Joda. Futens kjøretøy og trofaste (etter hvert troløse) følgesvenn er fuglen Johannes Øhrn (evangelisten Johannes’ symboldyr var ørn). Futen har dessuten en samboer, Huldra, med snasen kropp fremhevet av moderne, tettsittende klesplagg (Futen selv ligger 150 år etter i mote). Huldra blir noe mer innbitt og noe mindre vakker utover i boken, av gode grunner.

Paret har sågar samlivsproblemer som topper seg midt i historien «Avspasering», da Huldra og Futen ror på havet og overraskes av Draugen. Futen mener at Draugen bør ro i en halv båt slik sagnene tilsier, men spøkelset unnskylder seg med at han har hatt et finansielt godt år. Draugen, Huldra og andre overnaturlige vesener (og det er flest av dem) snakker for øvrig bokmål, mens Futen selv holder seg til nynorsk. Futen skjærer av halve båten og truer med ekstra gebyr. Huldra innvender (med en viss rett) at han nå blander jobb og privatliv. Draugen hevner seg over tapet av den halve båten og paret havner i en gisselsituasjon. Futen nekter å forhandle med terrorister, men tilbyr Draugen konsulentjobb. Huldra syns dette går for vidt, slår Futen ned og gir Draugen båten tilbake. Forholdet deres blir aldri helt det samme etter dette.

Fut1
Forfatterne boltrer seg til leserens store fryd i Futen.

Futen bor i en eventyrsjablong av en hytte med geit på torvtak, men hytta viser seg å være tilbygget på et høyhus midt i byen med prangende skilt: «Christiania Futekontor». Der inne i byråkratiet er Futen «Nummer 16», med et anstrengt forhold til «Nummer 2», som for øvrig er Nøkken, og her har Solberg håndstjålet Kittelsens bilde. Problemet er at vår Fut har gått på de rike, og dette liker ikke denne fabelbyråkraten. Futen settes derfor på tjeneste i Gamlebyen for å presse penger ut av fattige innvandrerfamilier. Her snakker lokalbefokningen maori, oversatt i fotnoter, og her holder Døden, replika av Kittelsens «Svartedauden», på med sin sopelime med rive i andre enden. Futen bemerker at redskapet ikke er forskriftsmessig, brekker av riva, men tilbyr utsettelse av skattebetaling og blir invitert på kaffe og kvinnevesenets kåseri om slektningene i Afrika.

Futen og Huldra.
Futen og Huldra.

Hovedfortellingen handler om havuhyret Leviatan, som viser seg å ha hemmelige og sterke forbindelser til Nøkken, Futens hvesende overordnede «Nummer 2». Det blir bruduljer bortenfor enhver fornuft. I en annen fortelling møter vi norrøne guder i Texas, i en tredje greske Poseidon og hans sønn Kyklopen. Forfatterne boltrer seg slik det passer dem og misbruker det meste etter eget forgodtbefinnende og til leserens fryd. Av og til går det så fort i og mellom tegneserierutene at det kan være vanskelig å følge med selv om man leser sakte.

Men dette er skapt i en smittende livsglede vi alle blir invitert til å ta del i, og enhver smålig kritikk er upassende. En lykkepille av en bok.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.