For illustratører er et oppdrag fra The New Yorker noe av det mest høythengende man kan håpe på. Det amerikanske magasinet har eksistert siden 1925, og navn som Art Spiegelman, Adrian Tomine og Chris Ware har regelmessig levert illustrasjoner til sidene deres.
I det siste har også en liten gruppe norske serieskapere dukket opp stadig hyppigere i The New Yorker. Dette var påfallende nok til at vi måtte spørre dem om prosessen.
Kort og ryddig
Som serieskaper er Bendik Kaltenborn mest kjent fra Dongery-kollektivet, og fra utgivelser som Serier som vil deg vel (2009) og Liker stilen (2013). I høst er han aktuell med samleboken Tegning, form og farge på No Comprendo. Boken samler illustrasjoner som de siste ti årene har dukket opp steder som The New York Times, The New Yorker og Washington Post, og på platecovere for elektronikamusikeren Todd Terje.
For The New Yorker har han laget alt fra frimerkestore tegninger for restaurantanmeldelser, til større enkeltstående illustrasjoner. Kaltenborn anslår å ha laget rundt 70 av de større illustrasjonene, og rundt 160 tilsammen for magasinet.
– Jeg fikk jobben via Espen Friberg, som kjente en som jobber der da han jobbet i New York. Jeg hadde vel knapt lest det da jeg begynte der, men jeg visste jo at det var en institusjon for illustrasjon, sier Kaltenborn.
Han beskriver folkene i magasinet som hyggelige, avslappede og morsomme å jobbe med.
– Med noen få unntak er prosessene veldig korte og ryddige, med lite eller ingenting frem og tilbake. Nå føler jeg at jeg skjønner hvorfor de kontakter meg når de gir meg en jobb, og hvorfor de ser for seg at jeg er riktig person til å illustrere akkurat denne teksten, sier han.
Nervøs første gang
Da telefonen til Kristian Hammerstad ringte en gang i 2009, ante han ikke at det var noen fra The New Yorker i andre enden.
– Jeg var klar over at magasinet hadde en lang historie for illustrasjon og noveller, men for meg var det mest et blad der mange av de store forfatterne var blitt publisert. Jeg hadde aldri tenkt over at de ville ha mine tegninger, sier Hammerstad.
Han tror magasinet oppdaget ham gjennom tegninger på nettet, etter at han hadde laget mange plakater for klubber og diverse andre oppdrag.
– Den første jobben kom ganske bardust på og ble veldig nervøs. De fleste oppdragene mine kommer på mail, men av en eller annen grunn ringte de meg. Kanskje det var fordi jeg ikke hadde gjort så mange «ordentlige» oppdrag enda og de måtte sjekke om jeg var klar i toppen, sier Hammerstad.
– Ikke overtenk det
Hammerstad ga ut tegneserien Trigrammaton i 2016. Som illustratør har han tegnet for blant andre Le Monde, Morgenbladet, Aftenposten, The New York Times og The Atlantic. Når han har tegnet de rundt 20 illustrasjonene sine for The New Yorker forteller han om et større ønske enn normalt om å levere noe bra.
– Det handler mye om at de stoler på deg som illustratør og sjelden kommer med føringer. De vil liksom bare ha ditt syn på saken, så det viktigste er bare å satse på noe man synes blir gøy selv, og ikke overtenke det for mye. Om det går an, sier han.
Vinneroppskriften
Rui Tenreiro har så langt laget rundt 10 illustrasjoner for The New Yorker. Han fikk oppdraget siden han hadde jobbet med en av redaktørene i The New York Times.
– Jeg visste ikke så mye om The New Yorker da jeg startet, men jeg visste det var et godt magasin, sier Tenreiro.
Tenreiro ga ut sin andre tegneserieroman tidligere i år med Nedzus lykter. Han er enig med Hammerstad i at en illustrasjon skal være være illustratørens blikk på teksten.
– Illustratøren burde unngå å illustrere etter en bestemt visuell stil. Hver kunstner har en unik løsning, sier han.
De tre illustratørene har svært ulike stiler. Der Kaltenborns tegninger har en tiltalende overflate, preges Hammerstads illustrasjoner av en indre uro. Tenreiro på sin side virker være i sitt ess i mer cerebrale situasjoner.
Når alt kommer til alt er selv de mest prestisjefylte oppdragene bare en jobb som må gjøres. Og Bendik Kaltenborn har en måte å gjøre illustrasjonene på som oppsummerer måten alle de tre jobber på:
– Les teksten hvis den foreligger, gjør masse research om saken krever det – og sett i gang og tegn som besatt.
