Den beste festen du kan besøke mellom to permer

Helt blå. Med blå, stripete selebukser, mørkeblå skjorte. Blå øyne og blå lepper og en stor blå nese. Han er den alle venter på, på at skal komme. Han er den noen gjør alt for å ligne på. Han vet hva som er gøy, han finner opp hva som er gøy, han er den alle hører på, vil snakke med, vil danse med, vil ligge med. Men hvem er han?

På feil sted av Brecht Evens har etterhvert blitt godt kjent både i Europa, Canada og USA – svært velfortjent kjent må nevnes – og nå finnes den endelig på norsk, utgitt av No Comprendo Press.

Det er en fargerik – man får lyst til å si fargesprakende (eller fargesmakende) – utgivelse. I et litt uvant format, i en ganske uvant strek, maler Evens fram tomrommet rundt en person. Og så lyset når han kommer, og skuffelsen når han går. Dette tomrommet eies kollektivt, av alle i byen, virker det som. Alle vet hvem han er, alle snakker om ham, alle venter på Robbie.

Uten sidestykke

Aldri før har jeg sett en lignende tegneserie. Malt i lag på lag med akvarell, uten ruter, uten streker, bare penselstrøk. Penselstrøk som får alle til å virke levende, som at de beveger seg – Evens er en mester til kroppsspråk. Til tross for at de mønstrede klærne ofte glir inn i, og smelter, sammen med bakgrunnene – ja ofte blir personene selv halvt gjennomsiktige og man ser andre mennesker inni dem, gjennom dem – så blir det aldri uoversiktlig. Dette er med på å gi bildene en sterkere helhet, menneskene og omgivelsene henger sammen. Dialogteksten har forskjellige farger for hver person som snakker, i stedet for bobler eller streker som jo er det vanlige i tegneserier. Likevel er man sjelden i tvil om hvem som sier hva, teksten glir inn i, og blir en integrert del, av bildene.

Illustrasjon: Brecht Evens
Med bare farger og penselstrøk klarer Evens å gi uttrykk for et helt menneskes følelsesliv. Illustrasjon: Brecht Evens

Den allmenne selvopptattheten

På feil sted er en ren studie i klossete sosiale situasjoner, strandede samtaler, selvopptatte mennesker som mislykkes i å opprettholde imaget. Som Gert, som prøver for hardt å få festen i gang på den slitsomme albue-i-sida-måten som ingen liker. Som jentene på kjøkkenet som på få setninger klarer å gjøre narr av både Gert og hverandre. Folk er passiv-aggressive, folk sier ikke det de mener, folk forteller hverandres hemmeligheter og alles usikkerhet gjør dem smålige. De er aldri fornøyde med hva de har, være det kjæreste eller en jobb, fordi muligheten til noe bedre, symbolisert av Robbie, finnes. Det er nesten ekstremt i hvor stor grad alle i serien mangler lydhørhet for hverandre, hvordan de alltid snakker forbi hverandre.

Sosiale vanskeligheter

Denne serien dveler i disse keitete og pinlige øyeblikkene, scene etter scene er bygget opp mot, og rundt, situasjoner der folk hverken lytter til, eller bryr seg om, hverandre. Til tross for at dette er den grunnleggende holdningen i serien er dette er gjort med lett hånd, det blir aldri tungt. Det er underholdende, dette er underholdning og ofte er det veldig gjenkjennbart. Som når Gert står på do og øver seg på en spøk som selvfølgelig faller til jorden når han framfører den. Eller når Nomi står og danser sammen med vennina si lenge etter at venninna har funnet noen andre å danse med. Evens lar en virkelig få studere alle de små mislykkede øyeblikkene i det store sosiale spillet, steder der vi alle en gang i mellom kommer til kort.

Denne serien dveler i disse keitete og pinlige øyeblikkene, scene etter scene er bygget opp mot, og rundt, situasjoner der folk hverken lytter til, eller bryr seg om, hverandre.

Mannlig it-girl

I denne settingen er det kanskje ikke pussig at Robbie, seriens it-girl, er den eneste som faktisk lytter til andre, og som insisterer på at de skal si det de virkelig mener, fortelle hva det er de egentlig vil ha, og på å gi dem akkurat det. Men selv her er det et uttrykk for en vanvittig selvopptatthet, ikke et ønske om å komme nærmere noen. Et sted sier han til jenta han nettopp plukket opp at han trenger «… noe som gir meg en pekepinn og utdyper rollen din litt. Så du ikke blir en statist i filmen min.» Robbie er overalt, men ingen steder, han danser, snakker, hopper fra lysekroner og spiller på triangel, han får folk til å føle seg sett, men man får aldri tak på ham, blir aldri klok på ham, kan aldri holde ham fast.

Illustrasjon: Brecht Evens
Festen tar aldri slutt og leverer på alle plan. Illustrasjon: Brecht Evens

Den perfekte festen

Og nettopp dette med å ikke kunne holde fast opplever jeg som et tilbakevendende tema. Hverken barndommen, for Gert, eller Robbie, for Nomi, eller festene. De glir over i hverandre akkurat som bildene. Også stedene flyter inn i hverandre, en bit av Berlin, en bit av Barcelona, en bit av Belgia, selv bygningene vokser inn i hverandre. Disco Harlem, der to av de tre festene i serien foregår, er et drømmested, er den perfekte festen, stedet som har alt. Flere etasjer med dansegulv, spennende drinker, trapper, hemmelige rom og en plutselig hage. Det går en liten gul heis mellom etasjer der folk enten lager mystisk og eksotisk mat i kjøkkenet, har orgier eller spiller konsert. Det finnes til og med et rom med rustninger og middelaldervåpen. Og det finnes alltid et rom til. Og et til. Og alle, absolutt alle er klare for hva som helst – en god fest, en god fest.

Et blått omdreiningspunkt

Serien pendler tematisk mellom disse to ytterpunktene. En og en er det ingen nærhet mellom folk, alle er langt fra hverandre. Men på festene oppheves dette, flere steder smelter folk sammen til en masse, beveger seg og tenker som én mengde, én fest. For aldri har vel den perfekte festen der alt er gøy og alt plutselig kan skje blitt beskrevet så godt som i På feil sted. Og aldri går det over og blir kjedelig og uproblematisk, nettopp fordi festenes blå omdreiningspunkt er den man aldri får tak i og aldri kan holde fast.

Illustrasjon: Brecht Evens
Hadde Disco Harem eksistert i virkeligheten, noe det dessverre ikke gjør, hadde det lett blitt kåret til verdens feteste utested. Illustrasjon: Brecht Evens

Endimensjonale kvinner

Én kritikk man likevel kan rette mot På feil sted er de temmelig stereotype kjønnsrollene. Alle kvinnene (på nær en dverg med stort hjerteformet hår) har klassiske feminine attributter som kjole, skjørt og langt hår. Gjerne veldig korte kjoler og skjørt. For det meste snakker de om klær, sko, sex og å rydde opp etter guttene i kollektivet, ja, hvis de altså ikke er opptatt med å gi hverandre dårlig selvtillit. Framstillingen av de få mennene som får plass i serien er mindre stereotyp – slik framstillingen av menn i forskjellige kulturuttrykk jo ofte er.

Noe stiv norsk

På norsk opplever jeg at slang og dagligspråk lett faller sammen og blir kleint i stedet for avslappa. Og siden På feil sted er gjennomført muntlig i formen – med alle fyllord og pauser det innebærer – kunne jeg ønsket at oversetteren hadde gått mer etter å fange det muntlige og tilforlatelige, tonen i det som blir sagt, og ikke den nøyaktige betydningen av ordene. Noen steder er det litt stivt. Jeg har for eksempel vanskelig for å forestille meg noen åpne med “kjære venner” når de vil fortelle noe. Jeg har heller aldri hørt noen si «Han kan godt få nullstille meg» om noen de liker.

En av 2000-tallets beste

Utover dette er dette en av de mest interessante og vakre seriene jeg har lest, og den har attpåtil den fineste (hetero) sex-sekvensen jeg har sett i noen tegneserie. No Comprendo Press har valgt å trykke den i samme størrelse som originalen, en del hakk større enn den engelske utgaven, noe den virkelig kler. Det gir bedre mulighet for å studere og nyte de mange vakre oppslagene, men en av sidene er veldig pikselert, som om den er blåst opp fra en fil med lav oppløsning. Om dette har noe å gjøre med at flere av originalene forsvant på et tog (fortalt av Evens under OCX for et par uker sida) vet jeg ikke, men dette er heldigvis et ensidestilfelle. Alt i alt, dette er en serie man absolutt bør unne seg.

 
 
 
 

Se Brecht Evens fortelle om boka i dette MTV-intervjuet fra MOCCA 2011