Selvbiografiske virkemidler har blitt så vanlig i alternative tegneserier de siste tiårene at jeg nesten skvetter når noen har laget en historie helt uten seg selv i. Etter å ha lest om folks private reise-, spise-, runke- og horevaner har jeg ment at jeg har fått min dose intimtyranni for en stund og fint kan fokusere på bøker med litt mindre førsteperson i seg. Men som anmelder kan man jo ikke bare velge og vrake, ting blir utgitt, og da skal de leses. Dermed åpnet jeg opp Dominique Goblets selvbiografiske historie «Den som later som lyver», og kunne etter endt lesning konstatere at den selvbiografiske sjangeren heldigvis er langt fra død. [infobox]
Stilblanding
Goblet har ikke akkurat rendyrket ett uttrykk i denne utgivelsen. Sidene begynner i rosa-hvitt, går over til gulbrune, ville etapper, før rolige blyanttegnede sider i grått tar over helt til boka avsluttes med Rothko-inspirerte malerisider. Det virker spennende ved første gjennomblading, men jeg stilte meg også fort spørsmålet: Hvordan kan et slik virvar av teknikker bli bundet sammen til én god og sammenhengende bok? Vel, man lærer så lenge man leser.
Selvrettferdighetens far
Boken kretser rundt Goblets forhold til sin alkoholiserte far og til en utro snik av en drittsekk-kjæreste. Vi hopper i tid og tematikk, men selv om sidene visuelt sett er ganske rotete mister vi ikke fortellingens nerve av syne. Dette er en trist historie hvor følelsen av urettferdighet setter seg i magen allerede i første kapittel. Men Goblet blir ikke noe offer eller helgen heller, noe som fort kunne skjedd når man selv skildrer så mange urettferdige episoder. På den andre side blir ikke faren og kjæresten rene demoner, de vises i all sin egoisme, men med menneskeligheten inntakt. En ren demon kan derimot farens nye dame sies å være. Det skrik-aktige kreket hun fremstilles som er like skremmende i utseende som i uttalelser. Siden hun bare spiller en birolle fungerer den fremstillingen greit og skaper effektivt en uhyggelig atmosfære i farens nye hjem. Selv er han mest opptatt av å benekte sin egen alkoholisme og skryte av sin egen innsats som far.
Ting tar tid
Belgiske Goblet (født 1967) har laget tegneserier siden 90-tallet og var en del av det belgiske tegneseriekollektivet Frémok før hun vekslet til franske L’Association. (Forlaget hvor David B. og Lewis Trondheim er blant grunnleggerne.) Nesten like lenge har hun jobbet med «Den som later som lyver». Det første kapittelet fikk forlegger Jean-Christophe Menu se i 1995, tolv år senere kunne han endelig utgi boken. Denne lange tilblivelsesprosessen merkes i boka, både på grunn av de vekslende stilene og på en mindre siktbar måte. Man føler rett og slett at tiden går, noe de mange tekstløse tegningene boka igjennom bygger opp under. «[…]for det er tiden som er det egentlige råmaterialet for denne boka», skriver Menu i sitt forord og det stemmer både for innholdet og prosessen.
Sinneskrift
Å tegne sorte sider som bilde på depresjon er ikke så veldig originalt, men som det meste i denne boka gjør Goblet det på en så særegen måte at det blir som et helt nytt virkemiddel. Disse sidene står også i dialog med de lysere Rothko-sidene mot slutten av fortellingen. Sammen utgjør de bokas ytterpunkter og skaper rolige hvilepunkter mellom de andre estetisk utagerende partiene. Jeg tror aldri jeg har sett sinne bli uttrykt så godt i bokstaver før, i det hele tatt er skriften en svært viktig og integrert del av tegningene. Goblet lar skriften rase og lide med enorm intensitet, og den tar ingen hensyn, heller ikke til bildene den gjerne overskriver. I norsk språkdrakt ser boka like imponerende ut som det jeg har sett av originalen. Goblet har selv håndtekstet den på norsk, noe som må ha vært et svært tidkrevende arbeid, men et hun får full uttelling for.
Tøff utgivelse
Med sin eksperimentelle stil og personlige innhold er ikke «Den som later som lyver» en opplagt storselger på norsk. Dermed er det ekstra gledelig at No Comprendo Press tør å la kvalitet gå foran salgshensyn. Selv hadde jeg nok aldri kommet fram til denne boka uten deres utgave og jeg håper en god del andre vil ha det på samme måte. For dette er en bok som utfordrer, og videreutvikler, våre forestillinger om hva en tegneserie kan være uten at det overskygger historien. Og det er ikke så lett som Goblet får det til å se ut til.
