Gratulerer med den tiende festivalen! Hvordan går forberedelsene?
– Takk! Ting er akkurat slik de skal være. Nå begynner det å bli skikkelig travelt, og jeg har begynt å våkne klokken seks om morgenen. Men vi kommer i mål, og gleder oss veldig.
Hvem er det som får i stand festivalen hvert år?
– Vi er en arrangementskomité med rundt 12 medlemmer. Til daglig er jeg leder for Serieteket på Deichmanske bibliotek, men jeg jobber i en ti-tjue prosents stilling med festivalen hele året. Flere i komiteen jobber på Serieteket, men vi har også tegneseriekritikere, tegneserieskapere og folk med erfaring fra prosjekter og arrangementer. Noen har vært med fra starten av, men vi prøver å hanke inn nye medlemmer underveis. I tillegg har vi frivillige som arbeider under selve festivalen.
Du er en av dem som har vært med fra starten av. Kan du fortelle om bakgrunnen for å starte en tegneseriefestival i Oslo?
– Hovedstaden har jo det største tegneseriemiljøet i Norge, så det skulle bare mangle å ikke ha en tegneseriefestival her. Dette var noe som hadde blitt snakket mye om, men høsten 2006 kalte Serieteket inn til et møte med tegneseriebutikker, forlag og enkeltpersoner: Rett og slett folk som hadde vist et engasjement for å lage tegneseriefestival. Vi ville skape en festival som hadde et voksent fokus, en festival som kunne være vel så interessant for aktørene selv.
Hvordan gjør dere festivalen interessant for tegneseriemiljøet?
– Vi har hatt et nært samarbeid med tegneseriegruppen i Grafill. Vi har også hatt workshops og seminarer for serieskapere helt fra starten av. Det var viktig for oss å skape en møteplass for hele tegneseriemiljøet. Markedsplassen er fin på den måten, men gjennom fester og arrangementer ville vi også legge til rette for at folk i miljøet kan møte hverandre, skape et nettverk og kanskje finne noen man vil samarbeide med.[infobox]
Er det ikke litt lumpent å utelukke barna fra festivalen?
– Vi har bevisst utelatt barn fra festivalen. Serieteket startet opp Seriefest for tre år siden, en egen tegneseriefestival for barn. Da vi startet ønsket vi at tegneserier skulle bli tatt mer på alvor. All ære til Donald, men vi ønsket å komme bort fra Donald-stempelet som tegneserier gjerne fikk på den tiden. Vi ønsket å vise allmuen mangfoldet av hva tegneserier kan være, å fokusere mer på eksperimentelle tegneserier, og vise frem ting som ikke så mange kjente til fra før. OCX har en nokså vid målgruppe, og henvender seg til både ungdom og voksne. Når vi utelater tegneserier for barn, er det enklere å lage en bedre festival med skarpere fokus. Hvis man skal ha en festival for alle blir det fort litt for generelt og litt for åpent.
Hvordan har festivalen utviklet seg siden starten? Hvordan vil du beskrive den i dag?
– Jeg synes festivalen har utviklet seg i en veldig profesjonell retning rent arrangementsmessig. Når vi har masse gjester på festivalen vår, er det viktig at alle arrangementer og programposter blir bra utført. Jeg tror også vi har klart å skape den møteplassen vi ønsket. Når vi har hatt store forlag som amerikanske Fantagraphics og canadiske Drawn & Quarterly her, har norske forlag fått mulighet til å møte dem. Om vi kan bidra til at norske tegneserier blir utgitt i utlandet, er det veldig kult.
Hva har høydepunktet vært for deg i løpet av disse ti årene?
– Jeg synes det var utrolig stas å ha Fantagraphics her i 2011. Kim Thompson – som dessverre er død nå – var her, en mann som siden 1970-tallet var med å bygge opp det forlaget som har vært så viktig for tegneserier både i USA og i Europa og for norske tegneserieskapere. Det var stas at vår egen Jason var med på forlagspresentasjonen, siden han blir gitt ut av Fantagraphics i USA.
…og den største nedturen?
– Er det lov å si at det var Paul Pope? Det var mye arbeid med å få ham hit, og da han først kom hit så leverte han ikke.
Nei, han dukket ikke opp på programposten sin på kvelden? Det endte med at tidligere Empirix-redaktør og Dagbladet-kritiker Erle Marie Sørheim slo til ham da han dukket opp på OCX-festen etterpå – en hendelse som i sin tur ble tegnet av Jason.
– Jeg fikk ingen forklaring av Pope noen gang om hva som hadde skjedd. Men jeg er god til å fortrenge ting som ikke har gått så bra.
Hva slags publikumstall har festivalen?
– Vi har tellere installert på biblioteket, men det er vanskelig å si hvor mange som går ut og inn flere ganger. Det kan være alt mellom to og fire tusen.
Så mange? Det tallet virker veldig høyt for en festival som har sitteplasser til godt under hundre mennesker foran scenen?
– Ja, det antallet er jo som sagt ikke eksakt. Og det er som sagt umulig å vite hvor mange som går ut og inn flere ganger. Med publikum telles jo mange flere steder enn de som er på programpostene. Husk, det er mange arenaer: scenen med 100 plasser er bare én, det er også Serieteket, baren, markedsplassen, både onsdag, torsdag, fredag og lørdag. Vi teller med rubb og stubb. Slengere og de som blir værende. Vi har også mange ganger hatt arrangementer andre steder i byen, i regi av OCX. Da har publikumsantallet der også blitt telt.
Hvem er det som bestemmer programmet på OCX?
– Det er arrangementskomiteen, med Aksel Kielland som programsjef. Jeg har også en del å si som festivalsjef. Når vi starter har vi en åpen dialog om hvem vi har lyst til å ha på festivalen, men det må være et stort engasjement i komiteen for de gjestene vi inviterer.
Hva på årets program er man nødt til å få med seg?
– Åpningen kommer til å bli så kul i år, fra vi åpner klokken fem på fredag! Vi åpner hver festival med en fanfare, og vi har noe på gang i år også med mye pomp og prakt. Aslak Sira Myhre skal holde åpningstalen, og jeg og Aksel skal presentere gjestene med manus fra Flu Hartberg. Det blir en mulighet til å se alle de spennende gjestene på en gang! Ellers skal komiker Dag Sørås intervjue Joan Cornellà, og så blir Seriemord som vanlig et høydepunkt med Flu Hartbergs utvalgte gjester i panelet.
Hva sier du til dem som mener årets program er nokså svakt?
– Jeg sier da at det er superviktig at de kommer på festivalen for å oppleve de sterke gjestene vi har. De to største navnene på programmet er tegneserieskapere som er større navn på internett enn i tegneseriebutikken, og det betyr at de også har et litt annet publikum enn mange andre vi har hatt besøk av opp gjennom årene. Dette er et bevisst valg fra vår side, og bunner i at vi ønsker å være en festival som kontinuerlig fornyer seg. De første årene man lager festival er det mange navn å ta av, men etter å ha holdt på noen år blir det vanskeligere og vanskeligere, og da må man være bevisst sin rolle som formidler. Vi tenker også mye på hva som er store navn. Lenge hadde vi Fiona Staples på kroken. Hun var klar til å komme, men noen uker senere avlyste hun. Og da jeg gikk og sutret litt, reagerte mange med å spørre «Fiona hvem?» Men det er ingen grunn til å tenke at programmet er svakt. Vi har et veldig bra norsk program, og de utenlandske gjestene vi har – som Kate Beaton – er superaktuelle. Vi trenger ikke verdenskjente navn for å lage en god festival.
Er det noen gjester dere inviterer år etter år?
– Daniel Clowes får en henvendelse fra oss hvert år. Vi har ikke fått det til ennå, men gir ikke opp. Robert Crumb er også på listen over folk vi alltid inviterer. Om vi hadde fått Alan Moore, hadde nok alle vært fornøyde.
Hva er den største utfordringen med å lage en tegneseriefestival i 2016?
– Det er nettopp det å få trekkplastere. Veldig mange har vært her allerede nå. Om man bare kunne jobbe med festival hele tiden, kunne man ha tid til å pleie invitasjoner kontinuerlig. Men vi har en veldig god organisasjon ved at vi arrangerer festivalen på Serieteket. Det gir oss økonomisk stabilitet, og det er en sikkerhet for dem som gir pengestøtte at Deichmanske bibliotek på en måte ligger bak det hele.
Tror du det er vanskeligere å arrangere en festival kun basert på frivillighet?
– Jeg kan si at det er mye lettere når vi har med oss Deichmanske. Den nye tegneseriefestivalen i Bergen er smarte når de arrangerer på Bergen offentlige bibliotek – og litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger gjør det samme. Om jeg ikke kunne gjøre dette som en del av jobben min, hadde det vært vanskelig å arrangere OCX. Å holde på frivillig år etter år er kjempekrevende, og jeg vil anbefale alle som gjør det å knytte seg til noen institusjoner.
Hvordan passer OCX inn blant de andre tegneseriefestivalene i Norge?
– Vi er ganske forskjellig fra de andre festivalene. Da vi ble til var det bare Raptus som eksisterte, og vi var veldig opptatt av å få en annen profil enn dem. Det er ikke noe poeng i å ha to helt like festivaler. I dag er vi en unik møteplass. Vi holder til på et ganske lite geografisk sted hvor vi kan samle folk, og vi bruker mye ressurser på å ta vare på gjestene våre. Det gjør at de får en god opplevelse av festivalen, og det smitter over på publikum. Det er en god stemning på OCX.
Det kommer stadig flere tegneseriefestivaler i Norge. Er det plass til alle sammen?
– Ja, jeg synes det er kult at det blir mer oppmerksomhet rundt tegneserier. Det finnes en million litteraturfestivaler, det trenger vi for tegneserier også. Vi vil være en internasjonal festival, og når man starter festivaler andre steder i Norge er det viktig å ha med den lokale forankringen også. Så lenge man ikke arrangerer dem samtidig, er det bare positivt.
Det deles ut en ny tegneseriepris under festivalen i år. Hva kan du fortelle om den?
– Det er prisen «Årets tegneserie», og det er 30.000 kroner til den beste tegneserien som har blitt gitt ut i året som gikk. Serieteket står bak, sammen med Tronsmo bokhandel og Grafill. Vi startet prisen fordi vi har lyst til å fokusere på at tegneserieskapere må fortsette å være tegneserieskapere, og gjøre ekstra stas på de beste. I år deles den ut av selveste Finn Graff.
Hvordan ønsker du at festivalen skal utvikle seg de neste ti årene?
– Jeg håper vi fortsatt kan være en skarp festival som ikke er redd for å kuratere på en ikke helt åpenbar måte. Om folk synes det ser ukjent ut, kan de komme hit og bli overrasket. Det å utvide folks horisont når det kommer til tegneserier har vi lyst til å fortsette med i ti år til.
