Øyvind Naterstad er sjef for Raptus-festivalen, og tok over for Raptus-general Arild Wærness i 2014.

Empirix møtte festivalsjef Øyvind Naterstad på Dickens i Bergen for to vamle glass dispenser-cola og en prat om tegneserier. Slik gikk det for seg:

Hvordan går forberedelsene?

– Det går veldig bra. Vi har en del å gjøre fortsatt, men vi ligger godt an.

Hvor lenge har dere jobbet med årets festival?

– Siden i fjor sommer egentlig. Allerede på slutten av festivalen i fjor kunne vi annonsere to navn, Yoann og Eric Maltaite. Yoann tegner Sprint, som jo er en av de mest ikoniske europeiske seriene som finnes. Vi prøvde også å få manusforfatter Vehlmann til Bergen, men han kunne dessverre ikke i år. Maltaite er ikke så kjent i Norge, men han er aktuell med Choc, hvor skurken fra Tif & Tondu får en origin-historie. Han er en spennende tegner som har gjort mye forskjellig, også en del erotiske tegneserier.

Hva er rollen din som Raptus-leder, er det du som bestemmer programmet?

– I praksis er jeg styreleder. Jeg er den som er ordstyrer, og ser at vi får ting på plass. Vi er en gruppe på fire som sitter og jobber sammen: Frode Haaland som har vært i ledelsen i Raptus i veldig mange år; Kai Marthinussen og Anette Wold. Og så er det veldig mange frivillige som hjelper ved siden av.

[infobox]

Stor stas for Game of Thrones fans: Storyboard tegneren Williams Simpson kommer til Raptus!
Stor stas for Game of Thrones fans: Storyboard tegneren William Simpson kommer til Raptus!

Du har allerede nevnt Yoann og Eric Maltaite, men hva er de andre høydepunktene på årets festival?

– Jeg ser frem til Peter Madsen, som kommer sammen med konen sin for å snakke om barnebokserien om troll. Og så Jan Kjær, han skriver barnebokserien Taynikma som slår veldig an blandt gutter, som det tradisjonelt er vanskeligere å få til å lese. Han tegner også Nomerne, som er ekstremt populære i Danmark. Så vil jeg trekke frem William Simpson, en irsk tegner som er storyboardkunstner på TV-serien Game of Thrones. Vi prøver å få en god spredning på festivalen, men dessverre får nok ikke jeg sett så mye av dem. Jeg pleier å kunne få med meg et halvt foredrag før jeg må løpe videre.

Jeg husker den første gangen jeg var på Raptus og fikk møte Bone-tegner Jeff Smith. Jeg har knapt vært så starstruck før eller siden. Hva er ditt beste Raptus-minne?

– Det er mange fine minner. Jeg satt signeringsvakt med Sprint-tegner Janry i tre timer. Det var ganske artig, og han tegnet en hel A4-side med Spiralis og Lille Sprint til meg. Don Rosa er en person du husker uansett, han setter preget sitt på programmet uansett hva det er.

Han er en fin blanding av southern gentleman og nerd.

– Han er litt bestefaraktig, veldig hyggelig og snakker godt med alle. Men han har veldig bestemte meninger.

Det var en veldig god seanse da han i 2010 viste frem bilder og snakket om tegneseriesamlingen sin.

– Det skulle være en programpost som var noe annet enn Donald. Han var litt lei av Donald, og dette fikk vise frem en annen side av ham.

Hvor lenge har Raptus eksistert nå?

– Det er den 20. festivalen i år. Eller, det er litt uenighet om hva som faktisk var den første festivalen. Vi skal i alle fall ha en programpost i år der alle de tidligere Raptus-lederne skal se litt tilbake, på hvordan det er nå, og litt på fremtiden.

Har festivalen endret seg siden glansperioden på starten av 2000-tallet? Den gikk gjennom en vanskelig periode for noen år siden?

– Strukturmessig prøver vi å bli bedre. Jeg har ikke vært med i styret i så mange år, og kjenner bare årene mellom 2001 og 2009 veldig overfladisk. Alle lederne har prøvd å sette sine egne preg på festivalen: Trond Stien hadde stor interesse for fransk-belgiske serier; Arild Wærness har hatt forkus på superhelter og undergrunnsserier; Frode Haaland har hatt fokus på superhelter, og jeg prøver å blande litt av alt. Om jeg bare skulle følge mine interesser ville det fort blitt en veldig kjedelig festival.

Det var et veldig positivt steg for oss å gjøre festivalen gratis. Det føles på publikumstrykket også. Det har vært billig å komme inn før også, men terskelen for å betale er uansett høy for noen. Gratis inngang gir mindre arbeid for oss. Vi taper litt inntekter, men når publikum øker så øker den offentlige støtten.

Hvor mange er innom Raptus i løpet av en festival?

– Vi teller bare publikummere i trappeoppgangene på grunn av brannsikkerheten, og de tallene blir veldig rare fordi folk går opp og ned hele dagen.

Bare gi meg tallet dere gir til kommunen når dere søker støtte basert på publikumstallene da.

– Vi får støtte for antall programposter. Alle de årene jeg har vært med har vi hatt over femti foredrag, om du teller med foredrag på skoler og så videre.

Arild_Midthun_2014_02
Donald-tegner Arild Midthun kommer!

I 2013 var temaet for Raptus kvinnelige serieskapere, men siden har dere ikke hatt noen klare tema på festivalen. Hvorfor ikke?

– Vi har prøvd å få det til, men det har ikke passet for serieskaperne vi ville invitere som flaggskip for temaene. Det blir småtema istedet. I år har vi for eksempel mange tegnere som har tegnet troll i ulike versjoner: Midthun, Madsen, Kjær, Solberg. Så det blir et show med troll under festivalen i år, uten at det blir et stort tema for hele festivalen.

Det vil kanskje være enklere å få oppmerksomhet i pressen med et klart tema for festivalen. Er dere fornøyd med medieoppmerksomheten dere får?

– Vi synes det kunne vært mer. Tegneserier har kanskje ikke den store nyhetsinteressen akkurat nå. Men studentmediene er veldig interesserte, og radioprogrammet Tights har livesending under festivalen.

Er det dere som gjør en for dårlig jobb opp mot pressen, eller er det mediene som ikke kjenner sin besøkelsestid?

– Vi har pleid å sende ut pressemelding til alle interesserte journalister. Ting har blitt gjort på samme måte så lenge jeg har vært med. Kanskje vi må endre måten vi jobber på, at den har blitt utdatert. Mediene er av en annen type nå enn da Raptus var det aller hotteste. Det går også på at vi er frivillige som arrangerer festivalen. Vi har mye erfaring på mange ulike områder, og vi ønsker å forbedre oss på pressekontakten, men det er vanskelig å finne noen som kan jobbe frivillig med dette uten å få betalt.

Det begynner å bli en god håndfull tegneseriefestivaler i Norge nå. Er det plass til alle sammen?

– Ja, det tror jeg. Raptus og Oslo Comics Expo er de to store, og vi har forskjellige målgrupper. OCX har et mer alternativt preg, mens Raptus vil satse bredt.

Stribefeber i Kristiansand har vi et greit samarbeid med. Det er en annen type festival som har multimedia og film også. Jeg tror det er plass til alle, selv om Raptus og Stribefeber arrangeres med bare en ukes mellomrom. I USA og England er det veldig mange festivaler.

Så hvordan skiller Raptus seg ut? Hvem er publikum på festivalen?

– Jeg mener Raptus skal være en festival for alle, hvor alle kan finne noe de synes er spennende. Barna skal finne noe, de som liker fransk-belgiske serier skal finne noe, de som liker superheltserier…alle skal finne noe de liker, men de skal også kunne oppdage nye ting. Vi har ikke sett oss ut en målgruppe, og det er et valg som gir oss både styrker og svakheter.

Men det er alltid et fokus på barn på festivalen?

– Ja. En del av det er for å få offentlig støtte til festivalen, men vi ser også at om vi ikke gjør noe for barn i forhold til tegneserier, så blir interessen mindre over tid. I jobben min som lærer er det veldig sterkt fokus på lesing, og de berømmelige nasjonale prøvene som må gjennomføres. I fjor høst var en av tekstene elevene måtte lese en søndagsside med Donald. Det er fint at de som sitter på toppen også tenker at tegneserier noe man skal lese, og det er en annen type tekst å lese enn en bok. Det er en økt interesse i mange land å gjøre mer for å øke interessen for tegneserier blant barn. Copenhagen Comics har en egen barneavdeling med mange aktiviteter.

Det er jo nokså morsomt, og litt trist: Mange tenker kanskje fortsatt på tegneserier som noe som er for barn, mens virkeligheten er at alle de voksne som leser tegneserier må kjempe for å få barna interessert i mediet.

– Det var en holdning til tegneserier veldig lenge, at det var for barn og kanskje ungdommer. Nå har hovedvekten av utgivelser et annet fokus. Pondus, Nemi og Billy selger godt i Norge – for min del fikk jeg først øynene opp for Billy etter at jeg hadde vært i millitæret. Mort Walker besøkte Raptus [i 2000, journ.anm.], og det er en av de gjestene jeg har irritert meg mest over at jeg ikke fikk med meg. Besøket av Walker ledet til at en annen av de store amerikanske serieskaperne, Will Eisner, besøkte festivalen senere. Han fikk jeg heldigvis med meg.

Tegneserieskapere på stands under Raptusfestivalen på Litteraturhuset i Bergen.
Tegneserieskapere på stands under Raptusfestivalen på Litteraturhuset i Bergen.

Will Eisner var på festivalen i 2003. Det er lenge siden det har vært så store navn på Raptus?

– Tegneserier har fått en helt annen popularitet. På den tiden var ikke tegneserier i USA den store businessen de er i dag. De fleste av de virkelig store serieskaperne forlager å fly på business class, og mange av dem ønsker å få med ektefellen i tillegg. Det blir en veldig stor sum for én gjest. Vi prøver hele tiden å få det til, og jeg vil si at Yoann er en stor tegner med en stor serie.

Vi var litt inne på forskjellene mellom Oslo Comics Expo og Raptus. På starten av 2000-tallet var Raptus enerådende som tegneseriefestival, før serieskapere som ikke følte seg hjemme i Raptus sin profil startet OCX. Senest for et par år siden var det en artikkel i Bergens Tidende hvor serieskapere som Dongery-kollektivet sa at de ikke hadde noe å gjøre på Raptus. Er det synd, eller skal det være sånn at ikke alle finner seg til rette på festivalen?

– Jeg synes det er synd at det er sånn, så klart. Men en del serieskapere uttaler seg uten å ha vært på Raptus på en del år. Ting har endret seg, det har kommet nye folk til, og når vi har fått kritikk har vi sett på hva vi kan endre. Raptus har blitt en mer solid organisasjon hvor ikke alt hviler på lederen. Tidligere har det ikke vært noen å delegere til. En av bakdelene ved å jobbe som frivillig er at man prioriterer sin faste jobb fremfor det frivillige. Om man har flere å spille på, gjør alle en bedre jobb.

Om Dongery besøkte festivalen nå ville de fått en annen opplevelse?

tegneseriefest-169
Arild Wærness i kjent stil som Raptusleder. Her i samtale med blant annet Kristian Hellesund og artikkelforfatteren.

– Det spørs hva de kommer for. Noen reiser på festival for å selge masse, og da er de avhengige av å treffe publikummet på festivalen. Men vi har fått gode tilbakemeldinger fra tegnerne som har vært på festivalen. En del gjester kommer igjen år etter år. Vi klarer ikke å gjøre ting perfekt, en del føler at de har blitt litt oversett. Da har vi prøvd å gjøre grep, flytte på standområdet og skape en annen trafikk. Vi har hele tiden diskusjoner om hva vi kan gjøre bedre.

Arild Wærness var lenge «festivalgeneral», men ga seg før fjorårets festival. Er det noen forskjell i måten dere driver festivalen på?

– Det vil jeg tro, vi er to forskjellige personer. Vi har kanskje ulik lederstil. Arild er en person som gjør ting med en gang, men jeg delegerer litt mer. Arild har gjort en kjempejobb, og skoene hans er veldig store å fylle. Det var ikke lett for meg å ta den jobben, Arild har en stor pondus innen tegneserier på godt og vondt. Jeg har all respekt for ham.

Det må ha vært både fordeler og ulemper at festivalen var knyttet så sterkt til én mann med så sterk personlighet?

– Det var en del ting som var mer knyttet til Arild enn til Raptus, men det har også vært mange positive ting som er mye større enn de negative. Det var Arilds personlighet som gjorde at han fikk startet festivalen i utgangspunktet.

Hvor går festivalen videre? Hvor vil dere være om fem år?

– Vi håper å vokse litt. Vi ser utfordringer i Bergen i forhold til lokaler. Litteraturhuset er kjempeflott, men vi skulle ønske det var større. Neste lokale opp er veldig stort igjen. Vi mangler noe mellomstort, og håper å finne en løsning.

Helt til sist, jeg har lovet resten av redaksjonen å spørre: Hva er greien med cosplayerne som er på festivalen hvert år?

– Hehe, det er ikke så lett å svare på. Det begynte da Raptus holdt til på Hotell Terminus i 2009. Det begynte ganske smått med en cosplaycafé hvor servitørene skulle være cosplayere. Men så kom det noen ganske profesjonelle, blant annet en som var kledd ut som obersten i Hellboy. Han stod i seks timer rett opp og ned på Terminus, folk lurte på om det var en dukke eller en virkelig person.

Hvorfor i alle dager gjorde han det?

– Hehe, jeg aner ikke! Men cosplayingen ga en positiv effekt for festivalen. Da vi flyttet til studenthuset Kvarteret hadde vi et cosplayarrangement som vi tenkte ikke ville bli så stort, men det kom kjempemange. Vi har fulgt dette opp, og har en veldig god cosplayansvarlig. Vi har hatt nokså store stjerner fra cosplay-miljøet. Det er en god gjeng som kommer, og de skaper liv på festivalen. De er veldig positive. Du møter ikke cosplayere som er sure. De mest populære foredragene vi har hatt de siste årene, med unntak av Don Rosa, har vært cosplayforedrag.

Men cosplayerne er ikke bare tegneserierelaterte?

– Nei, de kler seg også ut som figurer i dataspill. De siste tre årene har vi hatt programposter om PC-spill på festivalen, for vi ser det er en interesse for det. Raptus er mer enn bare tegneserier.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.