Det har blitt hevdet, blant annet av tegneseriehistoriker Kristian Hellesund, at selvbiografiske serier er en ny trend. Tegneseriemiljøet i Norge er ganske lite, så det er ikke snakk om særlig mange slike utgivelser. Da er det flere som lager tegneseriedokumentarer og -biografier. Selv om det ikke er mange av dem heller.

Det kan diskuteres i det uendelige om dokumentarer og biografier bør settes i samme kategori, men la meg prøve å se om det er en trend – og om det er god business.

Ingebjørg Jensen er en journalist som jobber med tegneserier om barn under andre verdenskrig. (Bildet over er hentet fra Nazistempelet fra 2015.) Det er et ambisiøst prosjekt som hun snart har brukt 15 år av livet sitt på. Jensen er flink til å referere til kilder, og hun gjør et godt journalistisk arbeid. Hun reiser rundt på skoler med bøkene sin og underviser barn og ungdom om en del av krigshistorien få kjenner til. Jeg kjenner ikke til noen andre som gjør dette, og jeg synes arbeidet hennes er beundringsverdig. Men Jensen er ikke en tegneserietegner, og det er der prosjektet hennes lider mest.

Jensens motivasjon for å lage tegneseriene er å fortelle disse historiene fra krigen, og så vidt jeg har forstått er det skoleturneene hun tjener penger på. Hun skulle ha samarbeidet med en tegneserietegner som kunne løftet opp den visuelle delen av prosjektet.

To andre som har kombinert journalistisk arbeid og tegneserier er Steffen Kverneland og Lars Fiske. I likhet med Jensen har de også arbeidet i femten år med å lage dokumentariske tegneserier, men de jobber spesielt med kunstnerbiografier. Nå har jeg ikke undersøkt kildene de har brukt (og ikke kommer jeg til å gjøre det heller), men jeg tar det de forteller for god fisk. Begge to har en personlig driv i seriene sine, og du trenger ikke møte serieskaperne for å se engasjementet og energien de har lagt i prosjektene sine.

Kverneland og Fiskes biografier om henholdsvis Edvard Munch og Kurt Schwitters blir vist med sine gode og dårlige sider. Det er tydelig at Kverneland og Fiske beundrer dem de skriver om, men samtidig gjør de ikke feilen med å opphøye subjektene sine til noe annet enn det de var: drevne og dyktige, men og egoistiske og tragiske mennesker.

Men av disse seriene er det bare Kvernelands Munch som kan kalles en salgssuksess, – og da mer på linje med albumserien Krüger og Krogh heller enn til stripeserien Pondus sine salgstall. Kjente traumatiserte kunstnere selger, men barn som blir traumatisert av krig er ikke like underholdende.

Faktiske selvbiografiske tegneserier har Norge egentlig ikke så mange av. De som kommer nærmest er Anders Kvammen og Anja Dahle Øverbye. Begge tar utgangspunkt i egne opplevelser, men distanserer seg gjennom å forandre navn og steder i historiene. Det er kanskje det jeg har størst problemer med: Det er fiksjon, men ikke helt fiksjon. Bøkene hevder troverdighet fordi de er basert på virkelige hendelser, men ingen av hendelsene kan etterprøves. Burde de etterprøves?

I kunst vil man gjerne etablere autensitet, en «ekthet», som skal gi kunstverket en egenverdi det tidligere ikke hadde. Det skal være personlig fordi det er opplevd. Det er i min mening strengt tatt ikke nødvendig. Vi har alle levd liv som i ulik grad er preget av hendelser, mange gode og mange vonde. Det er empati med andre som gir en dokumentarisk tegneserie noe mer å fortelle. Jensen har empati med krigsbarna. Kverneland og Fiske har empati med dem de skriver om, men uten å sette dem på en pidestall.

Så selger empati?

I utlandet er dokumentariske ganske godt etablert. Joe Sacco er ledende på journalistiske tegneserier og har laget bøker som blir ansett som toneangivende innen sjangeren. De belyser vanskelige hendelser, som okkupasjonen av Palestina og beleiringen av den bosniske byen Gorazde. De er godt fortalt og bra bygget opp dramaturgisk. Sacco er en journalist som både kan skrive og tegne.

Guy Delisle er en animatør som har laget selvbiografiske bøker om perioder av sitt liv. De mest berømte er lagt til land i Asia, hvor han har jobbet som mellommann og regissør for lokale animasjonsteam som jobber på vestlige tv-serier. Ikke bare får du et innblikk i Delisle sine tanker, men han prøver også å gi leseren et innblikk i menneskene han møter. Han viser selvinnsikt, for eksempel når han oppdager at han for første gang snakker med seg selv – og ler av vitsen han forteller seg selv. Han tillegger den pussige oppførselen den knugende ensomheten han opplever i Kina: Det er rett og slett hjernens forsvarsmekanisme for å forhindre å bli gal.

Delisle gir samtidig en statusrapport på sin egen mentale helse, og en rapport på den mentale helsen til befolkningen i millionbyen Shenzhen: Ti millioner ensomme mennesker med økende grad av mental ubalanse.

Men Delisle dokumenterer ingenting av sine opplevelser. Det er ingen etterord eller referanse til intervjuer eller artikler, allikevel føles boken troverdig.

Norge har ennå ingen av Sacco og Delisles kaliber, men det er verdt å merke seg Esben Titlands tegneserieprosjekt om flyktningkrisen i Hellas. Det er en tegneserie som blander personlig observasjon og intervjuer. På Oslo Comics Expo 2017 var jeg på en presentasjon av prosjektet og hvordan det hadde utviklet seg. Jeg og alle i publikum var imponert over arbeidet han har gjort.

Så er dokumentariske, biografiske eller selvbiografiske tegneserier i Norge en trend? Nei, jeg kan ikke si det. Det er knapt en håndfull tegneserieskapere som arbeider i denne ganske brede sjangeren. Strengt tatt er det en sjanger med mange undersjangere.

Og til slutt, er dokumentariske tegneserier god business?

Vel, om du lager en bra bok om noe du brenner for, som er grundig på referansemateriale og som alle kjenner til, som Munch. Da er det penger i det. Ikke mye, tror jeg, men nok til en pjolter.

EN KOMMENTAR

  1. Det er interessant å lese funderingene til Are Edvardsen, om spesielt de som handler om meg selv, Ingebjørg Jensen. Jeg har to spørsmål til Are:
    Det første er setningen :
    1.» Men Jensen er ikke en tegneserietegner, og det er der prosjektet hennes lider mest». Hva mener du med? Hva er definisjonen på en tegneserietegner? Er dette en kvalitetsvurdering? Finns det absolutte kriterier for godt og dårlig tegneserietegning, som deles av alle kunstutdannede eller «forståsegpåere»? I så fall vil jeg la meg opplyse!
    Lengre ned i teksten skriver du «Hun skulle ha samarbeidet med en tegneserietegner som kunne løftet opp den visuelle delen av prosjektet». Da aner jeg en form for kvalitetsvurdering.
    Eller er det her snakk om din personlige smak? Selv er jeg en stor beundrer av Joe Sacco, men liker ikke hans tegninger.
    Den andre setningen jeg lurer på er:
    2. » Jensens motivasjon for å lage tegneseriene er å fortelle disse historiene fra krigen, og så vidt jeg har forstått er det skoleturneene hun tjener penger på». Her kunne du sjekket kildene, nemlig meg. Jeg lever ikke av skoleturneer. De siste to årene har jeg levd av stipend, støtte og salg av min siste bok «Dødsleiren». Det går fint.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her