Som en del av forberedelsene til å skrive om denne nye Dongery-samleboken, fant undertegnede frem sin lille bunke med Dongery-fanziner fra rundt årtusenskiftet. Der er det mye rart. De tynne A5-trykksakene er fulle av tekster og tegninger som ikke gir noen mening, som etter alt å dømme er blitt improvisert frem i hui og hast, som må være laget av noen med en nærmest pervers glede av å forvirre og frustrere leseren.
Likevel er de tidlige Dongery-utgivelsene vanskelige å avskrive som ungdommelig rølp. Både stil og tone er konsekvent gjennomført og den store mengden materiale vitner om betydelig arbeidsdisiplin. Også er jo mye av tullballet faktisk ordentlig gøyalt.
Dongery klikker
Bendik Kaltenborn, Flu Hartberg og Kristoffer Kjølberg
No Comprendo Press
«Hmm… Oddsen for at det er pop-idolet Trine Rein som har etterlatt seg dette rotet er marginal, men jeg føler meg forpliktet til å undersøke det,» sier Per og Rekene fra tegneserien ved samme navn.
Det er ikke tilfeldig at gjengen bak fanzinene – fem–seks kompiser som fant sammen på Manglerud videregående – 15–20 år senere er blant landets fremste illustratører og serietegnere.
Nå er den rare, svette fuglen her igjen
Dongery klikker er en samling med ensidere Bendik Kaltenborn, Flu Hartberg og Kristoffer Kjølberg har laget for Dagbladet siden 2016.
I motsetning til i de gamle fanzinene har tegnerne her gitt seg selv faste rammer å jobbe innenfor: Finn en tilfeldig overskrift i en tilfeldig norsk nettavis og dikt videre på den helt uavhengig av hva saken egentlig handler om.
Kaltenborn, som med det amerikanske prestisjemagasinet The New Yorker på kundelisten har vært Norges kanskje hippeste illustratør de siste årene, leverer de mest estetisk tiltalende sidene.
Noen steder, for eksempel i «Nå blir det monument her» og «To fikk bot», er riktig nok ikke de lekre fargene og den dynamiske streken hans nok til å dekke over for tynne ideer. Til gjengjeld er Kaltenborn alltid morsom når han, som i «Stemning for trasé over Ørskogfjellet», harselerer med nordmenn av den vel breiale typen.
Kjølberg, barnebokillustratør og vinner av Årets tegneseriepris 2018 for sin egen samlebok En som het, er gjengens mest uforutsigbare i både form og innhold.
Han har en hang til slitsomt nonsens («Vann pris for oransje briller») og intetsigende naivisme («Viste fram 29 år gammelt bilde»), men når han først treffer, som i «Ordføraren: – Eg er ikkje så veldig gira for å seie det sånn», kan Kjølberg underliggjøre selv noe så kjedelig som kommunale komitémøter.
Hartberg, som blant veldig mye annet er kjent for avisserien Fagprat, har laget flest sider og virker også å ha lagt mest arbeid i bidragene sine.
I karakteristisk tettpakkede serier får Hartberg vist hvor god han er til å skape tydelige typer (kverulanten i «Ser kritisk på skiltene», trønderen i «Gospelkoret fra Latvia får innføring i trøndersk kultur») og sitt gode øre for sjargong (50-tallsjazzerne i «Vi er ikke i stand til å tømme disse dunkene!», kontormedarbeiderne i «Kommunen vil KJØRE PÅ!»).
Noen av Hartbergs sider kan faktisk passere for normale humortegneserier.
Stupeflåten på Glælum dasker i flodmålet
Langt i fra alt i Dongery klikker kan sies å være bra. Sånn blir det bare når man jobber ut fra frie assosiasjoner. Denne usedvanlig innholdsrike boken gjør det likevel mulig å slå fast at
a) Dongery-gjengen er blitt skikkelig proffe.
b) Dongery-gjengen har lekenheten fra fanzinetiden i behold.
c) Dongery-gjengen er veldig morsomme når de først er morsomme.
d) Norske lokalaviser har mange rare overskrifter.
Så får det være opp til den enkelte leser å avgjøre hvor mye av dette som kan kalles satire, hvor mye som kan kalles kunst og hvor mye som bare er noe forbasket tøv.
