I 1999 forlot Jens K Styve tegneserieformatet til fordel for en karriere som grafisk designer og romanforfatter. Nå er han aktuell med sin første samleutgivelse av den selvbiografiske stripeserien Dunce.

Serien har både har vunnet Dagbladets tegneseriepris (2016) og Pondus-prisen (2017), og går fast som bi-serie i Lunch-bladet. På veien mot suksessen har flere aspekter av serien forandret seg.

Gjenkjennelige situasjoner

Styve begynte tidlig å tegne serier, og var medgrunnlegger av Jippi Forlag med Erik Falk i 1997. Finnfinnfinn av Styve var den aller første utgivelsen på forlaget, tett etterfulgt av Forresten #3.

«Det er jo akkurat slik det er», var kommentaren fra en kamerat da vi hadde lest Finnfinnfinn nummer 3 på tampen av 90-tallet.

Jens K Styve beskrev følelser vi definitivt hadde, men ikke helt visste å sette ord på. Evnen til å vekke sterke emosjoner er definitivt noe Styve har brakt med seg videre til serien Dunce.



Mer enn humor

Stripeserien Dunce skildrer hverdagsrelasjoner mellom far og sønn, og omgangskretsen deres fra blant annet skole og jobb. Den voksne hovedpersonen har et barnlig sinn som tilfører et friskt perspektiv til de ulike settingene i serien.
En av årsakene til Dunce-seriens suksess er måten Styve bruker stripeformatet til mer enn å bare fortelle vitser. Flere av stripene skildrer vare, klønete eller maktesløse situasjoner som bare tidvis er morsomme. Andre striper skildrer vakre øyeblikk fra hverdagen.

Vendepunktet finnes etter min mening i stripen hvor hovedkarakteren bærer sin tilsynelatende sovende sønn til sengs. Han mimrer tilbake til sin egen barndom, hvor det beste han visste var å late som om han sov fordi han elsket å bli båret til sengs av faren. I voksen alder oppdager Styve at det aller beste i verden er å være den som bærer.

Dunce Førstebossen Jens K Styve anmeldelse

Dumrianhatt

Navnet Dunce henviser til den spisse hatten som hovedpersonen i serien har på seg, på engelsk kalt «dunce cap». I populærkulturen brukes denne hatten ofte som disiplinerende virkemiddel i skoleklasser, hvor særlig urokråker har blitt plassert i skammekroken med en spiss papirhatt på hodet.

Anmeldelse

Dunce Førstebossen Jens K. Styve anmeldelse

Dunce - Førstebossen

Jens K. Styve

Egmont 122 sider

Under et intervju på utestedet Tilt i forbindelse med lanseringen, fortalte Styve at han har tegnet seg selv med dumrianhatt siden tenårene da han forsøkte å selge de selvpubliserte serier sine til butikker. «Vi kan jo alltids ha de inne men de selger ikke», var svaret fra Avalon. Seriene ble tatt inn men havnet i skammekroken.

Dunce førstebossen jens k styve anmeldelse
I 1997 tegnet Styve seg selv med spiss nese og dunce cap i serien Finnfinnfinn (Jippi forlag). Merk likheten mellom tegneren som barn og sønnen i Dunce.

Etter at Styve vendte tilbake til tegneserier i 2014 har det gått slag i slag med selvpubliserte tegneserier rettet mot et internasjonalt marked, boksamlingen JensK Sesong 1 på Jippi forlag i 2015, og fulltids sysselsetting som stripeskaper fra 2017. Styve har ingen grunn til å skamme seg lenger.

Fra Jippi til jay

Dunce Førstebossen deler mange fellestrekk med den første samlingen med den selvbiografiske figuren i JensK. Samtidig er mye forandret.

Formatet på den nyeste samlingen er større, samtidig som flere av stripene presses inn i et mindre format. Det opprinnelige oppsettet med en stripe per side kler etter min mening detaljrikdommen og komposisjonen i stripene til Jens K Styve best.

Dunce Førstebossen Jens K Styve anmeldelse

Flere selvbiografiske striper fra den første samlingen dukker opp med nye figurer og lettere gjenskrevet tekst i Dunce. Fra side 103 til 114 er de fleste stripene varianter av tidligere stiper. Her er det interessant å se hvordan de dårlige egenskapene Jens K Styve opprinnelig tilla sitt alter ego nå legges over på kollegaen hans. Er Styve i ferd med å pynte på selvbildet sitt?

Den salige følelsen av ro og kaffe som gjennomsyret de tidlige seriesidene med figuren Dunce er til dels borte i den nye samlingen. Noe av dette skyldes trolig fargeleggingen av stripene. Alf Steinsvik gjør en dyktig jobb med fargene, men det føles unektelig mer Pondus-aktig enn før.

Når det er sagt er Pondus en god suksess å strekke seg etter. Og ingen norske stripeserier kommer nærmere kvaliteten på Pondus enn Dunce.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her