Amerikanske Lucy Knisley tar også i denne utgivelsen opp reiser, sin interesse for mat, og angsten for å ta de riktige valgene – men uten at det setter dype spor.

Hva er det som er så fascinerende med å lese menneskers skildringer av eget liv? I bunn og grunn er det fint å se at de fleste andre mennesker også roter det til en gang i blant, være det med karriere, fremtidsplaner eller håpløse, romantiske fremstøt. Derfor er det heller ikke rart at den selvbiografiske sjangeren er svært populær innenfor tegneseriemediet.

Dagboksformat

Knisley’s har allerede etablert seg som en slik serieskaper og er nå ute med sin tredje utgivelse,  An Age of License: a Travelogue, på prestisjefylte Fantagraphics-forlag. Boka streber virkelig etter å bli mye mer enn bare et refleksjonsnotat om skaperen selv, men det fungerer ikke på samme måte som i for eksempel Gabrielle Bells dagbokserier, som i stor grad også skildrer reiser, ulike romantiske utfordringer og hverdagsliv i New York.

Illustrasjon: Lucy Knisley
Illustrasjon: Lucy Knisley

Knisley har en artig strek, hun har hjertesorg og hun liker å bruke tid på å bekymre seg. Mye burde dermed være på plass for at også hun kan skape en serie som inviterer leseren til å nikke anerkjennende over tingene som skjer i livet hennes.

Pompøse fraser

Men det halter litt, rett og slett. Det er mye mer interessant å lese om reisen og maten – Knisley bruker mye plass på å skildre ulike franske fristelser (og norske boller), som hun har gjort i tidligere French Milk (2008) og Relish (2013) – men det blir irriterende å alltid skulle få det servert med en lærerik selvinnsiktssaus oppå.

Foto: Fantagraphics Illustrasjon: Lucy Knisley
Foto: Fantagraphics Illustrasjon: Lucy Knisley

Svakheten til boka ligger i formuleringene: Knisley overdriver beskrivelser av forvirring og følelser, og klarer dermed ikke det som nevnte Bell får til – å la leseren selv trekke slutninger uten å bli holdt i hånda hele veien.

“Some trips are more than distance traveled in miles”, “Love is complicated, I’m not sure I’m very good at it” og lignende observasjoner fremstår også som noe pompøse og sukkersøte.

Twenty-somethings

Som leser er jeg ikke milevis unna Knisleys situasjon, i alle fall når det kommer til alder og karriereangsting, men hadde jeg mast like mye om å knytte hver eneste lille enkeltopplevelse opp til den store livssammenhengen, hadde  jeg syntes svært synd på min nærmeste omgangskrets.[infobox]Knisleys guttekonflikt – hun er forelska i eksen, men møter en svenske i New York, som hun treffer igjen flere ganger i Europa – blir rett og slett litt kjedelig. Det fremstilles på en så selvsentrert måte at det blir vanskelig å være utelukkende sympatiserende, det blir som når man må høre på ei venninne mase om en fyr hun liker som alle vet hun burde være over for lengst.

Illustrasjon: Lucy Knisley
Illustrasjon: Lucy Knisley

Sterke vannfarger

Svakheten i tegneserien understreker derimot også Knisley styrke som kunstner: fargetegningene av bybilder og observasjonene av mennesker er nydelige.

De fineste tegningene er de ordløse: Hotellrom uten forstyrrende dialog eller forklaring, som i Paris, der hun møter høstromansen igjen og senga med to puter og en koffert og en bag oppå får tale for seg selv.

Best er det når bildene får stå alene uten masete forklaringer eller analyser ved siden av.

Sjarmstalking

Knisley er løst knytta til Norge gjennom Raptusfestivalen i 2011, der Fredrik Rysjedal og Eirik Andreas Vik fikk inspirasjon til noe bisarre fanzinen When we Met Lucy Knisley, der hun ble skildret – eller stalket, alt ettersom hvem som beskriver det.

I boka har Knisley viet en side til det hun opplever som creepy, uprofesjonell og slem forfølgelse, og foreslår at de heller skal ta mot til seg og prate med henne neste gang.

(Misforståelser har kanskje skjedd flere steder på linja: I Kristian Hellesunds anmeldelse i avisa Lyderhorn, senere publisert på Serienett, konkluderer han med at det hadde vært artig med en norsk oversettelse av serien siden deler av handlinger er lagt til Norge, mens det i boka er skrevet at samme Hellesund over en øl «agrees to translate my travelogue into Norwegian!»)

Oppbrukt beskrivelse

Der nevnte Bell mestrer det å insinuere, oppnår Knisley i det store og det hele en effekt trolig motsatt av hva hun planla: heller enn å føle at man har noe ordentlig til felles med serieskaperen, blir man som leser litt irritert. Det er mildt gjenkjennelig, men det er ikke noe mer enn det.

Illustrasjon: Lucy Knisley
Illustrasjon: Lucy Knisley

«Age of License», et fransk uttrykk Knisley hørte i løpet av reisen (men slet med å finne igjen), skal være en betegnelse på den tiden man er fri til å prøve, feile og finne ut av hvordan man skal leve her i verden. Det er et fint konsept som utvilsomt passer til sjangeren.

Men det er navlebeskuende til det kjedsommelige, og både tegneren og fortelleren Knisley er best når tegningene får tale for seg selv. Når boka i tillegg på baksida er beskrevet som en «Eat, Pray, Love for the Girls generation» er det vanskelig å la være å rynke mildt skeptisk på nesa allerede før du åpner den.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.