En frivillig død handler om sorgens vesen og hvordan sorgen kan eies over tid. Med sitt første barn på fanget minnes Kverneland sin egen far i åpningsscenen til boken. Dette blir opptakten til å forsøke å forstå farens selvmord.
Sjangermessig er boken en selvbiografisk oppvekstskildring med tilbakeblikk som kretser rundt forfatterens far, Odd Kverneland (1925-1981). Stilmessig forener boken ulike tegnetradisjoner, med illustrasjoner som veksler fra det realistiske til det karikerte. Nytt med denne boken er en virkningsfull ekspresjonistisk pensel hvor flere av illustrasjonene enten er tilgriset, skriblet over eller mørklagt til et nivå hvor de nesten forsvinner. Disse bildene speiler tematikken i boken på mesterlig vis.
I velkjent stil fra tidligere bokverk som prisbelønte Munch (No Comprendo Press, 2013), beretter i tillegg Kverneland ved hjelp av fotografier, faksimiler og utdrag fra brev. Bruken av foto er virkningsfull og gir en skarp kontrast til de subjektive tegningene. Den utstrakte bruken av fotografier retter forøvrig tankene mot Iben Sandemoses glimrende fortelling om sin far i boken Ugler i Sandemosen (Cappelen, 1999). En frivillig død står på ingen måte tilbake for denne boken.
En frivillig død
Steffen Kverneland
No Comprendo Press, 2018
Ærbødig familiekrønike
Lest i sammenheng med den selvbiografiske Slyngel (No Comprendo Press, 2002) er det tydelig at Kverneland holdt mye tilbake om faren Odd i sin første barndomserindring. Samtidig har Steffen fått kritikk fra et familiemedlemfor å ha vært unyansert om sin farfar Olaus i den første boken. I En frivillig død beretter Kverneland nyansert om begge.
Bildet Kverneland gir av sin far er sammensatt og respektfullt. Minnene vekker beundring, stolthet og latter, men er flere steder også foruroligende i måten Kverneland dveler ved enkeltdetaljer. I et spesielt sterkt parti går Kverneland tett på farens smil. Bruken av nærbildet vekker ubehag og tydeliggjør hvor litte vittig farens anekdote om sin mor egentlig er. Kverneland supplerer sekvensen med å vise til utgivelsen Slyngel, hvor han selv tydde til humor for å beskrive vonde sider ved sin far. Med den nye boken brytes denne forsvarsmekanismen.
Med empatisk blikk skildrer Kverneland fremtidige konsekvenser av farens til dels fordomsfulle ytringer og i økende grad negative handlingsmønstre knyttet til alkohol og isolasjon. Ikke én gang faller han for fristelsen til å klandre sin far for selvmordet. I stedet møter leseren ektefølte forsøk på å forstå de ulike faktorene som ledet til farens beslutning.
Forfatteren finner endatil formildende omstendigheter ved selve gjennomførelsen av selvmordet, og klarer i kombinasjonen av tekst og bilder å skape gehør for disse tankene. Her utnytter Kverneland seriemediet til fulle, hvor argumentasjonen i teksten styrkes av innholdet i bildene.
Svikefull hukommelse
Gjennom en mørk sekvens maler Kverneland ut farens selvmord, før hovedmotivet brått skifter form og farge. «Nei, vent nå litt, det kan ikke ha vært den blå Fiaten han satt i» utbryter forfatteren. «Det må ha vært den røde Volvoen». Grepet er godt og viser hvordan rasjonelle tanker kan hjelpe oss ut av tyngende tankestrømmer.
Kverneland hever flere ganger boken til et metafysisk nivå hvor han stiller spørsmålstegn ved sin egen hukommelse. Flere av faktaene leseren presenteres for er ukjent i forfatterens minne. Gjennom boken sidestilles det subjektive og det objektive.
Forfatteren er på sitt beste i måten han fremstiller likheten mellom scener på tvers av generasjonene. Frykten for forplantning av mønstre gjennomsyrer boken, og i sammenstillingen av like og lignende hendelser fra ulike tidsrom demonstrerer Kverneland hvor lett mønstre kan gå i arv.
Uttrykksfullt bokdesign
Tittelen på boken gir inntrykk av å være risset hardt inn i omslaget og deretter belagt med gull. Kombinasjonen av debossing og foliepreging gir et tvetydig uttrykk som speiler ambivalensen rundt farens minne. Tittelen lyser opp i dagslys men forsvinner helt i dunklere belysning.
Det malte portrettet av Kvernelands far på forsiden av En frivillig død er mørkt og utvisket, men inni boken får leseren anledning til å se hele personen. På baksiden av boken har forfatteren inkludert det originale fotografiet som viser en stolt og smilende sjømann. Odd Kverneland forsøkte å tilintetgjøre sitt eget liv. Steffen Kverneland har foreviget ham i bokform.
