Det var egentlig tilfeldig at Mari Kanstad Johnsen ble barnebokillustratør. Siden hun debuterte med barneboka Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen i 2011, har hun illustrert hele ni bøker, og tre av dem har hun skrevet selv.
Det vil si, to av dem har hun skrevet selv. Hennes siste utgivelse, Jeg rømmer, er nemlig en av de to første utgivelsene i Gyldendals nye serie Ordfrie bøker. Serien er myntet på barn i alderen 6–9 år som har litt større utfordringer når det kommer til å lese.
Jeg rømmer er en vakker og finurlig skildring av en ensom jente som føler hun ikke passer inn på den nye skolen sin, og som i jakt på tilhørighet rømmer av gårde til en magisk øy.
Hvordan var det å skulle tegne en bok uten å kunne benytte et eneste ord?
– Det var en tanke helt fra starten at jeg kom til å bruke litt mer tegneserier som form enn det jeg pleier å gjøre. Man trenger en del flere bilder for å beskrive noen veldig enkle ting man kan si med tekst. Etterhvert har jeg fokusert på å gjøre det om til færrest mulig bilder.
Var det vanskelig å unngå å bruke ord?
– Ja. Det er noen ganger bare ett enkelt ord som gjøredet veldig tydelig hvem man henvender seg til. Da må man ha en tegning som erstatter det. Det er mye som har oppstått bare fordi jeg prøvde å finne ut hvordan man leser, og hva som funker. Det har blitt noen kompromisser mellom min umiddelbare idé om hva jeg synes er et fint oppslag, og hva som gjør det mer tilgjengelig og forståelig.
Har du måttet inngå mange kompromisser?
– Nja, det føltes sånn underveis, men til slutt så føltes det egentlig helt riktig. Men sånn tror jeg det alltid er, når jeg først får boken på trykk, så tenker jeg “Ja, det var sånn det skulle være”. Men det var uvant. Jeg jobber ofte mye med enkeltsider og store oppslag. Arbeidet med boka har gjort at jeg jobbet med mange bittesmå ting, veldig raskt og slurvete, som jeg ofte ikke tør hvis jeg jobber stort, eller som jeg må la ligge veldig lenge før jeg kanskje synes det er fint. Men på den måten er det blitt en del ting som jeg har beholdt i denne boken, og det liker jeg veldig godt, det at man på en måte har rom for de kjemperare, bittesmå skissene fordi man har flere ruter.
Jenta i boka får seg en venn etterhvert, en kanin. Hvorfor valgte du akkurat kanin som hennes allierte?
– Det er veldig tilfeldig. Intuitivt tenkte jeg kanin. Jeg tenkte at det skulle være litt overnaturlig, men ekte også. Så jeg tenkte at naturen skulle være ganske unorsk, men at dyret skulle være noe som kunne finnes i Norge. Jeg diskuterte dette mye med mange forskjellige underveis, for den forrige boken min var også med kaniner og derfor fikk jeg for meg at det ikke måtte være kaniner i denne. Så i en periode var det apekatter. Og så var det en som foreslo at det kanskje kunne være marsvin eller noe sånt. Men da var det noe med at dyret skulle kunne hoppe opp i vinduskarmen, så da gikk jeg tilbake til kanin. Det var både et førsteinnstinkt og det som var mest praktisk.
Du balanserer jo litt på kanten mellom realisme og fantasi. Selve tegneserien er ganske realistisk, mens øya er mer magisk. Hvordan bestemmer du hva som er lov og hva som ikke går an?
– Jeg føler vel at alt går an. Men for denne boken følte jeg det passet best at det var litt sånn nært på. Jeg ville at historien skulle ha et fokus, og være tydelig og lett å følge. Så da ble det realisme, men med en touch av magi.
Du har brukt flere virkemidler, som for eksempel det at at kaninene former seg til et smilefjes, som jeg i hvert fall tolket som et slags vennlig vink fra øya, og i skolegården, hvor du har fargelagt kun henne så man ser at hun skiller seg ut. Hva synes du er viktigst å vektlegge når du ikke kan bruke ord? Er det fargelegging, eller ansiktsuttrykk?
– Det er litt begge deler, men det kommer sånn etterhvert. For eksempel det med at jenta måtte ha et gult kjennetegnplagg og fast frisyre.
Hvorfor akkurat gult?
– Det er litt gjennomgående. Det er bare sånne små detaljer, egentlig, som ikke er viktige for historien, men som jeg liker å ha med. Som på siden hvor de maler, og det egentlig er litt gult, men det males over til kjølig blått. Og at historien starter et sted som er gult, og trygt, også ender det også på gult. Jeg har aldri vært noe flink til å tegne én karakter som er konsekvent hele veien, og ettersom jeg tegner på såpass forskjellige måter i de forskjellige oppslagene så er det greit å ha med noe som gjør det gjenkjennelig.
Det er interessant, alle de andre tingene man kan ta i bruk når man ikke kan bruke ord.
– Ja, da jeg snakket med Nina, redaktøren min, om konseptet med ordfrie bøker, så tenkte jeg at det ikke var en så stor utfordring, siden jeg kommer fra bilde, og som regel synes det er skummelt å jobbe med teksten. Jeg føler meg liksom tryggest med bildene. Men så merket jeg etterhvert at det var mye vanskeligere enn jeg trodde. Jeg syntes for eksempel det var viktig at det skulle gå mye tid, at ikke alt skjer med en gang.
Hvorfor har du tegnet en bok om ensomhet?
– Det er et tema jeg liker. Og så var det vel også en tanke om å lage tydelige bøker. Man merker jo også med en gang man ikke kan bruke noe tekst til å forklare hvem som sier hva, så sånn sett føltes det ganske naturlig å ha én hovedperson, og heller en del stumme allierte. Når det kommer til tema, så tenker jeg at å ikke passe inn på for eksempel ny skole, det er en litt sånn ullen greie. Det er ikke alltid det er noen spesifikk grunn til det, de og de tingene blir kanskje ikke sagt direkte, derfor tenkte jeg det var fint å vise at alle de andre på skolen er bare en sånn anonym masse. Så der jobbet jeg med ansiktsuttrykk og kroppsspråk, og ville bare kommunisere at hun ikke passer inn da, selv om det ikke er noen spesifikk grunn, ikke én person som er noe kjip. Det kan være en ordløs greie det også, bare den følelsen av at man ikke passer inn blant noen.
