Etterlyser tegneserier for barn

Er norske tegneserier forbeholdt unge voksne og klikken på litteraturhusene? Norsk barnebokinstitutt frykter kommersen vil trumfe kunsten i barnetegneseriene om ikke forlagene tør å satse.

– Det har lenge vært et hull i markedet når det gjelder litteratur for mellomtrinnet. Nå mener jeg det er et hull når det gjelder tegneserier for barn, sier Neha Naveen hos Norsk barnebokinstitutt.

Hun legger vekt på at barn og unge de siste årene har fått en ekstrem visuell kompetanse. TV-spill, apper og ny teknologi skaper symboler som er like gjenkjennelige i Norge som i Kina, og tegneserier som format burde også blitt løftet frem, mener hun.

– Tegneserier for barn burde være veldig i vinden nå. Jeg er redd for at det kommersielle skal utkonkurrere det kunstneriske om ikke forlagene satser mer på denne gruppen, sier Naveen.

Bildebøker for barn, tegneserier for ungdom

Mens tegneserien som medium fortsatt er belemret med fordommen om at de “bare er for barn”, er inntrykket det motsatte om vi ser på faktiske tegneserieutgivelser i Norge de siste årene. Bøkene norske tegneserieforlag gir ut er nærmest utelukkende rettet mot en voksen målgruppe. Og når norske serieskapere først henvender seg til en yngre målgruppe, gjør de det ofte i bildebokformatet.

På nominasjonslistene til Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur må vi tilbake til 2013 for å finne en nominert i tegneserieklassen som kan kalles en barnebok: Bjørn Ouslands Bisk blir redd. Ser vi på vinnerne må vi tilbake til 2005, da Anna Fiskes barnehefte Rabbel fikk prisen.

– For meg virker det som om det er tungvekterne i miljøet, som Bjørn Ousland og Anna Fiske, som tør å prøve seg. Jeg skjønner ikke hvorfor det er et så lite brukt format for barn. Tenker man at barn skal få bildebøker mens ungdommer skal få tegneserier? spør Naveen.

– Markedet er der

Anna Fiske er en av de få norske serieskaperne som har laget tegneserier spesielt for barn. Bøkene om Palle Puddel, Farmor og den enkeltstående boken Vaskedamen er alle gitt ut av No Comprendo Press. Redaktør og forlagssjef Espen Holtestaul er enig i at det er for få tegneserier for barn, og han skulle gjerne ønske seg flere.

– Norske bildebøker holder et veldig høyt nivå, og det er mye som overlapper mellom det formatet og tegneserier. Men jeg skulle ønske at det fantes flere rene tegneserier for barn, også med tanke på rekruttering av lesere, sier han.

Skjermbilde 2016-03-16 kl. 11.49.53

Holtestaul er i skrivende stund i ferd med å sende Anna Fiskes Palle Puddel i New York ut på markedet. I likhet med Naveen på Norsk barnebokinstitutt skulle også Holtestaul gjerne sett flere tegneserier for barn som ikke er produsert på lisens fra et annet mediefenomen.

– Det er et marked for tegneserier for barn, og det er ingen forlagsgrunn til at vi ikke gir ut flere. Det er rett og slett ikke så mange serieskapere som lager dem, sier Holtestaul.

– Vanskelig inngang til markedet

Tar du en tur til supermarkedets bladhyller finner du vitterlig en drøss tegneserieblader for barn. Stort sett alle er lisensserier, det vil si at figurene (for eksempel Kaptein Sabeltann, Barbie, Lego eller Donald) er eid av et stort selskap som gir andre lisens til å lage tegneserier om dem.

Så hvorfor finnes det ikke et norsk, frittstående tegneserieblad for barn?

– Når barn først blir fenget av noe så vil de ha mye av dette, helst med en gang. Det er en mekanisme som gjør det vanskelig for en eventuell norsk serieskaper å komme inn på dagens tegneseriemarked for barn. For å lage tegneserier er både tidkrevende og mye jobb, sier redaktør Tonje Tornes i Egmont.

– Når barn først blir fenget av noe så vil de ha mye av dette, helst med en gang.

Hun tegner opp et tenkt scenario der en norsk serieskaper har laget en flott 24-siders historie for barn. Den blir godt mottatt og ungene elsker den, og de vil ha mer. Med én gang.

– Men serieskaperen brukte kanskje tre-fire måneder på å lage denne tegneserien, så medberegnet produksjonstiden kan hun først levere et nytt hefte et halvt år senere. Da kan ungene som elsket det første heftet ha gått videre til andre interesser, samt at pressen har glemt kunstneren og serien hennes – eller til og med kritiserer henne for ikke å levere kjappere. Det kan til og med dukke opp behov for at flere tegner på denne serien, og dermed blir det en lisensserie.

Optimistisk redaktør

I motsetning til dette scenariet, forteller Tornes, har redaktørene bak de lisensierte tegneseriene startet tegneserieproduksjonen lenge før det første heftet med serien er ute, og på den måten har de sikret seg innhold i en lang periode fremover. I tillegg er det enklere både for forlag og foreldre å velge slike utgivelser om de er knyttet opp mot populære filmer og kan gis ut i flere land samtidig.

– Når det er sagt har vi i Egmont like lyst på en populær norsk tegneserie for barn som det Norsk barnebokinstitutt har, og som en optimistisk tegneserieredaktør tror jeg vitterlig at det finnes der ute, sier Tornes, før hun avslutter:

– Holder du på med en tegneserie for barn så send den til oss! Vi leser og vurderer svært gjerne.

Utfordrer norske illustratører

Tilbake på Norsk barnebokinstitutt har også Neha Naveen merket seg hvor mange lisensserier som selges sammenlignet med hvor få uavhengige tegneserier som finnes i bokform for den unge målgruppen.

– Det må være et marked for det, spesielt etter bøker som Apefjes og Amuletten. Jeg tror flere norske illustratører kunne ha godt av å prøve seg i tegneserieformatet, sier hun, før hun sender ut en oppfordring på vegne av Barnebokinstituttet:

– Flere norske serieskapere burde lage tegneserier for barn.

  • Hans Ivar Stordal

    Det må vel også ha litt med pris og lønnsomhet å gjøre: Barnebok med stive permer selges jo gjerne for 169-199 selv om den ikke nødvendigvis har flere sider enn et serieblad til 49-59.

    • Tonje Tornes

      Enig! Pris, distribusjon og støtteordninger er essensielt hvis vi skal skape noe tilsvarende som det svenske Bamse var for oss som var barn på åttitallet. Men det krever en formidabel innsats fra en serieskaper. Da er det snakk om å produsere 30 sider i måneden, og hele tiden ligge foran deadline.

      Alternativet kunne være at flere serieskapere går sammen om et konsept, slik manusforfatterne bak Vera Voss-bøkene for unge jenter. Men det krever en del dette med.