Hvem er det som gir ut tegneseriene vi leser? I serien Forlagsintervjuet presenterer Empirix forlagene som gir ut tegneserier i Norge, og menneskene som står bak. Denne gangen: Are Edvardsen, redaktør for forlaget Überpress.

Überpress ble startet fordi du mente at den etablerte tegneseriebransjen ikke brydde seg om unge talenter. Hvordan har det preget forlaget?

– Jeg prøver hele tiden prøver å finne unge illustratører eller designere som jeg kan se har talent for tegneserier. De siste tre årene har Instagram blitt viktigere siden mange tegnere og illustratører har omfavnet plattformen, både amatører og profesjonelle. Instagram-jakten har ført til at jeg har vurdert og spurt personer som jeg normalt ikke ville ha kommet i kontakt med. Jeg tror og håper at Überpress vil introdusere en del nye fjes i tegneserie-Norge de neste årene.

Hva må til for at Überpress skal gi en vordende tegneserieskaper en sjanse?

– Du må ha en stabil strek, enten realistisk eller fantasifull. Tegneserieskapere som vil inn i Überpress må også tåle å få tilbakemelding på pitch de sender til oss, og gjøre forandringer på historien sin underveis. Enten det går på tekst eller visuelt, eller begge deler.

Hvor setter du strek? Er det noe Überpress ikke vil gi ut?

– Jeg er veldig skeptisk til selvbiografiske tegneserier. Noen kan være bra, som der man blander inn observasjon av omverdenen, men jeg blir ikke imponert av selvsentrerte utgivelser. Ellers kommer det an på hva jeg får inn. Jeg har gjort det klart for bidragsyterne til antologiene våre at nakenhet og sex er lov, men det må ha en mening i historien. Du kan ikke bare slenge inn masse nakne mennesker uten at de har noe å si for historien – med mindre hele historien er på en nudiststrand.

Hvilke serier foretrekker du selv? Har du noen mørke hemmeligheter?

– Jeg er skremmende altetende når det gjelder tegneserier. Alt fra kommers til alternativt. Da jeg var liten var jeg storforbruker av Tuppen & Lillemor-blader, men det var alle andre jevnaldrende gutter også. Vi kjøpte dem ikke selv men tyvlånte dem fra søstrene våre. Når du har lest alt i huset så må du lese noe.

– Det er jeg glad for nå, for da jeg var på et skrivekurs med Alan Grant i år 2000, så avslørte han at han hadde skrevet jentetegneserier før han startet i 2000 AD! Da han gjenfortalte noen av historiene så gjenkjente jeg dem fra Tuppen & Lillemor-bladene som de historiene jeg hadde likt best. Det var en tankevekker for meg. Frem til da hadde jeg bare tenkt på å lage action-historier. Ikke fordi jeg syntes andre sjangre var teite, men fordi det rett og slett ikke hadde slått meg at det gikk an å lage noe annet. Det skal også sies at Alan Grant sluttet å skrive jentetegneserier da forlaget bad ham om å ikke skrive smarte tegneserier – siden leserne ikke kom til skjønne dem.

Hvilke tegneserier vokste du opp med? Hva var det med disse som fenget?

– I starten var det mest Asterix, Donald Duck og westerntegneserier. Det var fascinerende å lese om Skrue McDucks reise til Atlantis for å finne en mynt han selv hadde kastet i havet. Selv om den historien har tvister og moral, så var det alltid det å dra ut og oppdage nye steder som fascinerte meg mest.

– I 1987 oppdaget jeg superhelt-tegneserier for alvor. John Byrnes Superman: The Man of Steel og Frank Miller & David Mazzucchellis Batman: Year One, ble utgitt i Norge og var superspennende. Selv om jeg hadde lest Alan Moore sin dramatiske Supermann-historie, Whatever Happened to the Man of Tomorrow? tidligere, så var det de to som gjorde størst inntrykk på meg. De var helt annerledes enn Disney og western, og var de første opprinnelseshistoriene som jeg leste om disse superheltene.

– Både The Man of Steel og Batman: Year One handler på en måte om håp, og var laget av tre tegneserieskapere på sitt beste. De to miniseriene tåler tidens tann ganske bra og definerer for meg hva som er viktig med Supermann og Batman.
Ellers så leste jeg diverse franske albumserier som jeg kom over. Litt Blueberry, Thorgal, John Difool/inkalen, Linda & Valentin og så videre.

– På 90-tallet oppdaget jeg mesterverket Akira av Katsuhiro Otomo. Serien var utgitt i hefter på engelsk og det var nesten umulig å samle alle sammen. Det var faktisk ikke før for et par år siden at jeg klarte å få lest hele Akira samlet. En avsluttet serie som er seg selv nok. Den og handler i bunn og grunn om håp og om å kjempe mot alle odds for det som er riktig…men millioner av mennesker dør jo på grunn av det. Så prisen de må betale for frihet er ganske høy.

– Eskapisme og tryggheten i å dra på eventyr fra din egen stol er vel det som definerer tegneserier, og alle andre massemedium. Figurene i Asterix og Carl Barks’ Donald Duck-historier var tøysete, men med temaer som jeg først skjønte mer av da jeg var voksen. The Man of Steel og Year One var «seriøse» for et barn og handlet mer om å bli voksen og ta ansvar, selv om det for Batman sin del gikk ut på å dra rundt på måfå og stoppe innbruddstyver.

Hvilke norske serietegnere (både på Über og andre forlag) synes du er mest spennende? Hvorfor?

– Det var et vanskelig spørsmål. De fleste, er vel det tåpeligste svaret. Og det sanne. De fleste har sin egenart som gjør at de fortjener å bli lest. Av de nye er Malin Falch og Regine Holst de som blir spennende å følge med på i tiden framover. Det er fordi de begge jobber med å lage tegneseriebøker rettet mot ungdom. Ungdomsbøker er fremdeles populære, og vi burde dyrke fram talentene som finnes i Norge. Jeg holder også en knapp på ekteparet Håndlykken som om halvannet år kanskje nedkommer med en dystopisk tegneseriebok for ungdom (utgitt på Überpress, red. anm.) . Norge trenger flere dystopiske ungdommer.

Nevn ett konkret grep kulturministeren kunne tatt som hadde gjort det lettere å drive både som serieskaper og -forlag.

– Doble støtten til litteraturproduksjon. Og opprette en egen ordning for støtte til små tegneserieforlag. Med det mener jeg forlag som bare utgir tegneserier. Forlag som driver tidsskrifter kan søke om støtte til å drive redaksjon, men et tegneserieforlag kan ikke søke penger om det samme.

Überpress er et aktivt forlag. Hva må til for å lykkes på markedet i dag?

– Med aktivt, så mener Empririx 4–5 utgivelser i året? Det er ikke spesielt aktivt. Selv hadde jeg håpet at jeg skulle hatt overskudd til flere utgivelser i året, men det er vanskelig. De støtteordningene som finnes nå er ikke laget for å skape nye forlag som kan drive norsk tegneserieproduksjon. De store forlagene som Egmont, Cappelen, Gyldendal og Aschehoug er for allsidige til å kunne fokusere på tegneserier. Utenom Egmont så gir ikke de store forlagene ut nok tegneserier til at det betyr noe i det store og hele. Tegneseriene forsvinner i mengden.

– Om du vil lykkes i markedet så må du være flink, arbeidsom, tålmodig og aldri gi opp. Men heller aldri jobbe med et prosjekt i årevis. Fullfør prosjekter og gi dem ut selv, enten på nett eller fysisk…og start på et nytt prosjekt.

(Foto: Petter Lønningen)

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her