Det er mye som ligger til rette for at Scott McClouds Sculptor skal bli en storartet affære – McCloud, mannen bak Understanding Comics, Reinventing Comics og Making Comics, samt åttitallsserien Zot, kjenner utvilsomt mediet ut og inn. Sculptor er hans første fullengder av en grafisk roman, som det har vært knyttet høye forventninger til – ikke bare fordi McCloud er, vel, McCloud, men også fordi den nesten fem hundre sider lange boka har tatt fem år å fullføre.[infobox]
Stereotypisk kunstnertype
I boka møter vi hovedpersonen David, en nedstemt mann som feirer 26-årsdagen sin alene på bar, fattig og drita full, der han reflekterer over å ikke lenger være ung og lovende. Han møter på en grandonkel der han sitter, og slektningen vil mer enn gjerne dele litt livserfaring i anledning fødselsdagen.
Spørsmålet han stiller David – og spørsmålet hele Sculptor forsøker å besvare – er hvor mye et menneske er villig til å ofre for kunsten.
Hvor langt må man gå for talent og suksess, og hva kan man miste langs veien?
David vet hva han ville gjort, han ville ofret alt, selve livet, sier han. Hans grandonkel Harry – som viser seg å ikke kun være hans grandonkel Harry – stiller ham et ultimatum: Han kan få evnen til å forme og meisle ethvert materiale med bare hendene, være det stein, metall eller asfalt.
Men prisen han må betale er høy: han kan kun få gjøre det i to hundre dager, og dermed dø. Deal, sier David.
Klassisk scenario
Så – som seg hør og bør i ethvert drama – møter han ei jente. Dårlig timing! Han har jo akkurat sagt ja til å bare leve i to hundre dager til!
Møtet med den frie sjelen Meg er begynnelsen på en kjærlighetshistorie så banal at det halve fortsatt hadde vært irriterende, først og fremst fordi de møtes midt i noe som viser seg å være en street art performance der David tror at Meg er en helt ekte engel som forteller ham at alt kommer til å gå bra til slutt.
Ikke bare er feilslåtte kunstnerhipstere i New York en av de mest folkerike gruppene i moderne tid, det er også en klut av en stereotyp som har blitt vridd opp altfor mange ganger.
Upåklagelig utforming
Men selv om historien er svak, er utformingen og uttrykket – som forventet – fremragende.
Det er som nevnt i utgangspunktet ikke lett for David her i livet – han er alene etter at mor, far og søster alle har forlatt ham på ulike vis. Disse delene hvor fortiden hans skildres, er – som seg hør og bør, siden det er McCloud som står bak – smakfullt og veldig forseggjort tegnet og lagt ut.
Davids fortid blir ofte stykkevis presentert gjennom virkemidler McCloud skildrer i teoribøkene sine, og det er aldri noen tvil om at han kan legge ut en side eller formidle en historie. Det er på disse sidene man som leser kan nærme seg noe som ligner sympati for hovedpersonen.
Historien hopper i tid, og ofte er det små detaljbilder som utgir den store helheten. Det er fint å se at McCloud viser leseren tillit nok til å ikke overforklare hele Davids liv (da hadde boka også vært drastisk lengre enn sine allerede ambisiøse 497 sider).
Hele boka er i blåtoner og hvitt og svart, og særlig flott er en skildring av en fuktig fest der tid og mennesker glir fort og kaotisk forbi. Davids fortid, preget av moren, faren og søsterens død, er også nøkternt og dermed nydelig fremstilt.
Kjerneproblemet
Men dessverre er David i bunn og grunn en irriterende fyr. Det blir lett å håpe at det går dårlig med ham til slutt – at valget han tok er irreversibelt, at han, som alle oss utenfor boka, må leve med at noen valg er lure og andre valg er dumme, og at det er noe man bare må finne seg i.
Hele handlingen legger opp til at noe romantisk skal skje som gjør at han kan få beholde talentet, livet og jenta, men uten å røpe for mye får historien en uventet tvist på slutten som gjør boka noe bedre.
Men det veier fortsatt ikke opp for banalitetene i setninger som «So what if the art thing didn’t work out? Is it that important?» «It’s all I have.»
Det er også et vidunderlig høydepunkt når David tilsynelatende endelig skal få miste jomfrudommen. Meg ringer ham fra naboleiligheten og ber om hjelp med en akutt rørkrise på badet i underetasjen, men hun har fylt hele leiligheten med stearinlys og David skjønner at han kanskje skal ut på et helt annet eventyr.
«Oh Meg,» sier David, «there isn’t really a plumbing emergency, is there?» hvorpå Meg svarer «Oh yes, there is.» Pirrende!
Det første samleiet, slik et kriserammet avløpssystem.
Potensielt bra
Hadde historien fenget mer, og vært en smule mer original, hadde boka vært en kjempeopplevelse, men som den står nå, er den kun en helt grei utgivelse. Davids evne til å irritere heller enn å interessere veier for tungt til å kunne kalle Sculptor noe annet enn en helt grei tegneserie, alt i alt.
P.S. I dag ble det kjent at Sony (tross våre innvendinger!) vil lage spillefilm av tegneserien. Det kan bli spennende, les mer her.
