Frankrikes politiske serieklima

I Frankrike er politiske tegneserier blitt det nye store. Er trenden nå i ferd med å forplante seg til Norge også?

Ti dager etter presidentvalget i Frankrike 7. mai i år, utga forlaget Glénat en tegneserie som tok for seg hele valgkampen. Tegneren James ferdigstilte den siste tegningen 9. Mai, og deretter gikk den 128 sider lange Le Journal du Off rett i trykken. Dermed fikk franskmenn valgkampen oppsummert i ruteform på samme tid som avisene fortsatt skrev sine valgkampanalyser. Var det et historisk unntak til en historisk hendelse? Nei, det var snarere uttrykk for en trend som har blomstret kraftig opp i Frankrike de siste årene: Politiske tegneserier.

Arven etter Charlie

Frankrike er kjent for å ha en av verdens sterkeste tegneserietradisjoner. Politiske tegneserier er heller ikke noe nytt fenomen i landet, som holder seg med flere ukentlige tegnede satiremagasiner som Charlie Hebdo og Le Canard enchainé. Allerede på 60- og 70-tallet var tegnere fra disse magasinene toneangivende for tegneseriebøker med politisk vinkling. Mange av bøkene var samlinger av karikaturtegninger fra avisene, men flere av tegneseriene var laget spesielt for bokmarkedet.

Mange mener at den nye bølgen av politiske serier startet i 2006, da Charlie Hebdo-sjef Riss utga La face karchée de Sarkozy sammen med serieskaper Richard Malka (for øvrig også Charlie Hebdos advokat), samt journalisten Philippe Cohen. Serien handler, som tittelen indikerer, om tidligere president Nicolas Sarkozy. Den kreative vrien er at historien blir fortalt av en student som forsvarer doktorgraden sin om Sarkozy i år 2098.

Denne boka startet den nye bølgen med politiske tegneserier i 2007. (Vannspyleren fra Kärcher er også en del av ordspillet i tittelen.)

Kildesterke serier

Boka ble en stor hit og fikk et opplag på over 200 000, skaperne lagde derfor også flere oppfølgere. Suksessen førte til at andre serieskapere ble klar over at folk ønsket å lese serier om dagsaktuell politikk og samfunnsspørsmål. Dermed begynte hjulene – og trykkpressene – å rulle. En av de tidlige seriene som fikk stor oppmerksomhet var Quay d’Orsay av serieskaperen Christophe Blain og Abel Lanzac (pseudonym for diplomaten Antonin Baudry). Seriens hovedperson var en fiktiv utenriksminister ved navn Taillard de Vorms, som var klart inspirert av den virkelige ministeren Dominique de Villepin. Serien, som kom i to bind, fikk strålende kritikker og ble også filmatisert. Samtidig viste Quay d’Orsay hvor stor etterspørselen var etter tegneserier med velinformerte og autentiske kilder.

Presidentinnen

Dette var noe historikeren Francois Dupaire og tegneren Farid Boudjellal lot seg inspirere av i sin serie La Présidente. Første bind kom ut i 2015, og her tok serieskaperne utgangspunkt i at Marine Le Pen og hennes ytre høyre-parti Front National ville vinne valget i 2017. Boka går detaljert inn i Front Nationals partiprogram og hva partiet ønsker å få igangsatt av tiltak og lover. Det er en dyster lesning, i hvert fall hvis man ikke stemmer Front National.

Nå vant som kjent ikke Le Pen valget. Men kan serier som denne, som solgte 135 000 eksemplarer bare i 2016, ha hatt noen betydning for resultatet? Thomas Gabison, tegneserieredaktør i forlaget Actes Sud, tror ikke det. (Forleggeren i Actes Sud, Francoise Nyssen, er for øvrig nå blitt den nye kulturministeren i Macrons regjering.)
–Disse politiske seriene blir uansett bare kjøpt av dem som allerede er kritiske til Le Pen, påpeker han.

Den perfekte tegneseriekarakter

Det er godt mulig Gabison har et poeng. Både tegneserierskapere og -lesere er generelt mer politisk venstreorienterte. Da Sarkozy selv spurte forfatteren av La face karchée de Sarkozy hvorfor han ikke lagde en serie om president Francois Hollande, svarte Richard Malka at de da bare ville solgt 25 bøker. Selv om svaret var en spøk, var det heller ikke så langt fra sannheten.

Når man ser på tegningene av Sarkozy i de ulike seriene er det også lett å se at tegnerne elsker å tegne ham. Trekkene hans er enkle å karikere; han har et ansikt som ville passet rett inn i et Asterix-album. Hollande på sin side har et mye mer anonymt utseende, uten markante trekk. Men selv om Hollande ikke har vært den mest ettertraktede å karikere er det nå også kommet ut flere tegneserier om ham, blant annet Hollande et ses 2 femmes av Renaud Dély og Aurel. Den handler om utroskapsskandalen som rystet Hollande, men gledet franskmennene i 2013/2014. Endelig viste den kjedelige presidenten litt mer spennende sider av seg selv!

Da det slo meg at eks-president Nicolas Sarkozy hadde et ansikt som ville passet rett inn i Asterix, gjorde jeg et raskt søk, og selvfølgelig: Franskmennene hadde tenkt på det lenge før meg.

Krevende balansegang

Men til tross for at det nå også finnes en rekke serier om kandidatene på den politiske venstresiden, er det ingen tvil om at Nicolas Sarkozy og Marine Le Pen har vært hovedpersonene i flere, og kanskje også bedre, serier. Mens Sarkozy har blitt fremstilt i et kritisk, men også i et humoristisk lys, er seriene om Le Pen mer preget av å være sterke motinnlegg mot hennes politikk.

Etter suksessen med serien om Sarkozy gikk tegner Riss og forfatteren Malka videre med å lage en lignende serie om Marine Le Pen. I et intervju med damebladet Grazia (i Frankrike skriver nemlig dameblader også seriøse artikler om tegneserier), innrømte de at det hadde vært vanskelig å finne en god måte å tegne Le Pen på. «Det var hele veien en vanskelig balansegang,» sa Malka. «Siden Marine Le Pen er kvinne kan man fort bli anklaget for misogyni når man tegner henne. Samtidig var det aldri snakk om å fremstille henne sympatisk. Hele ideen gikk ut på å gjenfortelle faktaene uten å komme med moralprekener.»

I «La Dynastie Le Pen» tar Dély og Coicault for seg hele Le Pen-familiens historie.Selv om politiske tegneserier for tiden er svært populære i Frankrike, er også mange kritiske. Gabison fra Actes Sud mener disse seriene er kommersielle, og som oftest mangler en kunstnerisk visjon.

Fordummende serier?

– Folk leser ofte disse seriene fordi det er en enklere måte å tilegne seg informasjon på enn å lese bøker. Det er sjeldent at tegnerne av disse seriene kan vise oss noen nye ideer og måter å se verden på, sier han.

Til tross for sine forbehold har Gabison likevel flere favoritter når det kommer til politiske tegneserier. Han trekker fram navn som Reiser, Bilal og Tardi, samt tidligere nevnte Chantal Montellier (Av henne framhever han Tchernobyl, mon amour). En annen serie han anbefaler er Fotografen av Guibert, Lefèvre og Lemercier. Denne ble utgitt på norsk i 2007, den gangen da Egmont fortsatt publiserte spennende tegneserieromaner her til lands.

 

Noe for Norge?

Mens vi snakker om Norge, kan denne politiske trenden forflytte seg nordover? Seriemarkedet i Norge er lite, og nordmenn har fortsatt mange fordommer mot tegneserier. Likevel har vi de siste årene også registrert politiske tegneserier også her hos oss. Serieskaper Esben S. Titlands Piketty på 1-2-3 gjorde overraskende suksess da den kom ut i 2014. Med over 8000 solgte er det en historisk bra prestasjon for en norsk tegneserie, uansett tema. Og Marta Breen og illustratør Jenny Jordahls tegneserie 60 damer du skulle ha møtt har opplevd en enda større salgssuksess med 10 000 eksemplarer så langt. Disse seriene ser dermed ut til å bekrefte hva vi, i mye større skala, ser i Frankrike: Folk vil lese om politikk i tegneserieform.

Dermed er det bare å håpe at flere kaster seg på trenden i Norge, mens vi i spenning venter på den ultimate tegneserien om kommunesammenslåingen.