Grosz: Jeg står opp til halsen i visjoner

Lars Fiske har det moro i stum serie om en tverr dadaist.

Lars Fiskes biografiske verk om den tyske dadaisten George Grosz er et vågalt, ordløst verk hvor tegneren får briljere med pennespissen balanserende på kanten av kaos.

Lars Fiske har Norges mest karakteristiske og gjenkjennbare strek. Slik har det vært siden gjennombruddet med Matje for tyve år siden; iblant er streken kantete og fæl, noen ganger krøllete og avrundet, på samme tid kompleks og enkel i sin bruk av geometriske former – som om Tove Jansson hadde vært neokubist.

Den sterke stilen skjuler likevel et annet viktig aspekt med Fiskes strek, nemlig hvor adaptiv den kan være. Herr Merz (2012, serialisert i Kanon #1-5) var en kunstnerbiografi om Kurt Schwitters, en tysk nesten-dadaist, skulptør, lydpoet, collagekunstner og generelt åndsmenneske. Og selv om Fiskes stil i denne boken var vel så kantete, krøllete og geometrisk som noensinne, inkorporerte han elementer fra Schwittes egne kunstneriske uttrykk og typografi.

Det kunne gi seg utslag i collageuttrykk i tegningene, i piler og diagonale linjer, eller som i sekvensen hvor Schwitters drar til Holland på invitasjon fra Theo van Doesburg: Fire sider hvor fargene og ruteoppsettet forvandles i retning av et van Doesburg-maleri.

På nazistenes hatliste

I løpet av Herr Merz møter vi en rekke kunstnere, blant annet en tverr, eldre dadaist ved navn George Grosz som smeller igjen døren for nesen på Scwhitters. Både Grosz og Schwitters var tyske kunstnere som virket (blant annet) i Berlin rundt 1920-tallet, men der Schwitters hadde en evig lekende og positiv grunninnstilling, var Grosz opptatt av de dunkle og dystre sidene av samfunnet.

Tegningene og maleriene hans er befolket av fyll, nakenhet, forfall og hat, med et særlig horn i siden til det millitære (både Grosz og Schwitters skulle siden bli plukket ut til nazistenes nidutstilling Entartete kunst).

Lars Fiske, Herr Merz, George Grosz, Kurt Schwitters, No Comprendo Press
MERZ PÅ DØRA: Kurt Schwitters banker på døren til George Grosz i Berlin. Sekvensen er fra Lars Fiskes Herr Merz, og er illustrerende for forskjellene i lynne hos de to kunstnerne.

Selvsagt må en så karismatisk grinebiter gjenbrukes, og når han i Grosz er viet en hel bok ser vi igjen Fiskes strek tilpasse seg subjektet. Mer enn noen gang tidligere sprenger han seg fullstendig ut av tegneserienes faste rutemønster, og lager tablåer inspirert av Grosz’ egne bilder fra Berlins underverden.

Samtidig lar Fiske linjene i tegningene leve friere enn før, og de bidrar til å skape dynamikk, orden og dybde i komposisjoner som i en mer ustø hånd ville kollapset i rent kaos.

Fyllepenner på reportasjereise

I samarbeidene med tegnerkollega Steffen Kverneland har Lars Fiske ofte brukt seg selv som figur og ramme rundt historiene han forteller. Det var et grep de to introduserte i Olaf G. (2004), på samme tid en biografi om den norske tegneren Olaf Gulbransson (som tilfeldigvis også virket i Tyskland på 1920- og 30-tallet) og en skildring av to moderne serieskaperes alkoholdrevne pilegrimsreise til hjemmet hans i Alpene.

Samarbeidet mellom Fiske og Kverneland fortsatte i de fem bindene av Kanon, hvor de hver for seg (og sammen) skildret livene til henholdsvis Schwitters og Edvard Munch – noe som forklarer tilstedeværelsen til Kverneland gjennom hele Herr Merz.

I tillegg til behovet for å skape en ramme rundt ofte anekdotiske fortellinger, var det nødvendig for Kverneland og Fiske å bruke seg selv som kommentatorer underveis fordi Kanon-serien utelukkende skulle bruke førstehåndskilder når de la ord i snakkeboblene til Munch, Schwitters og kunstnerkollegaene deres.

George Grosz, Lars Fiske, No Comprendo Press, John Heartfield
George Grosz (t.h.) og John Heartfield i en av mange rettsaker de tyske myndighetene førte mot dem. Fra Grosz

Hvordan forstå den som ikke snakker

Lars Fiske er ikke en figur i Grosz. Kanskje han ble lei av å tegne seg selv etter den selvbiografiske Automobilfabrikken Fiske som kom i 2015, men forklaringen er nok enda enklere: Han trengs ikke her. Grosz er fullstendig ordløs, med unntak av sorte, stumfilmplakat-lignende sider med George Grosz-sitater som setter tonen for hvert kapittel.

Å fortelle en historie nesten utelukkende ved hjelp av tegninger er en vanskelig øvelse, og det tenderer til det stormannsgale når historien det er snakk om er en biografi. Fiske lykkes likevel i å fange mange sider av personligheten til George Grosz: Når han doller seg opp før han går ut på byen og lager helvete; når han blir kastet ut av millitæret som erklært idiot; når han sammen med med-dadaist John Hartfield forkaster alt det tyske og erklærer seg for amerikaner.

Likevel er det ikke til å nekte for at det er vanskelig å komme under huden på en umælende fusentast, selv en av et kaliber slik som Grosz. På noen måter trer han mer levende frem for leseren med sin ene replikk i Herr Merz – «Jeg er ikke Grosz», til hvilket Schwitters svarer «Jeg er ikke Schwitters heller» – enn gjennom 80 sider med herjinger i Grosz.

George Grosz, Lars Fiske, No Comprendo Press
Lars Fiskes tegninger i Grosz er på samme tid en ekstrem versjon av tegnerens umiskjennelige strek, samtidig som at han bevisst lar George Grosz påvirke komposisjonene. Fra Grosz.

George Grosz levde ikke hele sitt liv i Tyskland. Han følte hvilken vei vinden blåste etter stadige bøteleggelser og fiendtlige overturer fra myndighetene, og da nazistene slo ned døren til studioet hans i januar 1939 og ødela all kunsten han hadde latt være igjen, hadde Grosz noen uker tidligere forlatt Tyskland sammen med familien og dratt til USA.

Undertittelen til Grosz er «Berlin – New York», og selvsagt blomstrer den selverklærte amerikaneren (han ble naturalisert først i 1938) i statene. Han forkaster raseriet som har preget de tyske tegningene hans og slår seg på oljemalerier og mer smakfulle aktstudier. Han starter kunstskole og vinner priser, og Fiske følger ham helt til kunstneren faller død om i bunnen av en trapp, vel tilbake i Berlin en sommerdag i 1959.

Personlighetstrekk malt med bred pensel

«Som den realisten jeg er, bruker jeg penn og pensel først og fremst til å tegne det jeg ser og observerer, og det er som regel uromantisk, nøkternt og lite drømmeaktig», er Grosz sitert i Fiskes bok. Det samme kan ikke sies om Fiske, som har laget en burlesk og spennende tolkning av mange av de viktigste hendelsene eller periodene i George Grosz’ liv.

I motsetning til Olaf G. og Herr Merz, som hver på sin side var grundige, pensumverdige innføringer i sentrale kunstnerskap, er Grosz en bok som krever at leseren har mer kjennskap til mannen som portretteres. De stumme tegningene inviterer ikke umiddelbart til innlevelse, og nyansene i personligheten må billedlig talt males med brede pennestrøk. Samtidig er det klart at rent strekmessig er dette noe av det fremste Lars Fiske har prestert, i alt sitt sirlig komponerte og velkontrollerte kaos.

Boken er Fiske for de viderekomne, Grosz for entusiastene, og en tegneserie for kjennere.