Dette er et innlegg i Empirix’ nye tegneserieblogg. Are Edvardsen blogger om tegneseriebransjen.

Norske stripeserier er en suksess. Gjennom Pondus-blandet har flere norske tegneserieskapere fått prøve – og feile – å lage stripeserier. Noen av dem, som Børge Lunds Lunch, har fulgt i Pondus’ fotspor og blir publisert i utlandet.

Vi burde være stolte over at Norge har de mest fremgangsrike nordiske stripeseriene i moderne tid. Men hvorfor har ikke suksessen ført til at vi har fått en virkelig norsk tegneseriebransje?

La oss se på hva slags bransje vi har. Av de kommersielle forlagene er Egmont Kids Media det eneste som fortsatt gir ut månedshefter – det som tidligere var selve grunnlaget for tegneseriemediet i Norge.

Vigmostad & Bjørke har overtatt Schibsted Forlag og gitt forlaget det gamle navnet sitt tilbake, Bladkompaniet. Men Bladkompaniet er ikke hva det engang var. Nå har forlaget kun én tittel igjen, Kollektivet av Thorbjørn Lien, og det er ikke engang et månedsblad, men kommer kun seks ganger i året.

Når det gjelder større bokforlag så gir Aschehoug, Cappelen og Gyldendal ut tegneseriebøker laget av nordmenn, mens Fontini leder an med nye tegneserier for barn. Men i Fontini sitt tilfelle er det importerte tegneserier det er snakk om.

Så hva har vi av undergrunn?

I Oslo er det de to gamle forlagene Jippi og No Comprendo Press som holder koken. De drives av de samme ildsjelene nå som på nittitallet, og derfor er det veldig gøy at et nytt forlag som Blokk, drevet av Anja Øverbye og Ingrid Brubaker har dukket opp og gjør nye ting.

Fra Trondheim driver Magnus Aspli og Glenn Møane Óutré Press. De er begge to forfattere og samarbeider med tegnere fra hele verden.

Bergen har Überpress, drevet av mannen som skriver denne bloggen, og jeg forsøker å lage sjangertegneserier. Action, skrekk, humor, sci-fi – og kanskje romantikk en gang i framtiden.

Ellers er det ikke stort av tegneserieforlag i Norge.

Amatør-miljøer er det en del av. I Stavanger er det Comics Night Stavanger med ganske unge og talentfulle tegneserieskapere. Et av medlemmene deres, Jey Levang, tegnet i fjor en miniserie for et amerikansk forlag og fikk mye velfortjent skryt for det.

Kristiansand har sin faste Tegneserie-workshop, og deltakere derfra har gitt ut serien 7 på Cappelen Dam. I Oslo møtes Tegnekveldgruppen fast hver mandag på Serieteket.

Og vi har i alle fall to folkehøgskoler som tilbyr tegneserielinjer, men ikke noe på høyere nivå som i Danmark, hvor du kan ta fire år bachelor i tegneserieskaping på Animation Workshop. Hvis du vil lære å lage tegneserier så må du altså til utlandet eller gjøre det på egenhånd.

De norske miljøene som driver med animasjon og dataspill har vært flinke til å organisere seg og jobbe sammen mot felles mål. Bare i min hjemby Bergen er det fem dataspill-selskap som utgir spill på kommersiell basis og stadig ansetter flere folk.

Så hvorfor er det bare en håndfull tegneserieforlag i Norge? Og hvorfor virker det som de er flinkere til å organisere seg i våre Nordiske naboland, selv om Norge ironisk nok er det landet som har flest tegneserier med økonomisk suksess?

I denne bloggen vil jeg prøve å spekulere vilt og uhemmet om disse problemstillingene og prøve å gjøre leseren mer forvirret etter å ha lest mine spekulasjoner.

Bon appétitt.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her