Hvordan bli en superkokk!

Jeg er pinlig dårlig til å lage mat, eller, kanskje enda riktigere, alt for lat til å lage mat. Jeg lager i grunn aldri mat, det gjør min bedre halvdel. Dessverre har han det med å reise på turneer støtt og stadig også, og dermed må jeg plutselig leve i en uke eller to på pasta med ketchup samt masse dyr restaurantmat. Det er jo ikke holdbart for et voksent menneske i lengden. (Hellstrøm, hvis du leser dette, KOM!)

Men siden Hellstrøm helt garantert har andre han heller vil hjelpe enn selvmedlidende meg, ble jeg lykkelig da en presssemelding fra svenske Natt Förlag landet i innboksen nylig. De har nemlig akkurat utgitt Serienördens kokbok – Svenska serietecknares bästa recept, og siden jeg skulle bli forlatt igjen denne uka kunne ikke timingen vært bedre. Kan jeg virkelig bli en bedre kokk på en uke med hjelp av svenske serieskapere? Det er  i det minste verd et forsøk.

 

 

Hvis jeg får ånden over meg og åpner opp en kokebok faller jeg som oftest ut igjen i det jeg ser ingredienslisten. Det er alltid noe der jeg ikke har eller ikke vet hva er, og da blir det for komplisert. Det ender med at jeg klapper igjen boka og finner fram pastaen. Men jeg elsker faktisk mat, utrolig nok, og tegneserier, selvfølgelig, så denne komboen må jo kunne lure meg til å lage noe bedre.

Et første blikk i boka beroliger meg, illustrasjonene hjelper en oppskriftsdyslektiker som meg med å lese tekstene. Jeg tenker at det er tegneserietekst, ikke oppskrifttekst, rett og slett. Og tegningene er for det meste klare og tiltalende. Etter hvert som jeg leser innser jeg også at jeg ikke kommer til å kunne unngå pasta denne uken heller, seks av tjue oppskrifter i middagsdelen er med pasta eller nudler. Men det gjør jo ikke meg noe!
Hvis vi skal ta denne kokeboken som eneste sannhetsvitne for svenske tegneserieskapere er det også en rekke ting jeg kan fastslå allerede:

1. En uvanlig høy prosentandel av svenske serietegnere er vegetarianere (eller enda mer hard core: veganere)
2. De er uhyre glad i hvitløk, her snakker vi nesten besatte. For å sitere to ulike tegnere: «Vitlök er gudarnas gäva til mänskligheten» «Vitlök: Ta ASMYCKET!» I en tredje står det at jeg skal bruke 8 (!) hvitløksfedd, jeg vil nok jukse litt der…
3. De er nesten like glad i pasta og nudler som i hvitløk, sopp er også overrepresentert (yes!)
4. Svenske tegneserieskapere har ikke særlig mye penger (quelle surprise!). Alle oppskriftene har billige ingredienser, her kan jeg forhåpentligvis spare litt spenn.
5. De bruker ikke mye tid på å lage mat, alt ser ut til å gå svært fort. Jeg begynner å lure på om jeg og svenske serieskapere har en god del ting til felles…

 Dag 5: Spagetti all arrabiata

I dag har jeg fortsatt på den vegetariske dietten (bortsett fra hamburgeren jeg spiste til lunch) og nok en gang safet på middagen. Pasta arrabiata, den trenger selv ikke jeg oppskrift på. Det er  jo like få ingredienser i den som i pannekakene i går, men jeg må si at Liv-Jenny Sandberg bebartede superkvinne var en fin motivator, og alt blir jo bedre når man kaller det en «superheltoppskrift»! Her forventer jeg å få nye krefter.

Men i dag startet igjen vanskelighetene allerede i butikken. (Det har jeg i grunn lært denne uka, at jeg må begynne å gidde å gå de fem minuttene ekstra til den bra butikken.) Denne butikken hadde nemlig ikke frisk chili en gang! Kanskje ikke så rart siden snittalderen til kundene var rundt 100 +. Det var selvfølgelig ekstremt irriterende, og jeg brukte mye mer tid på å lete rundt etter den friske chilien som ikke var der enn det ville ha tatt å gå til en skikkelig butikk. Men jeg kom på at jeg hadde minichilier i kjøleskapet, så da slapp jeg en ekstra butikktur, takk og lov, noe av det jeg misliker mest etter å lage mat er nemlig å handle inn mat, jeg har en makstid på rundt ti minutter i supermarkeder, etter det blir jeg evil. Og det var det som satte meg sånn ut i dag etter å ha kjøpt noen tilfeldige varer, for det meste søtt. Se på denne kvitteringen:

Jeg syns ikke det er noe godt tegn å handle inn og får denne trusselen som resultat. Jeg antar Djevelen har noe han vil si meg, men det får vi ta etter min tid på Jorden. Jeg tenkte jeg i det minste kunne vise at jeg hadde sett meldingen ved å gjøre arrabiaten skikkelig sterk, disse mini chiliene er nemlig noen smådjevler selv, så jeg tok fire, selv om Liv-Jenny foreskriver tre. Den originale vrien i superarrabiaten er at man skal bruke tomatpuré i tillegg til en boks tomater, det pleier ikke jeg. Men her slo språkbarrieren kraftig inn, for hva er en msk? Teskje eller spiseskje?

Jeg syntes ikke det var et stort nok problem til å gidde å google det, så jeg vet fortsatt ikke svaret. Jeg gikk for noe jeg syntes så passe ut og som lå omtrent midt i mellom. Utover dette ble det ikke så mye å rapportere fra  middagen, det er tross alt pasta arrabiata vi snakker om, neste like lett som Pasta Ketchup, og litt bedre, vil jeg hevde. En god del bedre. Det flotte var at Liv-Jenny Sandberg også anbefalte persille som krydder på toppen, det er et sympatisk trekk ved denne boka, at ingrediensene går igjen, blir så irritert over å ha friske ting i kjøleskapet som plutselig blir til råtne ting i kjøleskapet. Det er jo ikke noe trivelig.

Siden det var fredag innvilget jeg meg lov til å se på TV mens jeg spiste middag, Making of Little Britain, faktisk, langt fra like bra som serien, men visste dere at Lou og Andy var inspirert av Lou Reed og Andy Warhol? Det var jo en litt forstyrrende fun fact. Selv om dokumentaren var noe skuffende brukte jeg så mye konsentrasjon på å se på den at jeg faktisk ikke helt vet hvordan pastaen min smakte, men da betyr det i hvert fall at den ikke var alt for ille, jeg vil tippe vanlig Sørheim-standard, altså rundt:

Terningkast: 4 (Denne retten er tross alt lett, selv jeg finner lite å drite meg ut på, bortsett fra den obligatorisk brente hvitløken.)
Sjanse for at jeg vil lage noe lignende hvis jeg noensinne lager mat igjen: 100% 

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med meg selv, hjemmelagde middager fem dager på rad, det tror jeg nesten ikke har skjedd før. Men nå er jeg også grundig lei, i morgen vil jeg derfor unne meg noe ute, avvekslnig er jo viktig i et balansert kosthold!
Men det har vært et morsomt prosjekt og jeg har lært litt, slik som at jeg ikke må bake et tint fiskestykke en halvtime i ovnen.

For en oppskriftsvegrer som meg har Serienördens kokbok vært fantastisk enkel å følge, jeg skulle ønske man kunne lage slike tegneserieversjoner av alle bra oppskrifter, da tror jeg kanskje jeg kunne blitt litt god etterhvert.

I hvert fall hadde terskelen for å prøve vært lavere. I løpet av uka har jeg også blitt tipset om den japanske mangaserien Oishinbo og den skal jeg kjøpe meg et eks av nå. (Eller første bind, vel å merke, det er en av Japans lengste mangaserier.) Det blir kanskje å gå et kraftig trinn opp i vanskelighetsgrad, men heldigvis trenger jeg ikke å rapportere resulatet her på siden lenger. For det må jeg si, jeg har fått øynene opp for hvor skrekkelig det må være å blogge fast om sitt eget liv. Stå der over grytene og prøve å ta et best mulig bilde, jeg har følt meg fantastisk patetisk til tider, spesielt da jeg fikk pannekaken til å bli brent fordi jeg var så opptatt av å ta bilde av den. En uke, eller fem dager, har holdt i massevis for meg, nå gleder jeg meg vilt til å spise andres mat igjen, min kan ikke måle seg, med eller uten kokebok, sånn er det bare, men jeg kan heldigvis andre ting, som å spise mat. Det er jeg god på, og alle som er gode til å lage mat setter pris på sånne som meg, det er en flott symbiose som jeg er takknemlig for å være en del av. Så da takker jeg svenske serieskapere for en temmelg sunn uke, jeg skulle gjerne ha sagt at jeg har fått «mer overskudd, mistet vekt, fått renere og mer strålende hud og funnet meningen med livet», men det har jeg altså ikke, men en melding fra Satan, det fikk jeg i det minste.

 

Dag 4: Odödja Pannkakor («veganska»)

Ja! I dag var dagen hvor «eg juksa litt» og ingenting skulle stå imellom meg og den perfekte middag. For pannekaker, det kan jeg faktisk, det er det eneste jeg serverer mannen min av og til. Men, oppskriften i Serenördens kokbok viste seg å være så enkel at den ble vanskelig igjen. Jeg leste jo «vegansk» i går da jeg bestemte meg for den, men jeg hadde glemt hva «vegansk» faktisk innebærer. Det innebærer jo boikott av nesten alle ingrediensene i pannekaker…

Pannekaker av kun mel og sojamelk? Det er jo en helt absurd tanke. Jeg har drukket soja»melk» før, noen ganger får jeg sånne sunnhetsraptuser som varer en dag eller to, før jeg kaster meg over til den andre siden igjen. Men jeg kan ikke si jeg falt for sojamelk, jeg skulle faktisk vært innmari hardt rammet av laktoseintoleranse for å  gå over til denne grå og klumpete væsken som ikke en gang oppbevares i matbutikkenes kjøleskap, det er suspekt i seg selv. Denne uken må derimot slike personlige preferanser vike, sojamelk it is!

Men det er en annen ting, som jeg har grua meg litt til å fortelle. Jeg orket rett og slett ikke tanken på å lage pannekaker uten egg. Eller at jeg måtte spise nok en middag spolert av meg selv. Så jeg juksa igjen… Slang to egg oppi…
Nå blir jeg garantert ført opp øverst på svartelista til Svenske veganske tegeserieskaperes forbund (SVTF), men det får så være, ærlighet varer lengst!
Så i dag var jeg altså «semi-veganer», men har en følelse av at det ikke er et godkjent begrep. Nå som jeg lastet opp oppskriften her ser jeg også at det står «melkefritt margarin», men det har jeg virkelig ikke brukt, det får da være grenser, og min går her, kan ikke omvende meg selv bare for en liten kokebokstest.

Siden jeg, ikke for å skryte, er en dreven pannekakeskaper gikk matlagingsprosessen i dag herlig smertefritt, mestringsfølelsen, den er det viktig å kjenne på innimellom.
Eneste var at jeg ble veldig skeptisk da jeg helte oppi sojamelken. Den så så grå og ufrisk ut og hadde noen klumper. Virkelg ikke en fristende ingrediens å bruke igjen. Nå virker jeg kanskje veldig negativ her, beklager det, men jeg har bare ikke sans for sånne erstatningsprodukter. Da jeg selv var veggis spiste jeg aldri soja»kjøtt» og sånne ting, skjønner ikke helt poenget, det minner jo bare om originalen på en sånn trist og uforløst måte. Som å få Pepsi når man vil ha Cola.

Staffan Melins tegning er jo utrolig rå, på alle måter, men jeg syns han gjorde det litt lett for seg selv med den pannekakeoppskriften, å bare ta bort ting, liksom. Så siden det er så mye skriving om sopp i denne kokeboka valgte jeg å lage et soppfyll til. Og det persilletreet jeg måtte kjøpe ble igjen brukt raust.
Resultatet? Ikke så verst! Men sojamelk ga pannekakene en litt tyngre konsistens og en mer kjøttfull smak, ironisk nok. Den sojamelken jeg kjøpte går først ut i 2015, men jeg er nok stygt redd for at den kommer til å surne i kjøkeleskapet likevel, hvis ikke katten vil ha den. Det skal jeg sjekke ut nå!

 

Terningkast: 4+
Sjanse for at jeg vil lage noe lignende hvis jeg noensinne lager mat igjen: 110% (Med melk.)

I morgen: Spagetti all arrabiata (vegansk)

Dag 3: Lax med ingefära

Ja, jeg begynner jo å bli vant til dette nå, dag tre med egenlagd middag. Jeg tror faktisk det er rekord, men det er kanskje ikke særlig egnet å skryte av. Denne ingefærlaks-oppskriften var en av de første jeg visste jeg ville lage. Ikke bare var den på første side, men fisk er jo en av disse tingene man må spise hver uke så valget var lett siden det er den eneste fiskeoppskriften. I tillegg syntes jeg Sofia Olssons tegning var veldig morsom og gjenkjennelig. Den zombiekatige blonde jenta med store, redde øyne minnet nemlig ganske så mye om meg selv på kjøkkenet. Jeg likte også at hun hadde skrevet 1, 2, 3, osv så det ble lett å følge gangen i det. Men teksten var litt mistenkelig enkel, og det skulle selvfølgelig vise seg å bli et prolem…

I dag startet problemene allerede i butikken. De hadde ikke fiskesaus! Berlinerne hater nemlig fisk og utvalget er elendig. Jeg visste mens jeg sto der og lette febrilsk gjennom hyllene at et besøk hos asiateren rundt hjørnet ville gi meg det jeg trengte, men jeg var jo alt for lat til å gidde det. Og samtidig var jeg bittelitt letta over at jeg slapp å lage den sukkersausen til Sofia, jeg hadde litt problemer med å tro på henne i siste rute der hun sier: «Ha massevis av såsen, den ä svingod!»
Så  jeg måtte ty til kreativiteten, (den melder seg kun til tjeneste når jeg er for lat til å gjøre noe) og dermed fant jeg ut at jeg kunne lage en sojabasert saus, det liker jeg jo så godt. Vel hjemme igjen måtte jeg derfor finne en ny sausoppskrift og jeg landet selvfølgelig på Hellstrøms, han stoler jeg på.

Slik var den:
1ss ingefær, finhakket
1ss hvitløk, finhakket
1ss gressløk, finhakket
2ss oliven taggiasca, grovhakket
1ss tomatconcasse, tomater i terninger uten skall og innmat
8ss olivenolje
4ss soyasaus, kikkoman
(2ss friske urter, finhakket, for eksempel: kjørvel, gressløk, bladpersille, dill, koriander etc…)
Salt og pepper

Her hadde jeg selvfølgelig heller ikke alle  ingrediensene , så da ble det alt unntatt oliven og tomatconcasse (hva i alle dager er det?) Målene var jeg heller ikke så nøye med, jeg glemte det litt, rett og slett, jeg bare skjærte og skjærte og blandet i vei.

 

 

 

Så var det bare å blande, det er alltid gøy og bildet ble også litt kult, syns jeg.

 

Men så var det den fisken, da. Fisk er jo en av skrekkingrediensene mine, lett å ødelegge, superlett å få til å smake vondt. Og det eneste jeg kan er å steke den i panna. (Ikke den over nesa. Ahaha, dårlig reprisevits fra i går.) Her skal den jo derimot i ovnen, og jeg må si jeg stusset fra første rute: Sofia bare tar dem rett ut av frysen og rett inn i ovnen? Det er jo ikke lov. Så jeg lot min tine, det var en tabbe. Eller, kanskje ikke i seg selv, men det var en tabbe å likevel la den stå 30 min i ovnen…

Sofia er også en av de mange i denne boka som ikke sier akkurat hvor mye man skal bruke av ting. Hvor mye sesamfrø? Hvor mye ingefær? Og hvorfor i all verden skriver hun ikke at fisken skal smøres inn med salt og pepper? Det skal den jo alltid? Her ble det mange spørsmål og jeg valgte å heller ta for mye enn for lite, selv om jeg har brent meg på det før.
Men sausen var jo så god nå at jeg  var temmelig sikker på at jeg hadde en vinnerrett på dette tidspunktet.

Det hadde jeg selvfølgelig ikke. Og jeg vet ikke helt hvem jeg skal skylde mest på, Sofia Olsson eller meg selv, men siden det er jeg som tester ut her kan jeg like så godt skylde på Sofia. (Sorry.) For i tegning 5 står det bare: «Koka jasminris». Men det er jo lettere sagt enn gjort. På min jasminrispakning var det nemlig kun en oppskrift på hvordan man koker den i en riskoker, hvilket jeg naturligvis ikke har. Så da måtte jeg ta det på gefühlen, som de sier så pent i dette landet, og ja, det var så klart tabbe nummer to (tre?).
Risen ble rett og slett ikke god, men jeg kompenserte, litt, med å steke noe av den etterpå, da ble den litt bedre i konsistensen.
Og fisken? Den ble selvfølgelig alt for tørr, den skulle sikkert bare stått halvparten av tida. Jeg er alltid så engstelig for å ta noe ut av ovnen/panna/kjelen før det er ferdig… Under ser dere resultatet:

Tross alt ble dette spiselig, og med den sausen der var jeg inne på en god idé. Den vil jeg videreutvikle, for denne ble alt for sterk, jeg brenner fortsatt på leppene. Men fisk må man jo ha, og nå har jeg spist det denne uka også. Jeg kjenner en intens trang til å løpe tilbake til pastaen min i morgen, men har jeg gitt meg selv en utfordring må jeg jo nesten stå løpet noenlunde ut. Pasta skal jeg først få spise igjen på fredag, har jeg bestemt. Retten i morgen kan vel i teorien ikke gå galt, men igjen, er det noe jeg lærer på kjøkkenet er det at alt kan gå galt så jeg er åpen for verdens verste pannekaker i morgen. Den som venter får se!

Terningkast: 3
Sjanse for at jeg vil lage noe lignende hvis jeg noensinne lager mat igjen: 100% (Må jo spise fisk.)

I morgen: Odödja Pannkakor (vegansk)

 

Dag 2: Carbonara Blomkål

I dag hadde jeg virkelig ikke lyst til å lage middag, men det er jo ikke noe nytt. Heldigvis hadde jeg allerede skrevet her i går at jeg skulle lage Carbonara Blomkål i dag, så jeg slapp å begynne å tenke på hva jeg skulle lage. (Og det er alltid rett etter at jeg har begynt å tenke på alt jeg kan lage at jeg resignerer til Pasta Ketchup.)
Grunnen til at jeg valgte nettopp denne spennende retten var, selvfølgelig, ren pragmatikk. Min mann har forlatt meg med et beist av en blomkål i kjøleskapet og jeg merket meg tidlig i lesningen at denne retten krevde et «skvätt vitt vin». Altså kunne jeg kjøpe meg hvitvin og få brukt noe fra kjøleskapet, vin win!

Oppskriften i seg selv er litt uoversiktlig tegnet. Her er det mye skjev skrift og rare detaljer. Fint, for all del, og jeg kan tenke meg at Tove Bjørkdahl (er hun norsk?) lager noen skikkelig fine serier. Men det er noe forvirrende, og jeg ble litt skeptisk til en oppskrift med så dårlig humor som «häll alt i pannan (den på spisen, inte den över nesan)» *slår meg i panna*. Men den hadde vinen, så det unnsyldte jeg den lett.

Det er jo også umulig å ikke merke seg den varselstrekanten under teksten. En oppskrift som advarer mot å spise den? Det vitner om selvtillit. Jeg hadde ikke tenkt til å nevne det, men siden disse svenske serietegnerne gjør det, må jeg jo medgi at det at jeg spiste et helt glass hvite bønner i går har bemerket seg i dag. Og nå blir det altså enda verre i morgen, jaja, heldigvis er jeg ikke sosial hvis jeg ikke er sosial.
Så til retten. Oppskriften er kanskje litt skjevt skrevet, men den er kort og lettfattet, nesten så jeg husket den utenat. Og det er vel unødvendig å si hvilket enormt pluss jeg syns det er. Men hva er det med oppskrifter og uklare mål og tidsangivelser? Jeg vil ikke ha noe av det! Ikke rart jeg blir sittende foran dataen og brenne chilien når det ikke står eksakt hvor lenge den skal brunes i panna.

Tove har også en bestevenn på kjøkkenet, forteller hun, nemlig miksestaven. Jeg må si at jeg har ansett hele kjøkkengjengen som fiender fram til nå, og spesielt den fyren her som ser ut som en torturdildo. Men denne uken skal jeg være åpen til sinns og gir den en sjanse.

 

Oppskriften er som sagt enkel, nesten mistenkelig enkel, kan dette bli godt? Det er jo det evige spørsmålet. Bortsett fra litt brent chili og hvitløk gikk tilberedingen temmelig knirkefritt, jeg hadde lært fra i går og brukte betraktelig mindre fløte. Derimot er jeg redd for at jeg var litt vel gjerrig på vinen, retten manglet noe syre. (Men vinen skal jo uansett inn i meg så forskjellen blir ikke så stor.) Når det kommer til utseendet syns jeg i hvert fall at jeg fikk det riktig så godt til:

Dette tror jeg nok er matporno en terrormikser tenner på!
Som dere ser var jeg også superkreativ her og la på noen egne tomater. (Ja, jeg har et sånt type kjøleskap som bare bugner over av spenennde grønnsaker.) Da blomkålsausen absolutt hadde tendenser til vassenhet kompenserte jeg enormt med parmesan, det skader jo aldri.Bladpersille (ikke krus) er jeg også glad i så den tror jeg kommer til å lure seg med på alle rettene fremover, man må jo kjøpe et helt tre for å få noen stakkarslige blader.
Alt i alt var ikke dette så dumt, ikke spesielt smart heller, men jeg ble ikke småkvalm sånn som i går, det er et pluss!
Samtidig har jeg fått noen reaksjoner på at jeg kanskje er litt raus i poenggivingen. Det er selvfølgelig fordi den strekker seg helt fra Pasta Ketchup og oppover, men nå er jeg enig i at jeg må la det være et lite tak opp mot 6’eren og. Som jeg vel uansett aldri kommer til å nå, men å spenne en himmel over sitt liv osv. Uansett, her er dommen:

Terningkast: 4+
Sjanse for at jeg vil lage noe lignende hvis jeg noensinne lager mat igjen: 40% (Det er så mye annet godt å lage med pasta.)

 

Dag 1, mandag

Første testdag velger jeg meg Li Österbergs oppskrift Ris med Böngryta
Mest på grunn av tegningen, den er svært oversiktlig. Her er det klare farger og en hyggelig dame som forklarer, jeg får troen på både henne og meg selv. Dette skal jeg klare! Dessverre spiste jeg, ved en feil, masse popcorn rett før middag så sulten er ikke så skrekkelig stor, derfor velger jeg å droppe risen. Samtidig innser jeg at jeg har begått en generaltabbe allerede så tidlig som mulig i prosessen:

Jeg har ikke hvitløk! Krise!

Etter mye leting finner jeg et lite fedd innerst i kjøleskapet, jeg vet at alle svenske serietegnere nå himler med øynene og stønner, men jeg gidder ikke å gå ut igjen for å kjøpe mer. Uansett vet jeg at jeg kommer til å stinke hvitløk resten av uken så jeg bruker kun et fedd og får ikke dårlig samvittighet. Jeg kompanserer heller med chili. De hvite bønnene, tomatene og løken smaker faktisk overraskende godt der nede i gryta. Og der Österberg foreskriver krydder er jeg ikke ringere enn at jeg går ut på balkongen og kniper av noen timiankvister som fortsatt er mer eller mindre levende. Proft.

Når jeg supplerer med «en skvätt grädde» begår jeg derimot feil nummer to (av en garantert endelang rekke), jeg tar i for mye… Resultatet blir derfor godt, men litt kvalmende i lengden. Noen timer senere er jeg fortsatt stappmett, og jeg som ville ha plass til sjokolade:( Jeg har også bare klart å spise opp halve posjonen, så dette blir lunch i  morgen. Kanskje jeg virkelig får skikk på økonomien denne uka!

Terningkast: 4
Sjanse for at jeg vil lage noe lignende hvis jeg noensinne lager mat igjen: 50%

I morgen: Carbonara Blomkål