Har Joe Sacco fått nok av krig?

Joe Sacco har vært nær ved å kutte ut journalistikken. Men alt annet den prisbelønte amerikanske serieskaperen begynner på, ender også opp som “fordømt deprimerende”.

– Sannheten er at jeg ikke har lyst til å dra til konfliktsoner mer. Det kan hende jeg kommer til å gjøre det likevel, men jeg har ikke noe lyst.

Alle som har lest Joe Saccos tegneserier vil være i stand til å kjenne igjen ansiktet fra utallige selvportrett. I bøker som Palestina, Safe Area Gorazde og Fotnoter i Gaza har han gjort seg selv til en karakter, en litt utilpass journalist uten pupiller bak brilleglassene. Han tegner gjerne seg selv med svetteperler i pannen og et nervøst drag over de kjøttfulle leppene mens han utfører journalistgjerningen i Midøsten, på Balkan eller i et annet konfliktområde. Nå sitter han framoverlent i en skinntrukket stol på et av Oslos beste hotell og ser alt annet enn utilpass ut. Faktisk er han så engasjert at det ville være lett å se ham for seg i en av hans egne tegneserier, med snakkebobler sprekkeferdige av tekst som krangler om plassen i en rute. Ansiktet er gjenkjennelig, men han yter ikke seg selv rettferdighet i selvportrettene: Øynene bak brilleglassene er høyst levende, og munnen – når han i korte øyeblikk ikke snakker – er trukket opp i et velvillig smil snarere enn hengende i den fiskeaktige geipen han pleier å tegne seg selv med.

Det karakteristiske selvportrettet av Joe Sacco med de hvite brilleglassene. Fra Footnotes in Gaza.
Det karakteristiske selvportrettet av Joe Sacco med de hvite brilleglassene. Fra Fotnoter i Gaza.

Men vent nå litt – skal Joe Sacco slutte å reise til konfliktsoner? Er det slutt på arbeidet som skaffet ham heder og anerkjennelse langt ut over det en tegneserieskaper kan drømme om? Slutt på oppdrag for New York Times, Harper’s og Time Magazine?

– Mens jeg jobbet med Fotnoter i Gaza hadde jeg dager der jeg måtte presse meg selv til å sette meg ved tegnebordet. Det var tungt å tegne mengdevis av lik. Etterpå var jeg ikke langt i fra å gå ut med at jeg ville slutte å drive med journalistikk i det hele tatt. Jeg ville gjerne gjøre noe annet. Men jeg har jo innsett at alt jeg har gjort etterpå har jo også vært fordømt deprimerende. Jeg vet ikke om du kjenner til den siste boka jeg har gitt ut, Bumf?

Beksvart satire

Joda. Bumf er Saccos siste utgivelse, et gufs fra mannens fortid som undergrunns-tegneserieskaper. I forordet ber han om unnskyldning for alle grovhetene han begår i boka. “De kommer aldri til å portrettere meg på et frimerke etter dette”, skriver han. Bumf ble beskrevet av The Guardian som avkommet til tegneserieikonet Robert Crumb og 1700-talls-satirikeren William Hogarth. Den er beksvart satirisk, full av politikerforakt og pessimistisk på menneskehetens vegne. Fordømt deprimerende? Javisst.

Fra Bumf. Illustrasjon: Joe Sacco
Fra Bumf. Illustrasjon: Joe Sacco

– Den er ikke akkurat noe du har lyst til å vise ungene dine. Da jeg begynte på boka, visste jeg ikke hvor jeg var på vei, men jeg tenkte at jeg vil gjøre dette så morsomt som mulig, så skandaløst som mulig – ei skikkelig undergrunnsbok! For første gang begynte jeg på noe uten å vite hva som ville komme ut av det, og det kunne bare ha blitt moro. Men det ble det ikke. Den gikk i en politisk retning, og den er morsom på en mørk måte, men det er først og fremst en mørk framstilling av verdenssituasjonen. Jeg kan jo ikke slåss mot det. Det er jo sånn jeg er, så jeg må bare godta at det er sånt jeg ender opp med å lage, sier han.

Kald journalistikk

Tross de mørke tilbøyelighetene, gir ikke Sacco inn trykk av å være noen tungsindig type. Han er snakkesalig, men stiller gjerne spørsmål tilbake, som om han ikke helt klarer å finne seg i å bare være intervjuobjekt. Svarene han kommer med, er fulle av digresjoner og munner ofte ut i anekdoter han kommer på i farta. Når han snakker om sin egen journalistikk, forteller han at han ofte har fått følelsen av å gjete intervjuobjektene gjennom samtalen, eller av at han driver en kirurgisk operasjon der de vonde svarene skal hentes ut så klinisk og smertefritt som mulig. Men han mener at journalistikken i seg selv har et element av umenneskelighet.

– Journalistikk er et veldig kaldt yrke. Du vil ha noen til å fortelle deg en bestemt ting, og så begynner de å fortelle deg om noe helt annet.  Hvordan styrer du denne personen tilbake til temaet, selv om det er noe annet som opptar dem eller som hadde mer å si i deres liv? Spesielt med vanskelige og traumatiske historier – jeg har opplevd å intervjue folk som har sett foreldrene sine bli drept rett foran dem. Det er jo et veldig vanskelig tema, du må være forsiktig med hvordan du går fram, men så har du kanskje dårlig tid, og må gå rett på sak. Det er kaldt, gjentar han.

Bak kulissene

Det mest unike med Joe Saccos tegneseriejournalistikk er kanskje at han slipper leseren inn bak journalistens kulisser. Vi er med ham mens han febrilsk leter etter intervjuobjekter som kan fortelle den spesielle historien som ingen andre har fått tak i, eller mens han irriterer seg over øyenvitner som ikke kan huske hendelsesforløpet når han spør dem om en bestemt massakre. Vi tar del i hans egen redsel for å ha blitt kynisk og avstumpet etter å ha hørt utallige skildringer av krigsforbrytelser. Vi deler hans selvforakt når han reflekterer over hvor lett det er for ham å reise ut av konfliktområdet og tilbake til sitt trygge hjem, når alle han har blitt kjent med må være igjen med redselen og usikkerheten.

– I Fotnoter i Gaza… har du lest den? spør han.

Jada, jada. Saccos hittil mest prisbelønte bok, den som gjorde at han nesten kuttet ut journalistikk. Et forsøk på å komme til bunns i to massakrer som fant sted i de palestinske byene Rafah og Khan Younis under Suezkrisen i 1956. Et resultat av enorme mengder arbeid, både journalistisk og kunstnerisk: Nesten 400 tegnede sider basert på hundrevis av intervjuer og store mengder research.

Han beskriver hendelsesforløpet på de siste sidene:

– Mot slutten av historien blir jeg gradvis utålmodig med folk fordi jeg begynner å kunne historien bedre enn dem, jeg har hørt den så mange ganger at jeg kan forstå når de husker feil. Du kommer til et punkt der du faktisk kjenner historien bedre enn de som har opplevd den. Det er en voldsom arroganse i det. Plutselig får du en åpenbaring av at dette er noe som overgår det å få tak i en god historie, dette er en hendelse i livet til noen!

Sluttscenen i boka beskriver denne åpenbaringen så det går kaldt nedover ryggen. Det er tegneseriekunst på sitt mest intense, en ren oppvisning i bildekomposisjon, sekvensielle hendelsesforløp og det plutselige fraværet av tekst. Uten å fortelle oss hvordan han redder seg selv fra den gryende kynismen, gir Sacco leseren et sanseinntrykk så sterkt at vi sitter igjen uten spor av tvil.

Illustrasjon: Joe Sacco
Illustrasjon: Joe Sacco

Meditativ skravering

Hvordan har alle disse opplevelsene preget ham som menneske? Om mesteparten av Saccos bøker er mørke og deprimerende, er det ganske merkbart at humoren og selvironien som preget debuten Palestine er mindre framtredende i de senere journalistiske arbeidene.

– Jeg har nok blitt modnere med alderen. Jeg har lært mye, og jeg er helt sikkert ikke så humoristisk som jeg var før. Jeg er mindre naiv.

Men har du blitt mer kynisk?

– Jeg vet ikke om jeg ville bruke ordet kynisk. Jeg vet ikke om naivitet og kynisme ligger på samme skala…

– Noen vil hevde det.

– Jeg bryr meg veldig om det som foregår, men som journalist – når du er veldig opptatt av den journalistiske tilnærmingen og leter etter den spesielle historien – du lærer ikke noe nytt, du blir ikke overrasket. Det er jo litt nødvendig, ellers vil du jo bryte sammen. Om du skal ta til deg alt, slik et menneske egentlig bør, da kommer du til å bryte sammen. Om du tar imot det slik en journalist gjør det, vil du bare si “OK, tusen takk, hvor er neste historie?”. Det som er vanskelig er jo å tegne alt det! Det er ofte verre å tegne ut en scene enn å høre om den, eller til og med å se den!

Mens andre journalister kroter ned sine opplevelser i en artikkel eller som en tekstblokk, blir Sacco sittende på tegnebordet med de samme historiene i flere år. Noen ganger kan det være tungt å tegne voldsscener og døde mennesker. Andre ganger har tegnearbeidet en terapeutisk funksjon:

– Spesielt skraveringen. Når jeg skriver kan jeg ikke høre på musikk i det hele tatt. Når jeg skisser opp tegningene med blyant kan jeg høre på Brian Eno eller annen interessant ambient-musikk. Når jeg tusjer kan jeg åpne litt opp, og når jeg kommer til skraveringen er det bare å høre på Iggy Pop om jeg vil. Skravering er meditativt. Folk spør meg om jeg ikke kunne ha spart tid ved å gjøre det digitalt, men det ville ha tatt vekk noe jeg behøver som kunstner. Du trenger pusterommet etter all anspentheten når du tegner omrisset og må gjøre ting helt riktig – om jeg måtte gjøre det 24 timer i døgnet ville jeg bryte sammen. Men når du kommer til en tegning der det bare er å legge på skygge eller noe sånt, da kan du slappe av. Det er en helt annen øvelse.

En god fascist

Det er ikke noe sjokk at Sacco beskriver seg selv som “very anal” når det gjelder tegning.

– Det er en personlighetstype. Jeg har noen ganger tenkt at jeg ville ha blitt en god fascist. Så jeg er glad jeg endte opp med kunst i stedet for byråkrati. Han smiler, men fortsetter med en bestemt mine:

– Hvis du vil at folk skal føle at de er på et bestemt sted, må arkitekturen være riktig, og kjøretøyene må være riktige. Likevel gjenskaper du jo noe du ikke ser. Det er en spenning der. Og derfor er det så bra å trekke oppmerksomheten til det subjektive i det du gjør, fordi dette er din versjon av hva som skjedde. Det kan være basert på fotografier og minner, men la oss ikke si at dette er akkurat slik det så ut, men det er så nær som jeg kunne komme. Det er alltid den vissheten om at dette er min tolkning av hva som skjedde.

Tegneglede fra skyttergravene

En slik tolkning kom sist i form av utbrettsboka The Great War, en sammenhengende panoramategning på over sju meter som viser scener fra den første delen av slaget ved Somme, 1. juli 1916. Uten så mye som en snakkeboble brettes skyttergravskrigens grusomheter ut over flere titalls ark – alt selvsagt gjengitt i minste detalj. Det er en rystende opplevelse å bla gjennom, men hver strek oser av tegneglede. Da boka ble lansert i 2013, fortalte Sacco at han hadde likt å tilnærme seg prosjektet som kunstner heller enn som journalist. Er det kanskje det vi vil se mer av framover – mindre journalistikk og mer tegning?

Detalj fra The Great War.
Detalj fra The Great War.

– Jeg jobber med noe nå som jeg er så glad for å holde på med, jeg har holdt på med det i årevis og det vil gå mange år før det kommer ut. Det er en bok om Rolling Stones. men Rolling Stones er selvfølgelig bare rammen rundt historien. Igjen er det om politikk og menneskeheten… om alt det som du lærer om menneskeheten og begynner å fundere på som er grunnleggende feil.

Det høres mørkt og fordømt deprimerende ut.

– Men det er veldig moro å tegne det! Og når jeg kan bruke en dag eller to på å tegne på det prosjektet, er jeg virkelig lykkelig. Det er som om jeg er en tiåring igjen når jeg tegner, sier Sacco.

Så da er det kanskje tegnegleden som skal få ham til å holde løftet om å ikke reise til flere konfliktområder?

– Konflikt er konstant, det er overalt uansett om det er et våpen involvert eller ikke. Det er jo planetens historie, på en måte.