Tegneserieversjoner av gamle litterære klassikere har blitt en svært populær sjanger, igjen. Og det er mye takket være den amerikanske forfatteren og adaptøren David Zane Mairowitz’ iherdige innsats. Nå er han og Geir Moen høyaktuelle med sin kritikerroste Peer Gynt-adapsjon, (se vår superlativrike anmeldelse her) og vi tok en prat med ham i Berlin, som er én, av de mange, byene han bor i.
Tilfeldig adaptør
– Det hele kom i gang ved en ren tilfeldighet, faktisk, forklarer Mairowitz over en kaffe på sitt stamsted i byen.
– Jeg er jo først og fremst forfatter, og da speselt dramatiker, og hadde ikke jobbet med tegneserier før. Men da jeg bodde i London på 70-tallet ble jeg kjent med de som utga Beginners-serien. Det var en veldig suksessfull serie hvor de presenterte store tenkere i tegneserieformat, ikke som et alternativ til de originale tekstene, men som en introduksjon. Og så spurte de meg om jeg kunne lage en om den tyske psykoanalytikeren Wilhelm Reich, som var veldig i skuddet da, men nesten glemt nå. Jeg syntes ideen virket veldig morsom og satte i gang.
Et kafkaesk gjennombrudd
Det var derimot ikke sexfikserte Reich som for alvor skulle virvle Mairowitz inn i tegneserienes verden, det var det Kafka og Robert Crumb som gjorde.
–Jeg hadde blitt kjent med, og god venn av, Robert Crumb fordi vi bodde i nærheten av hverandre i Frankrike, og da jeg fikk spørsmål om å lage en Kafka-introduksjon spurte jeg ham om han kunne tenke seg å illustrere den. Han gjør jo vanligvis ikke sånne ting, men han tok utfordringen, heldigvis, og nå har den blitt en klassiker den også.
Etter Kafka fortsatte Mairowitz med å skrive en tegneserieintroduksjon av Camus, men så gikk selskapet konkurs og Mairowitz gikk tilbake til dagjobbene sine. Han og Crumbs Kafka-bok hadde derimot satt spor, og da londonbaserte Self Made Hero begynte med sine klassikeradapsjoner ble Mairowitz derfor den innlysende personen å spørre om å lage en tegneserieadapsjon av Franz Kafkas «Prosessen».
Med seg fikk han tegneren Chantal Montellier og det ble en svært ekspresjonistisk versjon av boken. Etter denne har Mairowitz adaptert nesen en bok i året, alltid med nye illustratører, de blir håndplukket.
Et lykketreff
Så hvordan kom samarbeidet med Geir Moen i gang og hvor fikk han ideen til å adaptere Peer Gynt fra?
–Det hele begynte for tre år siden, da jeg var på Kapittel-festivalen i Stavanger med forleggeren min på Minuskel, Alexander Leborg. Han hadde utgitt tre av mine adapsjoner, Prosessen, Mørkets hjerte og Forbrytelse og straff, og vi snakket om muligheten for å gjøre noe direkte for ham. Han foreslo Hamsun, men jeg sa at det var et norsk stykke jeg virkelig ønsker å lage tegnesrie av, nemlig Peer Gynt! Og Alexander var med en gang begeistret for den ideen.
Sci-fi Ibsen
Mairowitz kjente ikke til noen norske tegnere og Leborg var derfor den som foreslo Geir Moen, etter at en annen tegner hadde krevd for mye penger.
–Da jeg så Geirs arbeid sa jeg umiddelbart at dette er han jeg ser etter. Geir hadde akkurat den riktige stilen, denne moderne fantasiverdenen, som jeg ønsket meg i boka. For jeg ville ikke modernisere historien i seg selv, men bildene. Og Geirs karakterer ser ut som om de kommer rett ut av en science fiction-film, han er åpenbart veldig inspirert av det, og den billedverdenen er en veldig god måte å trekke nye og yngre lesere til Peer Gynt.
I Conrads ånd
Mairowitz har et langt og intenst forhold til Ibsen, som han lister som en av sine to favorittforfattere gjennom alle tider. Den andre er Joseph Conrdad, som han også har gjort en adapsjon av, Mørkets hjerte, som han trekker frem som den han er aller mest fornøyd med.
–Det var kanskje den mest underlige arbeidsprosessen, men resultatet ble helt unikt. Det var forlaget som foreslo tegneren, Catherine Anyango, og jeg likte stilen hennes, men jeg sa at som tegneserie ville det aldri funke, tegningene var alt for mørke og uklare. Men vi møttes, og hun hadde så sterke meninger og så gjennomtenkte ideer at jeg sa vi kunne prøve. Og resultatet ble helt fantastisk, selv om trykket er dårlig.
Mørkemenn
Anyango er engelsk, men med ghanesiske røtter, og Mairowitz var også usikker på hva hun syntes om Conrads syn på Afrika.
–Jeg vil ikke si at Conrad var rasist, men han hadde et utpreget kolonialistisk syn på Afrika og på svarte, han var en mann av sin tid. Og jeg ønsket ikke å late som om Conrad ikke så på afrikanerne på en viss måte. Tegneserien måtte skapes i ”hans bilde”. Men Catherine hadde ikke noe problemer med det i det hele tatt, hun gjorde en fantastisk tolkning av hans syn, og det gjør boken så mye sterkere.
Keiseren av egoisme
Peer Gynt var også preget av kolonialistenes syn på svarte, men hans laster er så mange at selv Mairowitz har problemer med å liste opp alle.
– Det er det som gjør Peer Gynt så moderne, jeg kan ikke komme på noen helt fra 1800-tallet som er så usympatisk som ham. Raskolnikov er en morder, for eksempel, men han får sin frelse til slutt. Det gjør ikke Peer Gynt, han er en total egoist, og han blir bare verre og verre. Ibsen var utrolig forut for sin tid, og forut for Norge. Gynt er en skikkelse som vi kan finne igjen i vår tids film noir og skjønnlitteratur, og jeg mener helt klart at Ibsen var en viktig og tidlig forgjenger for det.
Mairowirz’ metode
Det er derimot Ibsens seneste stykker som ligger Mairowitz hjerte nærmest og han har oppført en rekke av dem, spesielt Lille Eyolf har han et nært forhold til.
– Jeg jobber på veldig lik måte når jeg lager en versjon for radioteater eller for en tegneserie. Skulle jeg ha gjort en teateroppsetting av Peer Gynt hadde jeg nok kuttet omtrent akkurat det samme Det som ikke fungerer er lange samtaler og monologer, slikt kan være interessant litterært, men ikke i en tegneserie. Og så er det utrolig viktig å passe på at den dramatiske kurven er intakt. Det er kanskje min viktigste oppgave som manusforfatter.
Visuelle gleder
For Mairowitz er arbeidet som tegneserieadaptør en avveksling han setter stor pris på.
–Selv kan jeg ikke tegne i det hele tatt. Derfor har det vært utrolig inspirerende å få utløp for visuelle ideer gjennom å samarbeide med tegnere.
Han har en rekke bøker på listen som han gjerne skulle fått gjort, men tegneseriesmediets dårlige rykte skaper problemer for ham.
–Det er dessverre fortsatt slik at mange etterkommere og agenter nekter å tillate en tegneserieversjon av et verk, selv om de tillater alt mulig annet. Det er fordommer, rett og slett.
Seiglivede fordommer
–Jeg skulle veldig gjerne gjort en versjon av Lolita, eller 1984, men der er det umulig å komme noen vei. Etterkommerne til Nabokov var for eksempel overbevist om at det ville bli pornografisk. Så derfor forsøker jeg for det meste å finne bøker som ikke omfattes av opphavsretten. Og så må de være kjente, har de ikke er en kjent tittel er det nesten umulig å selge dem inn. Derfor er det ikke alltid det jeg syns er en forfatters beste bok som egner seg for adapsjon.
Selv om det altså er en del praktiske restriksjoner i hva han kan gjøre har Mairowitz aldri støtt på en bok han ikke kunne ha adaptert, og er han fortsatt interessert i å adaptere Hamsun?
–Hamsun er ikke en av mine favorittforfattere, men jeg har stor respekt for han som dikter, om ikke som menneske. Jeg har ikke snakket med Leborg om det igjen, men hvis han er interessert ville jeg absolutt gitt meg i kast med Sult, den er som skapt for en tegneserieadapsjon.
